Politiske debatter på TV er en lykke for demokratiet
Jens E. Kjeldsen skriver i Aftenposten om hvilke kriterier vi bør vurdere politisk debatt etter
Hovedinnhold
« (...) I torsdagens Aftenposten beklager Lars Lillevold at politiske debatter på TV er en flau affære, hvor deltagerne ikke gjør mye annet enn å slenge ut fengende fraser og logiske feilslutninger, mens tilskuerne heier på eget lag. Lillevold gir en rekke eksempler på uredelige retoriske grep som journalister og borgere bør holde øye med.
Lillevold har rett i at vi bør være oppmerksomme på slike uredeligheter, for de ødelegger debatten i valgkampen ved å forvirre, villede og flytte oppmerksomheten vekk fra sakene og de gode argumentene.
Når politikere anklager hverandre for å ha tvilsomme motiver, er det sjeldent annet enn påståelig gjetting. Det kan også skape politikerforakt og avspore viktige diskusjoner.
Det samme gjelder for såkalt stråmannsargumentasjon. Her konstruerer taleren en forfalsket og kritikkverdig utgave av motstanderens synspunkter («en stråmann»), for så å kritisere dette synspunktet – som motstanderen altså slett ikke har.
At slike uredelige grep skal avdekkes og kritiseres, er jeg helt enig i. Ja, på Universitet i Bergen underviser jeg faktisk i øyeblikket nettopp i hvordan vi kan finne, avdekke og kritisere uredelig retorikk.
Likevel er saken mer komplisert enn Lillevolds innlegg gir inntrykk av.
Troen på logisk korrekt argumentasjon
Lillevold tar nemlig feil hvis han tror at man bare kan fjerne (angivelige) logiske brister og da blir debattene gode.
Det gjør de ikke.
Troen på logisk korrekt argumentasjon gir inntrykk av at man kan dedusere seg frem til sannheten og den riktige politikken bare man er logisk stringent. Men det går ikke.
Logikken aksepterer bare sannhet og gyldighet, men politikkens verden handler om verdier og sannsynlighet.
Vi kan ikke med logisk sikkerhet konkludere at vi bør hjelpe flyktninger, men vi kan bestemme at vi ønsker å gjøre det. Vi kan ikke logisk avgjøre om vi skal ha søndagsåpne butikker eller ikke.
Det er et verdispørsmål, og det er jo nettopp derfor vi diskuterer slike spørsmål i debatter.
Han bryter sine egne regler
Lillevold har heller ikke logisk gyldig konkludert at politikere begår logiske feilslutninger. Det er noe han påstår på bakgrunn av sine personlige opplevelser av fjernsynsdebattene, og ikke på bakgrunn av «statistikk, forskning eller robust argumentasjon».
Slik bryter Lillevold sine egne regler: Man må ikke bruke anekdotisk bevis, skriver han, men hans egne eksempler er ikke stort mer enn anekdoter.
Man må ikke lage stråmenn, advarer han, men beskrivelsen av norske politikere fremstår ikke desto mindre som en stråmann: politikerne oppfører seg som i en «Rap Battle», hvor «meningsløse floskler, tomme slagord og billige retoriske poeng» er dominerende.
Jeg er uenig denne – ganske så tabloide og tendensiøse – vurderingen av norske politikere og fjernsynsdebatter. Tvert imot opplever jeg at norske politikere jevnt over er ganske redelige, siviliserte og saksorienterte. Et eksempel på dette, fra valgkampen i 2013, har jeg skrevet om i Bergens Tidende.
Andre verdier enn logisk gyldighet
Lillevold bryter ikke sine egne regler fordi han er uredelig, men fordi det er den mest hensiktsmessige og fordelaktige måte å fremsette budskapet på.
Det samme gjelder våre politikere. Vi bør huske også å vurdere våre politikere etter andre verdier enn logisk gyldighet
Det endrer ikke ved at Lillevold har rett i at vi bør holde øynene åpne etter uredelige debattgrep – og slå ned på dem når vi ser dem. Det er bra at hans kronikk peker på dette.
Men vi bør huske også å vurdere våre politikere etter andre verdier enn logisk gyldighet.
Det er viktige innsikter i et godt eksempel, selv om det er anekdotisk. Det er verdi i slagord som kan samle og engasjere velgere, selv om de kan avfeies som floskler.
Naturligvis bør politikere trekke slutninger på korrekt grunnlag. Men hva som er gyldig grunnlag og et godt argument, avhenger av situasjonen.
Og det politikere bør vurderes etter, er ikke først og fremst logisk stringens, men derimot deres verdier, deres evne til å engasjere, deres plan for landet vårt og deres gode argumenter for dette. Gjør de det, er politiske debatter en lykke for demokratiet (...)»