Hjem
Ansattsider

Presentajon av Sofie Marhaug

Derfor stiller jeg til valg

Den viktigste motivasjonen for å stille som kandidat til universitetsstyret er at jeg vil arbeide mot å organisere universitetet som en foretaksmodell. Jeg mener at det er spesielt viktig å jobbe for å beholde et minimum av demokratisk styring ved universitet, slik dagens valgsystem bidrar til, og å være en pådriver for å gi valgte representanter enda større råderett enn i dag.

Dagens modell er truet. Høyre, Frp og Venstre skriver i sin regjeringsplattform at de vil «ta initiativ til en mulighetsstudie for å se på ulike tilknytningsformer for universitets- og høyskolesektoren, som for eksempel foretaksmodellen». Høyere utdanning er et sted for kunnskap og læring som både skal gagne og utfordre resten av samfunnet. Derfor kan ikke universitet gjøre seg avhengig av næringslivsinteresser, og bør ikke funderes på kommersielle prinsipper. Universitetsfinanseringen er allerede avhengig av undervisnings- og publikasjonspoeng, og universitetets mulighet til selv å definere forskningsspørsmålene kan komme ytterligere under press dersom universitetet får et mer rendyrket bestiller-leverandør-forhold til staten.

Jeg frykter at mer bedriftstenkning i høyere utdanning vil true den akademiske friheten, og stiller til valg som en tydelig stemme mot foretaksmodellen i universitetsstyret.

Jeg er opptatt av å arbeide for å gi de midlertidig ansatte bedre vilkår. Vi bør verdsette undervisningserfaring mer enn vi gjør i dag, og i større grad stille krav til undervisningskompetanse ved nyansettelser. Jeg vil arbeide for at vi får en økning i grunnbevilgningen til forskning, og at de tradisjonelle disiplinfagene ved universitetet blir styrket.  Jeg er i utgangspunktet skeptisk til kortlivede prestisjeprosjekter med eksternfinansiering og midlertidige sentre og klynger, som kan være problematiske fordi de er mindre forutsigbare for midlertidig ansatte og kan flytte definisjonsmakten over forskningsspørsmålene bort fra fagmiljøene.

Universitetet må dessuten ta et større og mer solidarisk arbeidsgiveransvar for flere av oss som jobber her. I fjor risikerte 100 renholdsarbeidere å miste jobben sin da anbudskontrakten var i ferd med å gå ut. Universitetet bør ansette egne renholdsarbeidere, slik flere videregående skoler i Hordaland allerede gjør.

Jeg vil også kjempe for å beholde noe av Universitetet i Bergens særegenhet hva angår institusjonens eiendomsmasse og utforming. Det er selvsagt mye som kan og bør rehabiliteres og omorganiseres, men jeg kritisk til den blinde troen på salg og påfølgende arealeffektivisering. Universitetet er i ferd med å selge verdifulle eiendommer av høy kulturhistorisk og økonomisk verdi, til fordel for «aktivitetsbaserte arbeidsplasser» som slett ikke egner seg for alle stillinger eller arbeidsoppgaver.

Til sist vil jeg arbeide for å stanse en utvikling der universitets administrasjon vokser på bekostning av de vitenskapelige ansatte, særlig med tanke på antall rådgiver- og direktørstillinger. Det er en tendens nasjonalt og lokalt til at lederlønningene øker kraftig sammenlignet med den generelle lønnsutviklingen – også innenfor offentlig sektor. Argumentet for en slik arbeidsgiverpolitikk er at det offentlige må være konkurransedyktige i møte med private bedrifter hva angår lønn, og slik klare å rekruttere «de beste hodene» til de aktuelle stillingene. Denne argumentasjonen er selvsagt helt useriøs: Det eneste en slik arbeidsgiverpolitikk bidrar til, er å gjøre universitetet mer hierarkisk og topptungt, mer økonomisk og mindre vitenskapelig motivert, og i siste instans, mindre solidarisk.