Et lite stykke Norge à la Marta Bujak

Jeg vil si at jeg er et norsk flagg med et polsk flagg i bakgrunnen.

Marta Agnieszka Bujak vokste opp i liten by som heter Szklarska Poręba i Polen sammen med mor, far og yngre søster. Faren hennes, som var en soldat, fikk en jobb på eiendomsavdelingen til hæren. Den polske hæren eide egne hoteller og ulike fasiliteter, som faren hennes driftet.

Barndomslivet i Polen sitter ikke lenger ferskt i minnet til Marta, som flyttet fra landet for 17 år siden, men det er spesielt ett minne som sitter tungt som en tåkeskygge over fortiden. Etter videregående dro Marta til USA for ett år, mens søsteren dro til en storby for å studere, men begge måtte returnere til hjembyen da faren deres døde brått. Med familiens overhode nå borte, følte de seg retningsløse.

- Da pappa døde ble mamma, min søster og jeg litt sånn «hva gjør vi nå? Hvilken retning går vi?» Vi prøvde å finne ut hva vi skulle gjøre med livet, gjenkaller Marta sørgmodig.

Barndomshjemmet ble solgt og moren flyttet inn sammen med søsteren. Marta, som fikk et tilbud om å komme til Norge, bestemte seg for å etterlate sorgtåken og takke ja til et nytt liv i et nytt land.

- Du kan si jeg begynte et nytt liv i Norge. Jeg begynte helt fra scratch. Jeg kom med en ryggsekk med klær og ett krus – som jeg fremdeles har, forteller Marta.

Foto/ill.:

Privat. Barndomsminner fra Polen sitter langt inne. Her er lille Marta (t.v.) på tur sammen med moren (t.h.).

Lite utvalg vaskemidler og vanskelige dialekter

Da den polske tyveåringen kom til regnbyen i 2006, kom hun på et trist punkt i livet, men det nye kapitlet i Bergen lettet på tåken. Innimellom regnbygene, skinte solen, humøret og livet til Marta. Her traff hun en polsk ingeniør som hun nå har en sønn og bonussønn med. Den norske livsstilen og kulturen har hun tatt imot med åpne armer og god humor.

- Livet i Norge er enklere på mange måter. Det er lite utvalg i Norge. I Norge har vi enten Zalo eller et billigere alternativ, mens i Polen husket jeg at vi hadde store butikker med 15 ulike vaskemidler. Hva skal mange velge? Man blir ko-ko. Men her i Norge er det enkelt: enten Zalo eller et billigere alternativ. That’s it, forteller Marta.

- Det liker jeg veldig godt og jeg savner ikke utvalget i hverdagslivet. For de produktene som tilbys i Norge mener jeg er av god kvalitet, ofte bedre enn det som var i Polen. 

Marta roser den norske friluftslivskulturen og observerer at nordmenn er flinke til å dyrke sine kjekke tradisjoner, som å feire 17. mai og dra på hytteturer. Men selv om Marta vifter med norske flagg på 17. mai tog og tar jevnlige hytteturer til Geilo og Myrkdalen for å stå på slalåm og prøve seg på snøbrett, føler hun at kulturell tilhørighet i Norge er et vanskelig tema. 

- Jeg føler at jeg ikke lenger er fra Polen, men har jeg rett til å si at jeg er herfra?

- Jeg vil si at jeg er et norsk flagg med et polsk flagg i bakgrunnen. Jeg er integrert og jeg er herfra, men også derfra, men samtidig ikke derfra lenger, men aldri herfra. På en måte er det opp til meg, men jeg vet ikke om jeg kan si at jeg er norsk, reflekterer Marta.

- Jeg kaller det kulturell «gap». Det er ting jeg ikke kjenner til eller skjønner. For eksempel jeg kan ikke uttale meg om ting som var på TV i åtti-tallet. Det som nordmenn vokste opp med. Det er ukjent for meg. Eller når mine kollegaer snakker om noe som skjedde for 20-30 år siden. Det er ingenting jeg kan si om det. Men samtidig hvis folk spør meg om ting fra Polen nå, så har jeg begrenset kjennskap til det. «Hva som skjer i Polen, hvordan er Polen?» Jeg vet ikke hvordan mange ting i Polen er nå for det har vært så mange endringer underveis, og jeg har mistet oversikten og jeg har ikke hatt behov for å vite det.

- Det er litt vanskelig å være polsk på grunn av mange fordommer mot polakker, men heldigvis så har jeg en fin krets der jeg bor. Folk kjenner oss og ser ikke på oss som «de polakkene». Jeg mener vi er godt integrert, og vi er en av dem. Jeg slutter aldri å bli kjent med Norge. Det er stadig nye ting å lære om Norge. Når jeg reiser til Polen og kommer tilbake hit, føler jeg at jeg er hjemme. Jeg har kommet hjem, smiler Marta.

Foto/ill.:

I Bjørnafjorden har Marta (f.h.) etablert seg en liten familie, bestående av samboer, liten sønn og tenåringsbonussønn, som ofte drar på skiturer sammen til Geilo og Myrkdalen.

Hva har vært den største utfordringen med å leve i Norge?

- Det er så mange dialekter!

- For å beskrive personer, bruker nordmenn ofte språk og dialekter som en del av beskrivelsen av personen. Jeg har flere ganger opplevd på instituttet å bli spurt om jeg har sett «han som er høy, slank med lyst hår som snakker trøndersk eller østlandsk». Jeg har ingen peiling på hvem du snakker om! Jeg hører at folk snakker annerledes, men hver enkelt person snakker annerledes. Vi er ulike og unike, og jeg vet ikke om det er fordi de er unike eller om det er oppveksten og dialekten som har ført til at personen snakker slik de snakker. Jeg kan ikke gjette dialekter.

Marta er selvlært i norsk og har aldri fullført et norskkurs. Hun forteller at det er vanskelig å finne tid i en travel hverdag med fulltidsjobb, liten sønn og hjemmearbeid til å fordype seg i språket. Muntlig og skriftlig norsk er veldig forskjellige, og Marta har et ønske om at en dag skal hun lære seg nynorsk.

- Jeg er fascinert av nynorsk. Vi bor i den nynorske kommunen Bjørnafjorden, og jeg synes at nynorsk er artig, morsomt og gøy, selv om det er litt vanskelig for meg. Jeg har blitt litt mer kjent med nynorsk nå og det har åpnet en hel ny verden! For eksempel så har vi et sted der vi bor som heter Endelausmarka. Plutselig forrige uke kom det til meg at det betyr «den endeløse marken». Jeg hadde aldri tenkt på det før! Med engang jeg skjønte det, så ble jeg litt sånn «Woah!», forteller Marta entusiastisk.

Fra en ryggsekk til egen rosa kontorstol

Mens andre veier fører til Rom, går de fleste henvendelser på IFT som oftest først gjennom Marta. På instituttet er hun kjent som «ekspedisjonen». Her kommer alle pakkeleveringer, bestillinger, folk som vil ha nøkler, og spørsmål som ingen har peiling på. Den rosa kontorstolen har Marta valgt ut selv.

Foto/ill.:

Kjetil Heitmann. Marta (t.h.) er del av administrasjonen på Institutt for fysikk og teknologi.

- Stillingen min har endret seg så mye underveis, men jeg føler meg veldig trygg i min rolle og at jeg kan oppgavene mine. Mye kom med tid og erfaringer, men jeg kjenner instituttet godt og har kjennskap til mye, både regler og det praktiske, og blir spurt om alt mulig. Jeg liker bestillinger og økonomioppgavene, selv om systemet ikke er så godt, for å si det sånn, sier Marta og rynker på nesen. Hun skjuler ikke sin misnøye med bestillingssystemet Unit4.

- Men jeg er løsningsorientert, så jeg fant en måte å få det til.

Bak det brede smilet og de mange underholdende anekdotene delt med et glimt i øyet, sitter det en motstandsdyktig kvinne som har skapt et godt liv for seg selv og sin familie. I dag jobber Marta som seniorkonsulent på Universitetet i Bergen, men som mange immigranter før henne, kom hun til Norge tomhendt med en ryggsekk. Denne erfaringen har gjort henne hardtarbeidende og realistisk.  

- Da jeg kom til Norge, gjorde jeg alt mulig. Det handlet om å overleve.

- Jeg fullførte ikke høyere utdanning i Polen, kunne ikke norsk, og hadde ingen faglig kompetanse. Det var ingenting som skilte meg ut i mengden. Jeg prøvde også å finne ut av livet: var besøket i Norge midlertidig eller kom det til å bli permanent? Forteller Marta.

- Jeg begynte som husvask, så jobbet jeg i hotell, så ble jeg leder for andre renholdere. Ved siden av jobben begynte jeg å studere på et polsk universitet i Warsaw på nett, men hadde alle eksamener fysisk. Jeg fløy til Warsaw to ganger i året i eksamenstiden. Det krevde mye egeninnsats og hardt arbeid.

Marta begynte å jobbe som personalkonsulent i et bemanningsbyrå med 95% polske menn som ansatte. Underveis ble Marta kjent med sin nåværende samboer og fikk en sønn. To måneder etter fødselen begynte Marta rett på et masterprogram i personalledelse. Bemanningsbyrået begynte å si folk opp, og Marta ble først permittert, så avskjediget. Med en samboer som reiser verden rundt og en liten gutt i livet, begynte Marta å lete etter en jobb som er tilpasset småbarnslivet. Etter å ha gått inn og ut i ulike småstillinger, landet Marta en fast stilling på IFT i oktober 2019. Her har hun vært siden.

Et lykkelig liv som bensinbil- og Barbiedukkeentusiast

Går du forbi kontoret til Marta er det noen temaer som dukker hyppigere opp innenfor hørevidde enn andre: sønnen Jan Olav, bestillingssystemet Unit4, forferdelig trafikk og bensinbiler. For et selektivt publikum, deler også Marta sin ekspertise på Barbiedukker. Marta eier nemlig tre biler og over trehundre Barbiedukker.

- Jeg er en bilentusiast og bensinjunkie. Jeg vil si at jeg er en jente med ben i nese og er ikke redd for å bli skitten eller bytte hjul. Jeg er spesielt glad i japanske biler og enda mer i Honda biler. Bensinbiler – det er viktig. Ikke elbiler, ler Marta selv om hun eier en elbil selv.

Hun deler at interessen for biler kommer fra faren hennes, som var utdannet byggingeniør og veldig teknisk orientert. Han inspirerte henne til å ta opp hobbyen som bilentusiast. Entusiasmen for Barbiedukker derimot, var nok mer inspirert av moren.

- Jeg samler på Barbiedukker. Jeg samler kun dukker fra såkalt «superstar Barbie era.» Det 1977 til 1998, men jeg samler opp til 1995. Jeg har et eget rom for Barbiedukker hjemme. Jeg har en fantastisk samboer som har sagt ja til å ofre et rom, så dette er dukkerommet mitt med dukker på hyller. Jeg har over 300 Barbiedukker, stråler Marta fornøyd og tar et dypdykk i ulike samlingsutgaver av Barbiedukker og viktigheten med uåpnede Barbieesker.​​​​​​

- Man blir aldri ferdig med samlingen. Det er umulig å ha alt og det synes jeg er fascinerende. Den verden har ingen grenser.  

Foto/ill.:

Her er Marta stolt avbildet med sin store Barbiedukkesamling i «dukkerommet» hjemme. Den pågående samlingen består av over 300 Barbiedukker fra «superstar Barbie era».

Det er heller ingen grenser for Marta sin entusiasme. Med sin sprudlende holdning og «edgy» klesstil, skrur Marta opp det daglige lydnivået, moteambisjonen og humøret i administrasjonsområdet.

Og sist, men ikke minst, er det noe du ser fram til?

- Sommerferien, ler Marta.

Hun tar en liten tenkepause, så smiler hun lykkelig.

- Vi alle har små fjelltopper, men jeg tenker ikke så mye på det. Jeg føler meg glad med livet mitt som det er. Det er alltids plass til små justeringer og endringer, men jeg våkner happy. Det er ikke noe jeg venter på eller drømmer om. I utgangspunktet synes jeg at jeg har alt.

Foto/ill.:

Det har vært en lang reise med mange hinderløyper, men i dag er Marta fornøyd med livstilværelsen og koser seg i Norge og på jobb. Marta er mest kjent for å gå i svarte «edgy» klær, men av og til så kler hun seg også i farger, spesielt når solen skinner.

Det er tatt i bruk private bilder med samtykke fra Marta Bujak.