Fortellinger om mot - kvinnelige tidsvitner fra Holocaust

Jakob Lothe er professor i engelsk litteratur ved Universitetet i Oslo og har også en stilling som professor II ved Institutt for fremmedspråk ved Universitetet i Bergen. I 2006 ga Lothe sammen med Anette Storeide ut boken Tidsvitner - fortellinger fra Auschwitz og Sachsenhausen. Nå er Lothe aktuell med boken Kvinnelige tidsvitner - fortellinger fra Holocaust, som presenterer historiene til kvinner som overlevde Holocaust.

Holocaust tok livet av rundt seks millioner jøder og denne tragedien kom også til Norge. Hele 772 norske jøder ble deportert, men bare 34 returnerte til Norge etter krigens slutt.

Et kvinnelig tomrom

Gjennom fortellinger fra åtte av de norske mennene som kom tilbake, ble boken Tidsvitnersatt sammen. Men det er ingen tilfeldighet at det kun er mannlige historier som er representert i denne boken. Ikke en eneste av de deporterte nordmennene som kom tilbake til Norge fra Auschwitz var kvinner eller barn. Lothe har dermed hatt et ønske om å også gi ordet til kvinnene som opplevde Holocaust.  

- Det har vært et tomrom i fortellingene fra kvinnelige tidsvitner fra Norge, rett og slett fordi det ikke har vært mulig å få det til. Etter hvert undersøkte jeg mulighetene for å kunne skrive en bok om dette, men måtte da gå en omvei. Jeg fant senere ut at det etter krigen kom noen få jødiske kvinner til Norge som hadde overlevd konsentrasjonsleirer.

Av disse har Lothe intervjuet og lyttet til fire norske kvinners historier, som utgjorde grunnlaget for boken. Senere fikk han klarsignal fra forlaget om å få legge til intervjuer med utenlandske jødiske kvinner, slik at boken som nå blir introdusert presenterer ti fortellinger fra jødiske kvinner som overlevde Holocaust.

- Jeg forsøker å fylle et tomrom og ser det slik at disse kvinnene som nå forteller, også forteller på vegne av sine medsøstre som aldri fikk denne muligheten.

Forferdelige opplevelser

Kvinnelige tidsvitner er en sterk bok med førstehånds vitnesbyrd om historiske grusomheter. Flere av kvinnene i boken har ikke fortalt om disse hendelsene før, men nå i det korte tidsrommet mellom slutten på tausheten og slutten av sitt eget liv forteller de sine historier. Lothe bemerker også deres motivasjon for å fortelle.

- De forteller fordi det er viktig å ikke glemme det som skjedde, og fordi de blir provosert av folk som bagatelliserer og til og med fornekter Holocaust som historisk hendelse.

- Disse ti kvinnene er intelligente og kloke kvinner som forteller om fryktelige opplevelser om tap, vold, avhumanisering, tortur og massemord. Samtidig viser de midt oppi dette en voldsom livskraft. De viser omsorg, de uttrykker håp for fremtiden og de fremstår med påfallende lite bitterhet og med sterke advarsler mot hat i alle former.

Fortellinger om mot

Leser man historiene i boken, kan man ikke unngå å bli påvirket. Gjennom opplevelsen av intervjuene påpeker Lothe at det er vanskelig å dra frem enkelthistorier ettersom alle gjør et sterkt inntrykk, men han gir oss et innblikk i en hendelse fortalt av Judith Meisel.

- Dette skjedde i konsentrasjonsleiren Stutthof. Det viste seg at kvinnen som gikk ved siden av Judith, skjulte et nyfødt barn under kjolen sin. Da hun måtte ta av seg kjolen, falt babyen ut. Gestapo-mannen tok opp barnet, slengte det i asfalten og drepte det. Senere merket Judith og de andre fangene at kvinnen holdt knyttneven hardt rundt noe. Da hun til slutt åpnet neven, så de at hun holdt på en babysko. Nazistene vil ta denne skoen fra henne, men hun nekter. Så blir hun skutt.

Lothe skriver om denne hendelsen som et eksempel på kvinnelig mot, en form for mot som gjerne er blitt undervurdert i fortellinger fra krigen.

- Denne kvinnen som ikke ville gi fra seg skoen til barnet som akkurat var blitt myrdet viste et utrolig mot, like mye som en som kjempet med våpen. Krigsfortellingene er dominert av kjempende menn, men det motet som for eksempel denne kvinnen viste, kommer ofte i bakgrunnen.

Kvinnelige perspektiver

Gjennom å få et innblikk i kvinnenes situasjon i konsentrasjonsleirene, vil man også kunne se hvorvidt kvinners opplevelser skiller seg fra mennenes. Her påpeker Lothe at vi finner likheter, men også forskjeller.

- På mange måter er historiene like. Fornedrelsen, avhumaniseringen, tap av identitet og bruken av vold rettet seg mot jøder av begge kjønn. Så kommer vi til det som er forskjellig, og det er flere ting. Om vi skal løfte frem én ting, så er det særlig det at kvinnene oppholdt seg sammen med barna sine og måtte oppleve at barna ble drept. Dette er jo noe av det verste et menneske kan bli utsatt for. Slikt opplevde ikke mennene i så stor grad, da de ofte var separert fra kvinnene og barna.

Jakob Lothe har med dette forskningsprosjektet gitt oss et utvidet perspektiv på opplevelser fra konsentrasjonsleirene, og narrativene fra disse kvinnene er verdifulle på så mange måter. De forteller om grusomheter man ikke kan forestille seg, men kvinnene forteller også historier om verdighet, samhold og håp. Ikke minst gir de oss et innblikk i historier som er viktige å fortelle før de går tapt, historier som ikke må glemmes.