Hjem

Geofysisk institutt

Guro Gjellestad

«DET SKAL IKKE STÅ PÅ MEG» Glimt fra dosent Guro Gjellestads virke ved Geofysisk institutt

Guro Gjellestad fotografert i hennes stipendiattid i USA...
Guro Gjellestad fotografert i hennes stipendiattid i USA i begynnelsen av 1950-årene

Av Professor Karsten Storetvedt

Kort forhistorie

I forbindelse med nybygget for Geofysisk institutt, som stod ferdig sommeren 1928, var tiden moden for en utvidelse av den geofysiske fagprofilen ved Bergens Museum, og i denne forbindelse opprettet Stortinget et professorat i jordmagnetisme og kosmisk fysikk fra 1.juli 1928. Dette var et forskningsfelt som i tiårene før hadde fått sterk profilering gjennom pionerinnsatsen til nordlysforskeren professor Kristian Birkeland (død 1917) ved Universitetet i Kristiania. Den første professor i jordmagnetisme og kosmisk fysikk ved Geofysisk institutt, og styrer for en nyopprettet avdeling i faget (Avd. C), ble fysikeren Ole Andreas Krogness – en av Birkelands tidlige medarbeidere som kom fra stillingen som direktør for Det Geofysiske Institutt i Tromsø. Den godt likte og joviale Krogness var en uvanlig idérik person og en av samtidens fremtredende geofysikere, og tapet for fagmiljøet var derfor stort da han døde allerede våren 1934, etter bare noen få måneders sykdom. Dr. techn. Bjørn Trumpy, som hadde vært dosent i fysikk ved NTH siden 1932, søkte det ledige professoratet etter Krogness og ble utnevnt i stillingen fra 1.mai 1935. Det skulle vise seg at ved tilsettingen av Trumpy hadde Bergensmiljøet fått en sjelden initiativrik person. Trumpy fortsatte mye av den forsknings­virksomheten som var blitt igangsatt av Krogness, men han gikk også nye veier. Straks etter krigen tok han blant annet opp planene for et Fysisk institutt ved det gryende universitetet i Bergen. Trumpy ble direktør ved Bergens Museum fra 1. januar 1946, og ved opprettelsen av Universitetet i Bergen i 1948 ble han institusjonens første rektor; han ble samtidig den første professor i fysikk og styrer av det nye Fysisk institutt, men han fortsatte likevel som styrer av Avd. C ved Geofysisk institutt helt frem til 1. juli 1959 da Guro Gjellestad tiltrådte som dosent i jordmagnetisme og kosmisk fysikk. Som sine forgjengere var Guro Gjellestad fysiker, men den nye dosenten skulle snart komme til å gi avdelingen en helt ny faglig profil.

Mot nye tider

Slutten av 1950-tallet innvarslet en ny æra for utdanningen innen de matematisk-naturvitenskapelige fag; den gamle ordningen med større heterogene fag – såkalte bifag – var blitt «umoderne», og det mer skolepregete amerikanske systemet, med oppdeling i en rekke mindre og spesialiserte undervisning­s­emner, var på vei inn. I den nye studieordningen som nå trådte i kraft var geofysikkundervisningen i Bergen blitt knyttet til følgende 5 disipliner: Oseanografi, Meteorologi, Jordmag­netisme og kosmisk fysikk, Atmosfærisk strålings­forsk­ning, og Den faste jords fysikk. Den faglige nyord­nin­gen hadde ført til oppret­telsen av 3 nye dosenturer, hvorav et i jordmagnetisme og kosmisk fysikk som ble lyst ut med søknadsfrist 15. august 1958. Det var hele 5 søkere til stillingen, men da innstillingene fra de sakkyndige forelå våren 1959 viste det seg at den eneste kvinnelige søkeren, cand. real. Guro Gjellestad, amanuensis ved Magnetisk Byrå, Bergen, hadde tatt innersvingen på sine mannlige konkurrenter – de 4 sakkyndige hadde alle som en rangert henne på førsteplass. Det ble argumentert med at Guro Gjellestads arbeider innen kosmisk magnetisme og hennes kvalifikasjoner i praktisk jordmagnetisme gjorde henne klart best kvalifisert for det ledige dosenturet. På et mannsdominert fakultet ble de samstemte anbefalinger fra bedømmelses­komiteen mottatt med forbauselse, ikke minst fordi en av søkerne hadde dr. philos graden og allerede tilsatt som dosent i fysikk. Som student med leseplass på Geologisk institutt husker jeg godt hvordan denne saken ble mottatt med overraskelse og ivrig diskutert rundt lunsjbordet. I tråd med vedtakene i fakultetsrådet og Det akademiske kollegium ble Guro Gjellestad, ved Kgl. resolusjon av 19. juni 1959, tilsatt i stillingen. Fakultetet hadde dermed fått sin første kvinne i toppstilling, og det skulle fort vise seg at Avd. C hadde fått en styrer som hadde «bein i nesen» og ikke lot seg stoppe av datidens mannsjåvinistiske holdninger.

En start i motgang

De to professorene på Geofysisk institutt, Carl Ludvig Godske og Håkon Mosby, var ikke udelt begeistret over å ha fått en kvinnelig parhest. Ryktet sa at de to hadde tatt det for gitt at en annen av søkerne, dosent Harald Trefall, som før han ble dosent ved Fysisk institutt også hadde vært amanuensis ved Avd. C i en kortere periode, med letthet ville spasere inn i det nye dosenturet. Men slik hadde det altså ikke gått, og i ubehaget over utviklingen ble Bjørn Trumpy utpekt som syndebukken som hadde «forrådt» Geofysen; hvem andre enn han, «overløperen» til Fysisk institutt og medlem av bedømmelseskomiteen, kunne være ansvarlig for at Geofysisk institutt hadde blitt pådyttet den ukonvensjonelle «dama»? Det lå derfor i kortene at som kvinne startet den nye dosenten med sterke sosiopolitiske handikap. Men motstanden til tross, hun satte ufortrødent i gang med å bygge opp avdelingen hun var satt til leder for. Den jordmagnetiske stasjonen på Dombås ble snart bragt opp i en helt annen kvalitetsklasse enn tidligere og en rekke rasjonalitetstiltak vedrørende bearbeidelse av de magnetiske observasjonene ble gjennomført. Men hennes fremtidsplaner dreide seg først og fremst om en ny type geomagnetisk forskning i Norge – paleomagnetisme – og som nyutnevnt dosent hadde hun fått den platformen hun trengte for å kunne få realisert sitt store prosjekt.

På grunn av mange og alvorlige forsinkelser under sin skole- og studietid hadde Guro Gjellestad først kunne avlegge matematisk-naturvitenskapelig embetseksamen i 1950, i en alder av 36 år. Men stimulert av et utmerket eksamensresultat og med god hjelp av sitt velkjente pågangsmot utfoldet hun i de påfølgende år stor vitenskapelig aktivitet. Med Fulbright-stipend arbeidet hun i årene 1951-54 ved forskjellige astronomiske observatorier i USA. Disse årene hørte utvilsomt til de lykkeligste i hennes liv, og en rekke teoretiske arbeider innen kosmisk magnetisme og generelle hydrodynamiske problemstillinger ble fullført i denne tiden. Guro Gjellestad ble amanuensis ved Magnetisk Byrå i 1955 og dermed ble hennes arbeidsfelt observatoriedrift og klassisk jordmagnetisme, spesielt studier av storminess og solare-terrestriske relasjoner. Men i USA hadde hun under et besøk ved Smithsonian Institution i Washington DC kommet i kontakt med det nye forskningsfeltet paleomagnetisme – vitenskapen om det jordmagnetiske feltet gjennom geologisk tid – som da var under rask utvikling i USA, England, Frankrike, Japan og Australia. De vide geofysiske perspektiver som det nye forskningsfeltet bar bud om, med sterke relasjoner til utviklingen av den faste jords struktur så vel som til teoriene for jordens magnetfelt, ville åpenbart representere en nødvendig modernisering av geofysikken i Norge. Hun var også blitt smittet av pionérånden til nobelprisvinneren P.M.S. Blackett (Imperial College, London) som på 50-tallet var sterkt engasjert i paleomagnetismens potensielle muligheter til å løse gåten om det jordmagnetiske hovedfeltets opprinnelse. Men da det paleomagnetiske feltet var lagret som fossil informasjon i vulkanske og sedimentære bergarter stod Guro Gjellestad overfor et kinkig dilemma: hennes kjennskap til stein var tilnærmet lik null. Hun måtte derfor søke geologisk bistand, men fagfolkene i Bergen hadde ingen begrep om paleomagnetisme og viste derfor liten eller ingen interesse for et samarbeid. Som bifagstudent på slutten av 50-tallet husker jeg for øvrig en kommentar fra professor Niels Henrik Kolderup om at «for astrofysikere og stjernefolk som Guro Gjellestad vil nok all stein fortone seg som gråstein». Når sant skal sies hadde geologene i Bergen nærmest avskrevet hennes forskningsplaner som utopi før de egentlig visste hva de gikk ut på.

Som amanuensis ved Magnetisk Byrå hadde Guro Gjellestad vinteren 1957/58 et 3 måneders opphold på Fysisk institutt ved det daværende King’s College i Newcastle (den gang en underavdeling av University of Durham). Siden 1956 hadde dette instituttet vært hovedsetet for paleo­magnetisk forskning i Europa, og under den legendariske professor Stanley Keith Runcorn ble Newcastle snart det ledende Mekka for den moderne geofysikken som vokste frem i kjølvannet av den paleomagnetiske forskningsvirksomheten. Runcorn som snart kom til å bli en av de mest fremtredende geofysikere i det 20. århundre spilte på et bredt register av interesser, og til Newcastle «valfartet» utenlandske studenter og forskere i hopetall. Under oppholdet i Newcastle ble hennes entusiasme for paleomagnetisme ytterligere styrket, og sammen med to av Runcorn’s nære medarbeidere, David Collinson og Jim Parry (de var begge fysikere med en viss geologisk bakgrunn), foretok hun sommeren 1958 en lengre rekogno­serings­tur i Sør-Norge for å få en oversikt over potensielt egnede bergarter til fremtidige paleomagnetiske studier. Etter denne turen var ikke Guro fullt så geologisk ignorant som de lokale fagfolkene ville ha det til; i alle fall kunne hun nå se forskjellen på klassisk rød sandstein og vanlig «gråstein». Så lenge hun levde kom hun til å ha en spesiell forkjærlighet for den karakteristiske røde sandsteinen fra Devonperioden, og da hun noen få år senere med stolthet kunne dele ut de første hovedfags­oppgavene i det nye faget var det selvsagt magnetiseringen i de røde sandsteinene i Sør-Norge som var i fokus.

Planene skyter fart

Rundt 1960 var paleomagnetismen for alvor kommet i skuddet internasjonalt og var nå i ferd med å revolusjonere de geologisk-geofysiske vitenskaper, men i Bergen stod planene foreløpig i stampe. Etter at hun tiltrådte dosenturet hadde Guro Gjellestad gjort diverse forsøk på å tiltrekke seg studenter til det nye faget, men da den nødvendige tekniske infrastrukturen manglet var det ingen som hadde våget spranget over i det ukjente. Som hovedfagstudent på Jordskjelvstasjonen var jeg i gang med en gravimetrisk-magnetisk feltoppgave, og som ledd i dette arbeidet besøkte jeg den nå meget omtalte dosenten på hennes kontor vinteren 1961 for å låne et nummer av et japansk geomagnetisk fagtidsskrift. Jeg kan ikke huske at hun nevnte sine planer om paleomagnetisk forskning på dette vårt første møte, og på det tidspunkt gikk heller ikke mine tanker i den retning, men mine interesser for bergartsmagnetisme hadde hun utvilsomt notert seg. Ute i verden drev paleomagnetismen på en medgangsbølge, og etter invitasjon fra Guro Gjellestad kom professor Runcorn, i april 1961, som gjeste­foreleser til Geofysisk institutt. Hun ga forelesningene storslagen forhåndsreklame og Runcorn ble profilert som en av de mest fremtredende geofysikere i samtiden. Som mange andre var jeg selvsagt nysgjerrig over å høre den berømte engelske professor, og det var derfor med stor spenning jeg gikk for å høre hans presentasjon av temaet «Rock magnetism, Polar Wandering and Continental Drift». Arena for foredraget var Foredrags­salen på Geofysisk institutt som viste seg å være altfor liten for den store tilhørerskaren som hadde troppet opp; mange måtte ta til takke med ståplass langs veggene. Forelesningen ble for meg en stor faglig opplevelse, og foredragsholderen fremstod som både troverdig, sympatisk og tillitvekkende. Da den fengslende forelesningen var over og den obligatoriske spørsmålsrunden var unnagjort, tok Guro Gjellestad og Keith Runcorn oppstilling i korridoren utenfor, og etter hvert som tilhørerskaren forlot Foredragssalen ble vi alle presentert for den prominente gjesten. Jeg husker Guro presenterte meg som hovedfagstudent i gravimetri og bergartsmagnetisme, og i det jeg skulle gå videre tar Runcorn meg lett i skulderen og sier følgende: « Look, would you like to come to Newcastle next week? We are organizing a conference on palaeomagnetism. Your living expences will be covered of course»! Denne invitasjonen hadde utvilsomt en sammenheng med mitt besøk på Guros kontor et par måneder tidligere, men tilbudet kom helt overrumplende på meg. Men etter å ha hørt Keith Runcorn’s elegante forelesning trengte jeg ikke lang betenkningstid; allerede neste dag hadde jeg bestemt meg for å «slå til». Slik gikk det til at jeg, med finansiering fra King’s College, reiste sammen med Guro Gjellestad på paleomagnetisk konferanse til Newcastle i slutten av april 1961. Invitasjonen av Runcorn hadde utvilsomt vært et genialt PR-fremstøt; dosenten på Avdeling C var åpenbart ikke til å kimse av, og innen geologimiljøet kunne jeg registrere at det hadde skjedd en merkbar holdningsendring i Guros favør. 

På reisen over Nordsjøen var Guro i strålende humør, og hun ga meg en inngående redegjørelse for sine planer. På Fysisk institutt i Newcastle og blant den relativt store forsamlingen av møtedeltakerne la jeg fort merke til at Guro var på fornavn med de fleste – hun gikk under navnet Goro. Møtet i Newcastle ble for øvrig den rene vitamin­innsprøytningen for meg, og etter at jeg var blitt gjenstand for noen dagers faglig «sjanghaiing», fortalte jeg henne at jeg etter hovedfag godt kunne tenke meg å satse på paleomagnetisk forskning. Guro var henrykt over utviklingen. Tilbake i Bergen lot hun ikke sjansen gå fra seg; hun tok prompte kontakt med professor Kolderup som representerte fakultetet i Norges almennvitenskapelige forskningsråd og etter sigende skal Kolderup nå ha vært lutter velvilje. Runcorns besøk hadde åpenbart gitt Guro økt respektabilitet i det bergenske geofagmiljøet, og da også en fra geologimiljøet nå var blitt trukket inn i de paleomagnetiske forskningsplanene hadde saken omsider fått et helt nytt preg. Guros søknad om NAVF-stipend til meg ble innvilget samme høst, og våren 1962 kunne jeg på nytt, etter hovedfags-eksamen ved Jordskjelvstasjonen, sette kursen mot Newcastle til et svært interessant år i fysikkmiljøet der. Hjemme i Bergen hadde Guro i mellomtiden satt i gang bygging av vitenskapelig utstyr (arbeidet ble utført på Geofysisk avd. ved NTH) og hadde lagt planer for et laboratoriebygg på Espegrend i Fana. Da jeg returnerte fra Newcastle våren 1963 var det bare å sette i gang for fullt. «Bare kom med din ønskeliste over utstyr – det skal ikke stå på meg», sa hun. Hennes klassiske bemerkning om at «det skal ikke stå på meg» kom til å bli et varemerke for Guro som i praksis fikk vist at hun mente det hun sa.

  Ved tilfeldighetenes spill ble amanuensisstillingen ved Avd. C ledig våren 1963, en stilling jeg søkte og ble ansatt i. Dermed hadde Guro ledige lønnsmidler fra NAVF, og etter søknad fikk hun benytte restbevilgningen til oppføring av et instrumenthus på Espegrend der vi var begunstiget med svært rolige magnetiske forhold. Huset stod ferdig sommeren 1963, og et meget følsomt astatisk magnetometer ble kort etter installert i nybygget. Hovedfag­studenter kunne nå starte sitt arbeid, og det gledet Guro spesielt da det allerede sommeren 1964 også kom 2 utenlandske doktorgrad-studenter til Bergen for å benytte vårt utstyr. Midt på 60-tallet hadde Guro, ikke minst på grunn av sin relativt store og karakteristiske korpus, blitt en kjent skikkelse på by’n – i vide kretser gikk hun nå under navnet Dosenten. Studenter som hadde henne som foreleser forteller at hun ga inntrykk av å være en tøff og kompromissløs person, men når de kom til eksamen ble de overrasket over å møte en meget hyggelig og snill eksaminator.

Respekt må stadig tilkjempes

Etter 5 år i dosenturet var det åpenbart at Guro var på god vei til å få realisert sine faglige drømmer; hun hadde vunnet respekt på universitetet, men på instituttet måtte hun fremdeles kjempe mot en seiglivet mannskultur. For eksempel ble hun aldri overlatt posisjonen som institutt­styrer; så lenge hun levde var det Mosby og Godske som vekselvis bekledde dette vervet som, etter deres mening, burde være forbeholdt kun professorer. Denne praksisen så Guro på som en desavuering av hennes posisjon som avdelingsstyrer, men mot den kompakte majoritet kunne hun bare vinne respekt med stor aktivitet på andre fronter. I den kulturen som fremdeles dominerte de «harde» realfagene på 60-tallet måtte det sikkert en Guro til for at en kvinne skulle kunne gjøre seg gjeldende. Det er liten tvil om at både Mosby og Godske mente hun var litt for «bulldoseraktig» i fremme av egne krav, og i forbindelse med ’pludring’ i meteorologimiljøet omkring Geofysens fremtid skal Godske en gang i spøkefulle vendinger ha brukt uttrykket «de guroskopiske fangarmer». Etter møter med de to andre styrerne – det daværende instituttstyret – beklaget Guro seg ofte om hvor vanskelig det var å få gjennomslag for Avd. C’s rettmessige krav, og at mange saker ofte ble avgjort med stemmetallene 2 mot 1. Men til tross for slike åpenbare uenigheter så opplevde jeg at de 3 avdelingene levde i fred og fordragelighet med hverandre; instituttet forble en rolig og nokså konfliktfri arbeidsplass.            

I de tidlige 60-årene hadde vi for lengst gått inn i Satellittalderen, og som geomagnetiker og gammel astrofysiker var Guro interessert i de nye fysiske målingene som nå ble tilgjengelig fra det jordnære rom. Det var derfor naturlig at da den første kosmonauten, Juri Gagarin, var på goodwill-besøk i Norge i 1964, sørget Guro for at han også ble invitert til Geofysisk institutt. På formiddagen 13. mars foreleste Gagarin (med tolk) i Foredragssalen på Geofysen. Verken før eller senere har et arrangement på instituttet samlet så stort oppbud av høre- og skuelystne som denne dagen – i Foredragssalen stod folk som sild i tønne, og menneske­mengden fylte både hele korridoren utenfor og videre nedover trappeoppgangen. Av andre initiativ som Guro ble kjent for var som leder av vitenskapelige reiser for studenter og ansatte til det årlige NATO Advanced Study Institute i Newcastle, arrangert av Keith Runcorn og medarbeidere. Via Runcorn’s NATO-bevilgninger fikk Guro alltid rikelig med reisemidler. Lenge før dagens «inter­nasjonal­isering» fikk derfor mange geofaglige hovedfagstudenter i Bergen anledning til å stifte bekjentskap med toppskiktet i geovitenskapen. Guro hadde ordnet med gunstige rabatter hos Det Bergenske Dampskips­selskap, og hennes gruppereiser kunne i blant komme opp i 15-20 personer. En time etter avgang fra Bergen kalte Guro sine undersåtter til samling i røkesalongen på 1. klasse. Der satt hun i all hennes velde, med en sigar av stort format og et glass konjakk. Takket være rabatt­ordningen med Bergenske hadde Guro alltid overskudd på reisebevilgningen fra Newcastle, og alle i gruppen ble derfor begunstiget med «lomme­penger», en porsjon kontanter som dosenten med synlig tilfredshet overleverte den enkelte i sitt reisefølge. Det var tider det!

Kompromissløse idealer

Et fritt menneske er en person som er villig til å slåss for sin integritet, selvrespekt og verdighet og har et avslappet forhold til det å bestemme og kontrollere andre. Slike egenskaper hørte avgjort til Guros sterke sider. Som hennes undersåtter spøkte vi ofte med den «den lett desorienterte Guro», men som sjef var hun hjelpsomheten personlig og aldri sjefete. Hun hadde som grunnleggende prinsipp at ingen under henne skulle bli hindret i sitt arbeid så fremt hun hadde muligheter til å gi en hjelpende hånd. Det skulle ikke stå på henne! Og for min egen del så fikk jeg den handlefrihet jeg trengte for å kunne utvikle mine muligheter; det eneste kravet hun stilte var at jeg kunne vise til fremgang i mitt vitenskapelige arbeid. Da jeg derfor, på et internasjonalt møte i Newcastle i 1968, gikk til frontal­angrep på etablerte rutiner innen paleomagnetisk forskning, og lanserte ny grunnlagstenkning i faget, var Guro i ’fyr og flamme’. «Dette smaker av fugl», sa hun.

I alle de årene jeg kjente Guro var hun en innbitt motstander av «snusk og fanteri» i vitenskapen. Allerede på vår første reise til Newcastle fortalte hun meg om en indisk astrofysiker som i et indisk tidsskrift hadde plagiert et av hennes arbeider fra USA-tiden – jeg forstod det slik at det i stor grad hadde dreid seg om direkte avskrift. Slike forskere som tok uetiske snarveier for å fremme egen sak hadde hun ingen sans for. Hennes reaksjoner kunne være kraftige, slik som etter Sandefjord-symposiet i september 1967: «The Birkeland Symposium on Aurora and Magnetic Storms». Symposiet hadde blitt arrangert i anledningen av Kristian Birkelands fødsel, og for å feire satelittmålingenes bekreftelse på hans profetiske teorier. Etter hjemkomst kom Guro oppskaket inn på mitt kontor og la ut om den uærlige professor Sidney Chapman som i sitt åpningsforedrag på møtet, til stor forskrekkelse blant møtedeltakerne, nærmest hadde frakjent Birkeland all ære, selv om satellittdata til fulle hadde bekreftet at Birkeland, og ikke Chapman selv, hadde hatt rett om årsaken til polare substormer og nordlys. I flere tiår hadde Sydney Chapman sørget for sterk opposisjon mot Birkelands teorier blant britiske forskere, og det at han nå ikke var villig til å oppgi sin motstand, på tross av at satellitt-observasjonene hadde gått klart i Birkelands favør, var i Guros øyne tegn på uærlighet og grov uvitenskapelighet.

Sviktende helse

Den paleomagnetiske virksomheten vokste markert gjennom siste halvdel av 60-årene, og økning av den vitenskapelige staben, jevnt tilsig av hovedfagstudenter, samt kortere og lengre opphold av utenlandske studenter og gjesteforskere gjorde det sterkt ønskelig med utvidelse av kontor- og laboratoriekapasiteten. I 1966/67 ble et par av avdelingens tidligere lokaler i Geofysisk institutt tilbakeført til avdelingen (ved at EDB-avdelingen flyttet ut) og instrumentparken ytterligere utvidet. Guro oppnådde også bevilgning over Statsbudsjettet til en utvidelse av laboratoriet på Espegrend som stod ferdig i 1969. Etter hvert kunne også arealene etter Fysisk institutt, som hadde flyttet inn i nybygg, fordeles mellom de 3 geofysiske avdelingene. Nå var imidlertid Guros tid kommet – hun trengte ikke lenger å ty til «buldosertaktikk» for å vinne frem med sine krav om mer plass, og i 1969/1970 fikk hun tildelt storparten av de ledige arealer. Avdeling C hadde dermed fått moderne lokaler og tilstrekkelig laboratorieplass for sin virksomhet. Det hadde nå gått 10 år siden Guro tiltrådte som dosent, og hun kunne med tilfredshet konstatere at den virksomheten hun hadde proklamert i sin søknad til stillingen i 1958 hadde blitt en suksess. Men en snikende sykdom skulle nå sette en stopper for hennes videre virksomhet. Vi hadde nok en god stund merket at noe av den gamle gnisten var borte, men vi trodde lenge at det kun var et symptom på at hun var blitt eldre. Jeg skulle disputere for dr. philos. – graden høsten 1969, og dermed hadde Guro planlagt å overføre styreransvaret til meg for året 1970, slik at hun kunne få tatt sin første forskningstermin. Guro tok seg av det praktiske i forbindelse med min disputas i november 1969, og hun var synlig stolt at den virksomheten hun hadde startet nå også hadde produsert sin første doktorgrad. Hun var nå helsemessig tydelig svekket, men sommeren 1970 inviterte hun likevel den berømte Hannes Alfven, som ble tildelt Nobel-prisen i fysikk samme høst, som privat gjest til sitt landsted på Osterøy. Men nå var den tidligere så aktive Guro kommet inn i livets siste fase; det ble opphold på Radiumhospitalet og en vanskelig sykdomsperiode før hun døde 11. januar 1972, i en alder av bare 57 år.

Dosent Guro Gjellestad var en uredd og høyst ukonvensjonell personlighet. Dette førte til at hun i den mannsdominerte akademisk kulturen kom til å «trampe i klaveret» mer enn en gang, men det er full dekning for å si at hennes egen avdeling var en lykkelig avdeling. De åpne og frie forhold la grunnlaget for en førsteklasses arbeidsplass der et begrep som medbestemmelsesrett var blitt praktisk politikk lenge før et slikt krav kom på dagsorden ved vårt universitet.