William Harvey og oppdagelsen av blodets kretsløp - et paradigmeskifte?

Jeg ble først introdusert til Thomas Kuhns teorier om paradigmer og en diskontinuerlig utvikling av vitenskapen gjennom vitenskapsfilosofidelen av Examen Philosophicum. Kuhns teorier fascinerte meg av flere grunner. Han er realistisk og mener vitenskapen styres av flere faktorer enn ren logisk tenkning. Kuhn bringer mennesket med følelser og behov inn i vitenskapen. Personlig mener jeg dette er et viktig poeng fordi det øker selvforståelsen vitenskapen og dens aktører har av seg selv. Paradigmeteoriene til Kuhn kan hjelpe oss til å bli bevisst vår egen posisjon.

Som forvirret medisinstudent i et kaos av store menger detaljkunnskap og tilsynelatende skremmende lite langtidsstyring og filosofisk overbygning over faget, mener jeg Kuhns teorier kan være en hjelp til selvforståelse både for studenter og for leger. Vi trenger en ramme om all kunnskapen. Vi trenger å forstå hvorfor vi er der vi er i dag. Dette gir trygghet i en virkelighet som forandrer seg raskere enn noen gang før i historien. Medisinen er en av de vitenskapene som for tiden gjør raskest fremgang og flest nye landevinninger.

Det er flere gode grunner for at medisinen bør øke sin selvforståelse. Jeg mener det i fremtiden vil bli et økt behov for styring av medisinen. Tilbudene øker og øker, ressursene vil antakelig ikke bli større, heller mindre. Dermed må det prioriteres. Hva er det vi ønsker og hva ønsker vi ikke? Dersom vi er oss bevisste vår posisjon i dag, tror jeg det vil være letter å ta slike avgjørelser i fremtiden Jeg tror også at det vil bli letter å styre medisinen dit vi vil ha den om vi forstår dens indre dynamikk og styrende krefter.

Medisinens historie forteller oss om flere oppdagelser og nyvinninger som førte til hva mange ville kunne kalle paradigmeskifter. Mikrobiologien innledet en ny æra i medisinen, aseptikken likeså. Overgangen fra humoralpatologien til cellullærpatologien kan trolig beskrives som et paradigmeskifte. Helt nylig har vi plutselig fått en ny forståelse av magesår. Oppdagelsen av bakterien Helicobacter Pylori har med ett fått oss til å betrakte magesåret som en infeksjonssykdom. Dette er av mange blitt betraktet som et paradigmeskifte. Selv har jeg altså valgt å se nærmere på Harvey og hans oppdagelse av kretsløpet tidlig på 1600-tallet. Hvorfor? Forståelsen av kretsløpet er en hjørnesten i dagens medisin. Videre er tiden rundt oppdagelsen en epoke i medisinen som en kan finne mye litteratur om. Det er også en relativt oversiktlig og begrenset tidsperiode. Dette gjør det enklere å holde denne delen av den medisinske historien opp mot Kuhns teorier. Endelig befant Harvey seg i en spennende tid i historien, der verden våknet fra middelalderdvalen og fikk øynene opp for verden omkring seg.

Selve oppgaveteksten lyder: "Harveys oppdagelse av kretsløpet sett i lys av Thomas Kuhns teorier om en diskontinuerlig utvikling av vitenskapen". Jeg vil applisere Kuhns teorier på denne epoken i medisinens historie for å se om man kan snakke om et paradigmeskifte i Kuhnsk forstand. I oppgaven vil jeg først ta for meg Kuhns teorier. Deretter vil jeg kort nevnte litt om Harveys samtid, når det gjelder generelle strømninger i samfunnet og medisinen som sådan. Videre gir jeg en kort beskrivelse av personen William Harvey og hans oppdagelse av kretsløpet. Så kommer hoveddelen av oppgaven, som er en diskusjon på om hvorvidt det kan sies å ha vært et paradigmeskifte.

 

Thomas Kuhn, person og produksjon

Thomas Kuhn (1922-1994) var professor i vitenskapsfilosofi og vitenskapshistorie ved MIT, Harvard, Berkley og Princeton. Han hadde sin utdannelse innen teoretisk fysikk, men fattet tidlig interesse for vitenskapsfilosofi. Han utgav i alt fire bøker: The Copernican Revolution: Planetary Astronomy and the Development of Western Thought. (1957), The Structure of Scientific Revolutions (1962,1970), The Essential Tension (1977) og Black Body Theory and Quantum Discontinuity (1978)

Kuhn og hans teorier kan sies å gå inn i den postempiriske tradisjon. Denne skolen kan sees på som en reaksjon på den klassiske, tradisjonelle vitenskapsfilosofien. Jeg tenker da på Wienerkretsen og de logiske positivister så vel som Karl Popper og de kritiske rasjonalister.

 

Den tradisjonelle vitenskapsfilosofien

La oss først se på hva som kjennetegnet den tradisjonelle vitenskapen. Såvel de logiske positivisters som Poppers teorier er normative overfor vitenskapen. Begge skolene fremsatte teorier om hvordan vitenskapen burde være. De beskjeftiget seg med å sette opp idealer for den vitenskapelige metode, slik at man på best mulig måte kunne nærme seg sannheten. Dersom vitenskapen fulgte disse idealen, mente de at den stadig ville nærme seg den absolutte sannhet. Dette er et annet viktig poeng med den tradisjonelle vitenskapsfilosofien, at man faktisk vil nærme seg sannheten dersom man driver en rasjonell og ideell vitenskap.

Sannheten, som altså er innen god vitenskaps rekkevidde, kan bare beskrives på en måte. Alle andre beskrivelser enn den riktige er gale. Det er viktig å merke seg dette, at man faktisk mente man kunne gi en fullstendig dekkende beskrivelse av deler av den objektive sannhet. Vi skal senere se at Kuhn og hans tradisjon bryter med dette.

Den tradisjonelle vitenskapsfilosofien, kanske særlig de logiske positivister, trodde på en så godt som 100% rasjonell vitenskap, utøvet av 100% rasjonelle vitenskapsmenn. En god forsker tenker strengt logisk og observerer kritisk og objektivt, mer eller mindre upåvirket av andre aspekter ved mennesket, slike som følelser og tro.

En bør også merke seg at de logiske positivister og Popper konsentrer seg om hvordan vitenskapen kan klare å bevise sine teorier. Med andre ord hvordan teorier og virkelighet kan forenes på en best mulig måte. De logiske positivister mente dette kunne gjøres med verifisering mens Popper mente man måtte gå ad falsifiseringens vei.

 

Thomas Kuhn og den postempiriske tradisjon

Thomas Kuhn bryter med tidligere tradisjon på flere måter. Noe av det viktigste her er kanskje at han forholder seg deskriptivt til vitenskapen. Han fremsetter ikke teorier om hvordan vitenskapen burde være, men konsentrerer seg heller om hvordan den faktisk er og har utviklet seg. Han ser på vitenskap som handling og aktivitet, og tar for seg hva som virkelig skjer ute i forskningsmiljøene. Dette i motsetning til de logiske positivister og Popper, som fokuserte på det abstrakte forhold mellom teori og observasjon.

Videre mener Kuhn at det er umulig for vitenskapen å kunne, på en absolutt dekkende måte, beskrive deler av eller hele sannheten. En vil bare kunne beskrive en fasett av eller ett aspekt ved sannheten, avhengig av det paradigmet en befinner seg i. (Jeg vi senere forklare begrepet paradigme.) Dermed tar Kuhn avstand fra de tradisjonelle vitenskapsfilosofene, som mente at vitenskapen skulle klare å beskrive sannheten på en helhetlig og fullstendig dekkende måte. En naturlig følge av at vitenskapen bare kan beskrive ett aspekt av vitenskapen av gangen, er at sannheten kan beskrives på flere forskjellige måter. Ingen av disse forskjellige måtene er riktigere enn de andre. En snakker altså ikke om at en beskrivelse nødvendigvis er riktig eller gal, på tross av at de er forskjellige og kanskje synes å stå i motsetning til hverandre. Jeg mener dette kan beskrives med følgende eksempel: En som betrakter en fotball fra utsiden vil beskrive overflaten som konveks, mens en som betrakter ballen fra innsiden vil beskrive den som konkav. De betrakter begge samme gjenstand og på tross av at deres beskrivelser motsier hverandre har ikke den ene mer rett enn den andre.

Kuhn stiller spørsmålet: hva er det som styrer vitenskapen? Hvilke krefter er i sving når vitenskapen utvikler nye teorier og finner nye løsninger på sine problemer? Hvordan kommer vitenskapen frem til sine spørsmål? Med andre ord tar Kuhn for seg hvordan selve de vitenskapelige teorier dannes. Dette er et annet viktig brudd med tidligere vitenskapsfilosofi: Mens man før ikke så det som viktig hvordan vitenskapens teorier og problemer oppsto, er det nettopp dette som opptar Kuhn.

For å besvare de ovenfor nevnte spørsmål bruker Kuhn en vitenskapshistorisk og sosiologisk tilnærming. Som nevnt, satte de tradisjonelle vitenskapsfilosofene frem idealet om en strengt rasjonell aktør innen vitenskapen. Kuhn forkaster dette idealet. For å forstå vitenskapens utviklingsdynamikk må en betrakte vitenskapsmenn som sosiale vesener, som hele mennesker. For det er utopi og tro at en kan sjalte ut faktorer som følelser, religion og kulturell påvirkning så snart en går inn på laboratoriet. Dette er en svært viktig side ved Kuhns teorier, at han åpner for og erkjenner at det eksisterer irrasjonelle drivkrefter i vitenskapen. I stedet for en 100% rasjonelle vitenskapsmann, hevder han at alle som driver vitenskap i tillegg til å tenke logisk, også styres av behov som ønske om fellesskap og anerkjennelse . Ærgjerrighet er en viktig faktor, kultur, tro og religion likeså. Videre må en huske at selv begavete vitenskapsmenns tankekapasitet og evne til å være seg alle viktige faktorer bevisst er begrenset. De er tilbøyelige til dogmetro og tar en rekke ting for gitt uten at de er klar over det. Når disse dimensjonene ved vitenskapens aktører trekkes inn i den vitenskapelige prosess, ser en at logikken og det rasjonelle argument får en helt annen plass innen vitenskapen enn hos de idealistiske (og optimistiske) tradisjonelle vitenskapsfilosofer.

Hva legger Kuhn i begrepet paradigme ? Som nevnt mener Kuhn at en vitenskapsmann har begrenset evne til å være bevisst alle elementer og skritt i sin tankeprosess. Til grunn for vitenskapsmannens tenkning ligger det en kan kalle aksiomer. Dette er ubevisste, men allment godtatte sannheter som ingen stiller spørsmål ved, og som utgjør en helt nødvendig grunnmur for de teoriene en vitenskap forfekter. Forskerne har altså ikke rasjonell kontroll over sitt vitenskapelige fundament. Dette fundamentet, denne kunnskapen som taes for gitt, kaller Kuhn "tacit knowledge" - taus kunnskap. Det er denne tause kunnskapen som danner grunnlaget for det Kuhn kaller en vitenskaps paradigme. En vitenskaps paradigme består ikke bare av grunnleggende teorier om hvordan ting henger sammen. Med på å definere et paradigme er også allment godtatte metoder på hvordan teoriene skal utforskes. Videre er selve forskningsgjenstandene, det som er aktuelt å se nærmere på, en viktig bestanddel av paradigmet. Kuhn mener og at en innen et paradigme vil se et klart verdisyn. Forskersamfunnet vil definere hva de syntes er verdt å kjempe for, et slags overordnet formål med forskningen. Et felles begrepsapparat er en sentral komponent av et paradigmet. Dette gjør kommunikasjon mellom forskerene lettere. Endelig vil det være definerte autoriteter innenfor et paradigme. En vil se personer og forskningsarbeider som danner idealer for hele forskersamfunnet.

Et paradigme gir i følge Kuhn både muligheter og begrensninger. Muligheter i den forstand at med et paradigmes teorier, metoder osv. blir det mulig å studere et fenomen inngående. Et paradigme besørger på mange måter et par briller, slik at det i det hele tatt blir mulig å se noe. Videre slipper en å stri med eksistensielle problemer og fundamentale spørsmål. Dette frigir mye energi til å kunne konsentrere seg om detaljene. På den annen side blir en bare i stand til å se de fenomenene paradigmet definerer som interessante. For eksempel vil et paradigmes begreper ofte ikke strekke til for å beskrive fenomener som ikke defineres av paradigmet som interessante. Metodene vil heller ikke streke til for å utforske disse ekstraparadigmatiske fenomenene.

Endelig er det viktig å føye til at Kuhn mener et paradigme ikke er bedre eller mer riktig enn et annet. De belyser samme sak, men fra forskjellige sider. Dermed kan de ikke sammenliknes på en skala fra riktig til galt.

 

Thomas Kuhns teorier om vitenskapens utvikling

Skjematisk kan en sette opp Kuhns teorier om den vitenskapelige utvikling på følgende måte:

Førparadigmatisk periode -> Paradigmeetablering -> Normalvitenskap -> Anomalier -> Krise -> Revolusjon -> Nytt paradigme

La oss se nærmere på hver og en av disse periodene. Jeg vil forsøke og legge vekt på hva periodene innebærer, rent faglig teoretisk så vel som sosiologisk innen vitenskapsmiljøene.

Den førparadigmatiske periode er den tiden før et fag har rukket å modnes. På det teoretiske plan finnes det ingen enighet om hva som er fagets viktigste oppgaver. Det er ikke dannet seg en felles forventningshorisont i forskermiljøet. Det er heller ikke etablert felles standardmetoder for å forske. Innsamling av data er usystematisk, og alle data blir betraktet som like relevante. På det sosiologiske nivå finner en mange forskjellige og konkurrerende skoler. Det er lite kommunikasjon mellom disse. En finner få tidsskrifter, publikasjoner kommer i form av bøker.

Etterhvert vil faget modnes, og en går inn i en fase der et paradigmer etableres. På det teoretiske nivå vil en se at en eksemplarisk forskerprestasjon har dukket opp. En ny autoritet etableres. Denne autoriteten vil i stor grad være med på å definere felles anerkjente problemer, metoder og mulige løsninger. Sosiologisk vil en se at en skole vinner hegemoni. Videre vil en se en gryende profesjonalisering og spesialisering. Etterhvert dukker fagtidsskrift, foreninger og vitenskapelige selskaper opp. Det utvikles etterhvert et felles språk.

I den normalvitenskapelige periode er paradigmet fullstendig etablert. Fagets teoretiske fundament, de helt basale idene, taes for gitt. Forskningens problemer og mulige måter å løse disse på er allment godtatte i hele forskermiljøet. Normalvitenskap kan beskrives som artikulering av paradigmet, mop-up work eller puzzlesolving :

Artikuleringen av et paradigme består av tre viktige elementer. For det første vil forskerne forsøke å gjøre målinger og bestemmelse av signifikante fakta mer presise og eksakte. For det andre vil en prøve å finne nye områder av naturen som kan favnes av de allerede eksisterende teoriene. Med andre ord nye områder der forutsetningene kan slå til. Endelig vil en forsøke å klargjøre begreper, fjerne tvetydige formuleringer og presisere problemstillinger som i begynnelsen kanskje bare var vagt antydet.

Mop-up work er en annen måte å beskrive virksomheten innenfor et paradigme på. Forskernes oppgave er å rydde opp i de problemer paradigmet definerer, men som ennå ikke er løst. Paradigmet skal fullføres. Denne mopping-up-aktiviteten blir et forsøk på å tvinge naturen inne i paradigmets rammer. En forsøker ikke å se nye fenomener. Gjenstand for forskningen er bare de deler av virkeligheten som er allerede er synlig i lys av paradigmet. Forskningens oppgave er å få det terrenget som ennå ikke er utforsket til å stemme med kartet. Dett er også viktig å merke seg at forskerne heller ikke forsøker å danne nye teorier. Tvert i mot er de ofte intolerante ovenfor nye teorier.

Puzzle-solving er et tredje begrep Kuhn bruker for å beskrive normalvitenskapen. Når en løser puslespill, vet en at løsningen finnes. Det er bare å få satt bitene sammen på riktig måte. En kjenner fasiten, det vil si hvordan det sammensatte bilde skal se ut. Dersom en ikke klarer å løse puslespillet er det ikke puslespillets feil, men han som forsøker å sette bitene sammen. På samme måte definerer paradigmet både bitene - aktuelle naturfenomener og fasiten - paradigmets teorier for hvordan ting henger sammen. En tar for gitt at bitene på en eller annen måte vil passe sammen slik fasiten tilsier. Derfor setter en ikke spørsmål ved teoriene dersom en ikke får det til. Den eneste forklaringen er at forskeren selv har gjort noe galt. Dette er et viktig trekk ved normalvitenskapen, at mislykket problemløsning bare diskrediterer forskeren, ikke teorien. Paradigmet virker selvkonserverende og selvbeskyttende.

På det sosiologiske nivå i normalvitenskapen finner en tett kommunikasjon mellom de mange forskningsenhetene. Tidsskriftene er viktig for utveksling av informasjon. Man snakker samme språk. Faget blir gjerne universitetsfag, lærebøker gjennomsyret av paradigmets grunnleggende teorier kommer ut. Gjennom utdannelse i faget sosialiseres nye rekrutter inn i paradigmet. Dermed vil det være svært vanskelig å ha innsikt i de problemer paradigmet definerer som viktig, og samtidig kunne sette spørsmål ved de grunnleggende teoriene.

Normalvitenskapen drives fremover av forskere med en mer eller mindre dogmatisk innstilling. Paradigmets tause kunnskap er deres dogmer. En kan gjerne kalle den normalvitenskapelige periode for hverdagssliternes periode. Deres dogmetro gir motivasjon til å gjøre de mest detaljerte eksperimenter for å få bekreftet sin tro.

Under artikuleringen av paradigmet vil det etterhvert dukke opp kjennsgjerninger som ikke passer inn i de eksisterende teorier. Det dukker opp biter i puslespillet som åpenbart ikke passer inn noe sted. Disse erkjennelsene kaller Kuhn anomalier. Anomaliene passer ikke inn i de etablerte forventningshorisontene. Etterhvert som anomalier dukker opp, ser en begynnende kritikk av de allment aksepterte teoriene. Diskusjoner om mer grunnleggende spørsmål begynner å komme. En kan også se tegn til kommunikasjonssvikt mellom de diskuterende parter.

Anomaliene vil til slutt kanskje føre faget inn i en krise. Til å begynne med forsøker man kanskje å overse anomaliene. Alternativt kan de forsøkes inkorporeres i de rådende teorier på en heller tvilsom måte. Dermed vannes paradigmet ut. Det blir ikke lenger så logisk konsistent som det en gang var. Det dukker også opp flere versjoner av det opprinnelige paradigmet. Etterhvert vil anomaliene bli så presserende at flere og flere skjønner at her er det noe riv ruskende galt. Ikke med anomalien, men med teoriene den ikke passer inn i. En vil kunne se filosofiske diskusjoner der man tar opp helt fundamentale spørsmål. Den tause kunnskapen kommer på dagsordenen. En ser også forsøk på å utvikle nye teorier som bryter fullstendig med det gamle paradigmet. På det sosiologiske nivå ser en en klar polarisering i forskersamfunnet, der forsvarerne av det gamle paradigmet står sammen mot kritikerne. En ser harde konfrontasjoner i en irrasjonell kamp der de logiske argumentene ikke lenger dominerer. Den "Sokratiske samtalekunst" erstattes av propaganda. Innleggene i diskusjonen bærer preg av personlig engasjement og følelsesmessig involvering. Det vil oppstå en lojalitetsdrift, fra det gamle til det nye.

Krisen vil så i følge Kuhn føre frem til en revolusjon. Alternative teorier dukker opp og de gamle forkastes. Et nytt paradigme erstatter det gamle. Sosiologisk ser en store skred av lojalitetsskifte. Store forskergrupper forlater det gamle paradigmet til fordel for det nye. Gamle tidsskrift nedlegges og nye tidsskrift som representerer den nye skole dukker opp.

Et nytt paradigme etableres etterhvert i samme grad som det forrige i sin tid var etablert. En ny eksemplarisk forskerprestasjon dukker opp. Dermed etableres nye autoriteter og nye modeller og idealer for hvordan de nye problemene skal løses. Ny enighet om de fundamentale spørsmål oppnås. Svarene på disse spørsmål synker etterhvert ned i underbevisstheten og blir til det nye paradigmets tause kunnskap. Nye aktuelle fenomener og problemer defineres som paradigmets forskningsobjekter. På det sosiologiske nivå ser en nye publikasjoner og ny profil på gamle tidsskrifter. Tilhengere av det gamle paradigmet blir marginalisert og forsvinner etterhvert. Noen er dog tro mot sitt paradigme til sin død, på tross av at nye dukker opp.

 

Testbarhet og kritikk av Kuhns teorier

På tross av at det kanskje ligger noe utenfor denne oppgaven, vil jeg allikevel kort diskutere Kuhns synspunkter som sådan, uten å se dem i forhold til oppdagelsen av kretsløpet, med hensyn på generell testbarhet.

Kuhn gir ingen oppskrift på hvordan man bevisst skal kunne fremprovosere et paradigmeskifte. Det blir derfor umulig å prøve teorien ut gjennom forskningspraksis. I denne forstand er teorien ikke testbar. Videre kan teorien heller ikke brukes til å forutsi et kommende paradigmeskifte. Anomaliene er jo nettopp av en slik natur at de dukker opp uventet. Kuhns teorier blir derfor vanskelig å teste ut med hensyn på deres evne til å kunne forutsi hva som kommer til å skje innen en vitenskap.

Teorien er dog prøvbar om den appliseres på den del av vitenskapshistorien som ligger bak oss. Det er mulig for en historieforsker å følge for eksempel fysikkens utvikling, og ut i fra dette vurdere om de faktiske omveltninger svarer til Kuhns revolusjoner og paradigmeskifte. En vil kunne vurdere hvorvidt det har eksistert perioder med normalvitenskap, eller om en faktisk må snakke om en kontinuerlig omveltning uten perioder med Kuhns statiske paradigmer.

I praksis vil det kanskje allikevel bli vanskelig å applisere Kuhns teorier på historien. Dette fordi teoriene bygger på en rekke uklare begreper. Mastermann fant i den første utgaven av The Structure of Scientific Revolutions 21 forskjellige betydninger av begrepet paradigme. Kuhn svarer på dette i sin andre utgave av The Structures of Scientific Revolutions . Her strekker han et skille mellom paradigme i vid og snever betydning. Den vide betydningen er i store trekk den jeg har brukt tidligere for å definere begrepet. I snever betydning mener Kuhn de eksemplariske forskerprestasjonene en ser i de forskjellige vitenskaper. Paradigmet ligger i den løsningsmetoden som studentene møter i forelesninger, i laboratorier, på eksamener og i lærebøkene Studenter og nye forskere modellerer så sine problemløsninger etter de tidligere eksemplariske arbeider.

 

Eksisterte det et paradigme før Harvey?

Om en skal kunne forstå William Harvey, hans tenkning og hvorfor nettopp det ble han som oppdaget kretsløpet, må en blant annet ta i betraktning de trender og strømninger som preget hans samtid. Harvey ble født i 1578 og levde til 1657. Han levde altså mesteparten av sitt voksne liv i det17. århundre. En tid dominert reformasjonen, renessansen, humanismen og de store oppdagelser.

Kirken mistet noe av sitt jerngrep fra middelalderen. Reformasjonen førte til religiøs strid og svekkelse av geistligheten. Columbus, Vasco Dagama og Magellan oppdaget nye kontinenter og landområder som etterhvert fikk fart i handel og økonomi. Dette styrket igjen borgerskap og adel i forhold til kirken. Vi ser her flere årsaker til at kirken mistet noe av sitt maktmonopol på tenkning og mental virksomhet. De nye oppdagelsene viste også at mye av det man tidligere hadde betraktet som bombesikkert og urokkelig viste seg å være galt. Dermed ble den etablerte viten generelt satt i et annet lys, man ble mer åpen for nye muligheter og satte flere spørsmålstegn ved det som var allment opplest og vedtatt.

Renessansens filosofer og vitenskapsmenn gjorde seg nye og revolusjonerende tanker som skulle avstedkomme dramatiske holdningsendringer og nye livsanskuelser. Tro og vitenskap som tidligere var blandet i hverandre, skilte etterhvert lag. I denne prosessen var blant andre Galileo Galilei en sentral figur. Copernicus og det heliosentriske verdensbilde gav mennesket en helt ny plass i den store sammenhengen. Copernicus' astronomi viste at det som tilsynelatende er riktig slett ikke sikkert er riktig. Dette åpnet for nye funderinger over naturen og sannheten. Newtons Principa (1687) revolusjonerte fysikken og innførte for fullt mekanistisk tankegang og matematikken som naturvitenskapens språk. Rene Descartes trekker en grense mellom kropp og sjel, et skille som åpner for å betrakte kroppen som en mekanisk maskin løsrevet fra irrasjonelle og uhåndgripelige sjelelige forhold. Leonardo da Vinci setter mennesket i sentrum og utforsker blant annet dets anatomi. En får et oppgjør med skolastikken. Deres mål var ikke ny viten, men å tjene herren og deres autoritetstro var overveldende. I kontrast til dette vokser en ny type vitenskapsmenn frem. En type vitenskapsmenn som tør tenke selv i større grad enn tidligere, en type vitenskapsmenn som tør gå nærmere i sømmene det de observerer. Man gikk fra disputaser og autoritetstro til empiri og fri tenkning.

Som vi etterhvert skal se vil mange av de ovenfornevnte strømningene og ideene på mange måter inkarneres i Harveys oppdagelse av kretsløpet. Han var et barn av sin tid, og det var til en viss grad en forutsetning for at det ble nettopp ham som skulle hevde og bevise at blodet sirkulerer.

 

Harveys samtid - renessanse, reformasjon og humanisme

Hvor sto så medisinen på Harveys tid? Humoralpatologien dominerte oppfatningen av sykdom og derved også behandling. Syke ble årelatt til de besvimte flere ganger etter hverandre i håp om å at de skule kureres. Oppfattelsen av at sykdom ble overført med miasmer gjennom luften var mer eller mindre enerådende. Teorier om mikroorganismer, contagium animatum og smitte ved berøring så ikke dagens lys før om lag 250 år etter at Harvey fremsatte sine teorier. Først etter Semmelweiss' død i 1865 begynte aseptikken å slå rot i de etablerte medisinske miljøene.

Arven medisinen bringer med seg inn i det 17. århundre er preget av Aristotelianisme, Galen og Paracelsus. Den aristoteliske tenkning domineres av grunntanken om naturens hensiktsmessighet. Det viktige var ikke å finne ut hvordan ting foregikk, men hvorfor det foregikk. Alt har et formål, og det var dette formålet en var på jakt etter. Denne type spørsmål satte sitt preg på medisinen, i form av at vitenskapen bunnet ut i en rekke spekulasjoner og vidtgående funderinger om hvorfor kroppen tilsynelatende fungerte slik og slik. Jeg har allerede nevnt skolastikerne som gode representanter for denne type vitenskap. Videre definerte Aristoteles sirkelbevegelsen som den perfekte bevegelse. Veien fra denne tanke til kretsløpet er ikke lang. Et siste poeng fra aristotelianismen er denne skoles mangel på kvantifisering. En la stor vekt på klassifisering og kvalitative egenskaper i naturen. Selve det kvantitative aspektet ved naturen var i liten grad i søkelyset. Vi skal senere se at Harvey bryter med dette, og at nettopp et argument bygget på kvantitative betraktninger blir et av hans sterkeste kort for å få overbevist sine samtidige.

Galen (130-201) avsluttet antikkens medisin og nedtegnet datidens kunnskap i et enormt medisinsk dokument. Hans 147 medisinske verker satte et sterkt preg på medisinen de neste 1500 år. Hans nedtegnelser fungerte som fasit for menneskets anatomi og fysiologi. "Den, der vil være berømt", sier Galen, "behøver kun å sette seg inn i det, som jeg gjennom hele mitt liv har utforsket." Ettertiden fulgte lydig denne enorme autoritets instruksjoner. En ser her hvordan det blir satt en effektiv stopper for videre utforskning av kroppens anatomi og fysiologi. Man hadde rett og slett den kunnskapen man trengte. Medisinen forble i statisk dvale frem til renessansen.

Paracelsus (1493-1541) var sveitsisk lege med døpenavn Theophrast Bombast von Hohenheim. Han var på mange måter et renessansemenneske. Hans valspråk lød "alterius non sit qui suus esse potest" - den som har personlighet til å være seg selv, skal ikke følge andre. Paracelsus brøt med den voldsomme autoritetstro og troen på at sannheten fantes i det skrevne ord. Han vandret rundt i store deler av Europa og gjorde sine betraktninger. Den gamle skolemedisin hadde liten verdi i praksis. Det han selv observerte lærte ham mer matnyttig medisin enn noe studie i bøkene kunne lære ham. På grunnlag av dette hevdet han at medisinen måtte omstyrte hele det humorale system og danne et nytt selvstendig grunnlag basert på egene observasjoner. Han krasse kritikk av den etablerte medisin førte til at han mer eller mindre ble kastet ut av det gode selskap. Allikevel må vi kunne tro at han kunne betraktes som et tegn i tiden. Nye kritiske generasjoner av medisinere skulle komme om ikke lenge.

 

Oppfattelsen av blodets bevegelse før Harvey

Galen hevdet at kroppen hadde tre hovedorganer: hjernen, leveren og hjerte. Svarende til disse organer fantes det tre typer livsluft som var nødvendig for alle kroppens deler: spiritus animalis sendes ut fra hjernen via nervene, spiritus vitalis fra hjerte via arteriene og spiritus naturalis fra leveren via venene. Blodet ble dannet av opptatt næring og ved kokninger i henholdsvis magesekken, mesenteriets vener og leveren. I leveren ble blodet blandet med spiritus naturalis og sendt ut til overkroppen via vena cava superior og til underkroppen via vena cava inferior. Ute i vevet ble blodet kokt en siste gang og brukt opp. Dette er et viktig poeng, for dermed er det ikke behov for et kretsløp. En liten mengde av det dannede blodet gikk inn i høyre hjertehalvdel, hvorfra det førtes videre for å ernære lungene.

Venstre hjertehalvdel hørte til respirasjonsorganene, var sete for dannelse av kroppsvarmen og tilberedelsessted for spiritus vitalis. Spiritus vitalis ble dannet av luft og blod. Luften kom fra lungene via venae pulmonales, og blodet sev inn på venstresiden via små porer i septum mellom høyre og venstre atrium. At blodet gikk fra høyre over på venstresiden ble understøttet av at man hadde sett at høyre del av hjertet kontraherte før venstre del. De to bestanddeler av spiritus vitalis ble blandet i hjertets venstre ventrikkel, for så å sendes ut i kroppen. Blodmengden var meget liten og gikk stort sett med til karrenes egen ernæring.

Når det gjelder kreftene som fikk blodet ut til kroppens perifere organer hevdet Galen at dette skyldtes karrenes "vis attrahens ". Hjertet og arteriene fyltes således på sammen tid, og hjertet hadde ingen sentral pumpefunksjon.

 

Personen William Harvey

William Harvey (1578-1657) ble født i Folkestone i Kent og var sønn av velhavende foreldre. Etter seks år ved universitetet i Cambridge drog han til Padua i Italia, der han i 1602 tok den medisinske doktorgrad. Etter dette vendte han tilbake til London. 1609 blev han lege ved St. Bartholomews hospital, 1615 lektor i anatomi og kirurgi ved College og Physicians. 1618 ble han utnevnt til livlege for James 1. Denne stillingen hadde han også for James etterfølger, Charles 1. Foruten blodets kretsløp beskjeftiget Harvey seg blant annet med generasjonslæren, der han hevdet at alle vesener, høytstående som lavtstående, utvikles fra egg. Harvey døde av hjerneblødning 79 år gammel.

Allerede fra 1616 doserte Harvey sin lære om kretsløpet. Det skule dog ta flere år før han våget å publisere sine teorier offentlig. Først etter nitidig eksperimentering og undersøkelser av dyr som slanger, hunder og svin var han tilstrekkelig sikker i sin sak. I 1628 utkom den berømte lille boken på 72 sider "Exertatio anatomica de motu cordis et sanguinis in animalibus". Nærmere beskrivelse av omstendighetene rundt dette kommer under diskusjonen av oppdagelsen holdt opp mot Kuhns teorier.

 

Jeg vil i denne delen av oppgaven se på oppdagelsen av kretsløpet i lys av Kuhns teorier. Det sentrale spørsmålet er som nevnt innledningsvis om vi kan snakke om et paradigmeskifte i Kuhnsk forstand. I denne problemstillingen ligger det implisitt en del andre spørsmål som jeg vil ta opp. Eksisterte det et etablert paradigme før Harvey? Et etablert paradigme er en forutsetning for i det hele tatt å kunne snakke om et paradigmeskifte. Dersom det ikke eksisterte et paradigme før oppdagelsen av kretsløpet, vil en heller måtte betegne det som en overgang fra en førparadigmatisk, umoden vitenskap til normalvitenskap og det første paradigmet i medisinen. Videre er en forutsetning for enten et paradigmeskifte eller etablering av moderne vitenskap, at det i det hele tatt etableres et nytt paradigme. Dette, om en i det hele tatt kan snakke om at Harveys oppdagelse bidrog til å etablere et nytt paradigme, vil også være et sentralt spørsmål i diskusjonen. Jeg vil altså se på hva jeg finner før og etter oppdagelsen av kretsløpet. Videre vil jeg ta for meg det som angivelig førte Harvey frem til sin oppdagelse. Hvordan kom han frem til sine resultateter? Dette er et viktig spørsmål når oppdagelsen skal settes opp mot Kuhns oppfatninger av hvordan vitenskapen bringes frem til nye paradigmer. Var det et resultat av målrettet arbeid for å bevise en allerede eksisterende teori, eller var det an anomali, nærmest et biprodukt av virksomhet rettet mot noe annet? Jeg vil også gå nærmere inn på hva som skjedde rundt oppdagelsen. Finner en den dramatikk som Kuhn beskriver? For å kunne snakke om et paradigmeskifte vil elementer av brudd, krise og revolusjon være en forutsetning.

 

Eksistertet det overhodet et etablert paradigme før Harvey?

Som nevnt har det vært tvil om hva Kuhn la i begrepet "paradigme". Jeg har tidligere beskrevet en vid og en snever betydning. Jeg vil først se om det er grunnlag for å beskrive den "før-Harveyanske" periode som normalvitenskapelig periode med et etablert paradigme i vid betydning. Her er både de rent vitenskapelige og de sosiologiske forhold viktig.

Rent vitenskapelig er kanskje det aller viktigste selve teoriene. Hva var det medisinere trodde på før Harvey, og trodde alle på det samme? Det er gode holdepunkter for å kunne si at det innen medisinen eksisterte en utbredt og allmenn oppfatning av at blodet ikke sirkulerte. Det var så godt som ingen diskusjon eller uenighet om dette. Som nevnt satte den voldsomme autoriteten Galen standarden med sine medisinske skrifter. Teoriene om blodets bevegelse i disse verkene var enerådende i den medisinske vitenskapen. Som nevnt skrev selv Galen at han hadde slått fast en gang for alle hvordan blodet beveget seg. Om en leter i annen litteratur fra tiden før Harvey finner en så godt som ingen alternative teorier til Galens. Bortsett fra noen ytterst få unntak finner en ingen eksempler på vitenskapsmenn som betvilte Galen. Jeg vil om litt komme tilbake til disse unntakene. Etter min mening var teoriene om blodets bevegelse så godt integrert i det medisinske tenkning, at en må kunne beskrive den som en del av "den tause kunnskapen". At blodet ble produsert gjennom de fire kokingene og forbrukt ute i kroppen var en selvfølge. Det var et utgangspunkt for alle videre tenkning og fundering på hvordan kroppen fungerte. For eksempel var det utgangspunkt for behandling i form av årelating. Jeg mener en her kan se noe av den dogmatiske innstillingen Kuhn beskriver hos forskerne som jobber innenfor et paradigme. Det stilles ikke spørsmål ved selve utgangspunktet, selve grunnlaget for deres virksomhet.

En annen viktig bestanddel av et paradigme er begrepene som benyttes. Det må foreligge et felles begrepsapparat for at en skal kunne snakke om et paradigme i vid forstand. Felles begreper og samme forståelse av disse er en forutsetning for kommunikasjon. I hvilken grad snakket de forskjellige medisinere "samme språk"? Igjen vil jeg henvise til Galen. Hans verker var nærmest "standard referanse verk". Verkene var store utførlige avhandlinger med en relativt god presisering av begrepene som ble brukt. Jeg mener denne store utbredelsen av hans verker, og at han skrev så utførlig, førte til et felles begrepsapparat blant medisinere. Hvorvidt dette ble brukt til kommunikasjon vil jeg komme tilbake til senere.

Metodene utgjør en komponent i et paradigme. Kan en si at de forskjellige medisinerne før Harvey brukte samme metoder?. Kan en si at det eksisterte en stilltiende aksept for at disse metodene var de riktige? Under hele middelalderen var medisinen preget av autoritetstro. Dermed var autoritetenes skrifter referansepunkt og mer eller mindre "Sannhet." Denne oppfatningen får stor betydning for datidens forskningsmetoder. Måten man søkte kunnskap på var å gå til bøkene, og ikke til naturen, som i dag representerer "Sannheten" for vitenskapen. Det var ved å studere skriftene at man ble vis og lærd, ikke ved å observere naturen med egne øyne. Kroppen skulle utforskes gjennom bøkene, ikke på disseksjonssalen eller ute i samfunnet. Dette poenget illustreres godt av hvordan disseksjonene foregikk. I utgangspunktet var det ytterst få disseksjoner. Dette har naturligvis mye av sin årsak i kirkens forbud mot å røre ved skaperverket. De få disseksjonene som fant sted ble ikke foretatt for å utforske nye anatomiske strukturer. Tvert i mot, disseksjonene tjente som illustrasjoner for de gamle skrifter. Det hele foregikk ved at professoren leste opp fra skriftene, mens det som ble lest opp ble vist på liket. Dersom landskapet ikke stemte med kartet, om en fant andre strukturer enn dem som var beskrevet, ble dette forklart som post mortem forandringer, eller at menneskets anatomi var forandret siden skriftene var nedtegnet. Jeg mener altså at det til en viss grad er grunnlag for å kunne si at det eksisterte en konsensus på forskningsmetoder før Harvey. Det var i bøkene en skulle søke kunnskap, og det var en slik en kunne nå ny erkjennelse. En kan innvende at dette ikke egentlig er noen forskningsmetode. I det man ikke søker ny kunnskap utover det som står i litteraturen, eller forsøker å kritisk samholde denne med naturen, så er det ikke snakk om vitenskap. Dette er en viktig innvending som taler mot at vi i det hele tatt kan snakke om et etablert paradigme før Harvey, både i vid og snever betydning av begrepet paradigme. Jeg vil senere komme til bake til dette.

Selve forskningsobjektene, de fenomener som defineres som interessante for vitenskapelig forskning, utgjør en sentral del av et paradigmet. En vil kanskje si at selvfølgelig er dette kroppen både før og etter Harvey. "Kroppen" er et upresist og vidt begrep. Er det deler av kroppen som stod i fokus før Harvey.? Ikke spesielle deler som står i kontrast til tiden etter Harvey, vil jeg si. Det som kanskje kan betegnes som en endring i forskningsobjekt er overgang fra å studere det som stod i bøkene til å studere kroppen direkte. Dette henger sammen med den ovenfornevnte autoritetstro.

Endelig står autoriteter og deres forbilledlige arbeider sentralt i et paradigme. Jeg mener kjemper som Galen, Aristoteles og Paracelsus utvilsomt innehar disse rollene før Harvey. Som nevnt sa Galen at hans etterkommere kunne bare se hva han hadde sagt, for det var det riktige. Videre definerer Aristoteles med sin vektlegging av kvalitativ fremfor kvantitativ tenkning føringen som ble lagt på ettertidens vitenskap. Hans teleologiske tankegang, dette at man lurte på hvorfor og ikke hvordan ting skjedde, var av stor betydning for medisinen i middelalderen og i tiden før Harvey. Vi skal senere se at når det gjelder autoriteter får en se et brudd og en omveltning i det jeg vil kalle Kuhnsk revolusjonsk forstand.

La oss så se på de sosiologiske forhold innen medisinen før Harvey. Som nevnt mener jeg det finnes grunnlag for å kunne si at medisinerne snakket samme språk. Gjennom mønstergyldige skrifter var det etablert et felles begrepsapparat. Men ble dette brukt til den utstrakte kommunikasjon Kuhn beskriver som en del av normalvitenskapen? Da må en igjen spørre seg om det fantes kanaler, hvorigjennom en slik kommunikasjon kunne gå. Det fantes ingen tidsskrifter, slik vi kjenner dem fra i dag. Antall publikasjoner var marginalt i forhold til dagens enorme produksjon. Det som kom ut, kom ut i bokform og i relativt beskjedne opplag. Derimot fantes det forskersamfunn. Mange medisinere fant det vanskelig å sverge til Harveys teorier i frykt for å bli kastet ut av det gode selskap. En må anta at det innenfor disse forskersamfunnene og vitenskapelige selskapene fant sted en diskusjon og utveksling av erfaringer og teorier. Det er vanskelig å kvantifisere dette, men etter min mening, så ser en at kommunikasjonen, i mangel av tidsskrifter og andre kommunikasjonsmåter ikke er av en slik størrelsesorden at det kan sies å utgjøre en del av et paradigme i den vide betydningen av ordet.

Som tegn på at vitenskapen er i kommet i en normalvitenskapelig periode vil en se at faget etablerer seg som universitetsfag. Her er det vel ingen tvil om at medisinen kvalifiserer. Den var en av de tidligste universitetsfagene. Videre vil en se utgivelse av mønstergyldige lærebøker. Her er Galen og andre skrifter fra antikken gode eksempler.

Sosialiseringsprossessen inn i et paradigme er viktig for dets opprettholdelse. Dette fordi en utdannet vitenskapsmann dermed ikke vil sette spørsmål vet normalvitenskapens selvfølgeligheter. Dette mener jeg en absolutt kan se i tiden før Harvey. Ikke mange medisinere stilte spørsmål ved gjeldende teorier. Dette var etter min oppfatning høyst sannsynlig delvis takket være den medisinske utdannelse og den umerkelige sosialisering inn i paradigmet som de unge doctores in spe ble utsatt for.

 

Forløpere til Harvey - temmede anomalier?

Det vil være naturlig å stille seg spørsmålet om Harvey var den første som overhodet tenkte seg muligheten av at blodet sirkulerte. En finner flere eksempler i litteraturen på at han hadde forgjengere som fremsatte teorier ikke langt unna den han selv publiserte i 1628. Allerede i det 13. århundre hevdet araberen Ibn an-Nafis al Qarsi(1210-1288) at blodet gikk gjennom lungene, og at det ikke fantes noen porer i det interatriale septum. Ibn an-Afis teorier gikk mer eller mindre upåaktet hen, og først om lag 3 hundre år senere beskriver Servetus på ny det lille kretsløp. Michael Servetus (f.1511) var spansk lege og teologisk reformator. Han var ytterliggående protestant og ble brent på bål 42 år gammel. I sitt religiøse skrift Christianisimi Restitutio (1553) omtaler han den hellige ånd og belyser dette med kroppens spiriti. Det blir hevdet at blodet ikke går gjennom de små porer, men at det føres på en overordentlig kunstig måte fra høyre hjertekammer ad den lange vei gjennom lungene over i venstre halvdel av hjertet. Der bearbeides det av lungen og gjøres lyst.

Harveys kanskje viktigste forgjenger var Andreas Caesalpinus (1519-1603). I "Quaestiones medicarum" (1593) forsøker han å forene gammel og ny kunnskap i det han hevder at blodet går over fra høyre siden til venstresiden "partim per medium septum, partim per medios pulmones". Viktigere er tanker han gjør seg om det som senere skulle vise seg å være det store kretsløp. Han konstaterer at venene svulmer opp perifert for en avsnøring. Dette skulle tilsi at blodet flyter sentripetalt. Videre konstaterer han at blodet har fri passasje fra de store vener inn i høyre hjertehalvdel. Han erkjenner mer eller mindre det lille kretsløp, samt at blodet har fri passasje ut i aorta. Caesalpinus kommenterer også klaffeapparatet i hjertet som hindrer regurgitasjon. Han konstaterer dermed at det foreligger en kontinuerlig bevegelse fra høyresiden over mot venstresiden. Her står Caesalpinus på terskelen til å oppdage det store kretsløpet, men han tar ikke det siste lille skrittet. En banal og innlysende slutning for oss "postharvianister", men tydeligvis et for stort skritt vekk fra god gammel tradisjon for Caesalpinus. Han forblir i den gamle lære og innhyller seg i tåkete teorier om at blodet i venen snur når en avsnører karene, og at strømmen normalt er, som den gamle mester Galen sier, sentrifugal.

Vi ser altså at Harvey ikke var den første til fremsette teorien om et kretsløp. Hva skjedde med teoriene til de ovennevnte menn? Som vi vet fikk de lite gehør i det medisinske samfunn. Det var ikke før Harvey at ideen slo igjennom. Hvorfor skulle det ta så lang tid, hvorfor ikke før Harvey? Jeg mener dette kan tolkes som anomalier i Kuhnsk forstand. Dette er teorier og forslag som ikke er forenelig med datidens teorier. Dermed ble de oversett og temmet i den forstand at de ble skjøvet under teppet. Ikke før det kom en påståelig og pågående Harvey skulle man tørre å rokke ved den allmenne oppfatning. Dette mener jeg taler i retning av at det faktisk eksisterte et paradigme før Harvey, om enn ikke i den videste forstand.

Det er ikke lett å avgjøre hvorvidt man kan si det eksisterte et paradigme innen medisinen før Harvey. Jeg vil her legge frem mitt personlige syn på spørsmålet. Som nevnt mener jeg de rådende teorier var akseptert i en så stor grad at en kan betrakte dem som taus kunnskap. Dermed er det grunnlag for å hevde at det faktisk eksisterte et paradigme før Harvey, alle fall i den snevre betydningen av begrepet. Derimot blir det etter min mening mer problematisk å hevde sikkert at man kunne beskrive den før-harvianske perioden som en fullstendig normalvitenskapelig periode. Begrepsapparatet, autoritetene var felles. Faget var universitetsfag og hadde sine forbilledlige lærebøker. Dette er i tråd med Kuhn. Men når det gjelder den sosiologiske del av paradigmet blir saken vanskeligere. Her må en vokte seg for å ikke lese dagens sosiale strukturer inn i fortiden. Informasjonsflyten mellom medisinerne var nærmest fraværende sett i forhold til i dag. Dette gjør at en vanskelig får den harmoniseringen innen hele fagfeltet Kuhn beskriver under de normalvitenskapelige periodene. En annen innvending mot å hevde at det eksisterte et paradigme i videste forstand, er som nevnt dette at medisinerne satt med nesen i bøkene. Slike aktiviteter er ikke vitenskap i det hele tatt, vil noen hevde. Selv synes jeg dette er et vanskelig spørsmål. Alt i alt vil jeg helle til å si at man må kunne beskrive aktiviteten innen de medisinske miljøene før 1600 som en slags vitenskap. For eksempel ble det foretatt visse disseksjoner, og det finnes som nevnt tilløp til folk som har tenk selv og stilt spørsmål ved de rådende teorier. Som en konklusjon vil jeg si at med den snevre betydningen av ordet paradigme vil en kunne hevde at det eksisterte et paradigmet i tiden før Harvey. Om en derimot skal bruke ordet i den vide betydningen, vil det være mere riktig å beskrive den førharveyanske periode som en førparadigmatisk periode der medisinen fortsatt var en umoden vitenskap.

 

Hva brakte Harvey frem til sine teorier?

Hva var det som brakte ham frem til sine konklusjoner han gjør seg i De motu cordis (1628)? Det vil være spesielt interessant å se nærmere på hvordan selve ideen om at blodet sirkulerte dukket opp. Hvordan kom Harvey på dette? Gjorde han funn vi kan kalle anomalier, som han, isteden for å skyve dem under teppe, gikk nærmere etter i sømmene.? Med andre ord: var det under artikulering av paradigmet han befant seg i at han kom over noe som førte ham frem til et brudd med nettopp teoriene han arbeidet ut i fra?. Og, kanskje like viktig - hvorfor forfulgte og forfektet han ideen sin i langt høyere grad enn de ovenfornevnte "forgjengere".

Et sentralt spørsmål når det gjelder prosessen som førte Harvey frem til teoriene om kretsløpet er: I hvilken grad har ettertiden lest sine vitenskapsidealer inn i personen William Harvey. Walter Pagel har tatt opp dette problemet i sin bok New Light on William Harvey. Han spør seg: Var oppdagelsen et resultat av en induktiv prosess med følgende forløp: eksperimenter -resultater - syntese - teori. Eller var det motsatt, at det hele gikk fra ide til eksperimenter til resultat som var et bevis. Dersom sistnevnte teori viser seg å være riktig, vil det også være interessant å spørre seg hvordan Harvey da kom frem til selve ideen som skulle være grunnlaget for hans eksperimenter. Her er vi midt i kjernen av konflikten mellom de tradisjonelle vitenskapsfilosofene og Kuhn: Objektiv, fordomsfri observasjon og så syntese til teori eller eksperimenter som paradigmeartikulering og bevisførsel for en allerede eksisterende teori?

Harvey gjorde en rekke disseksjoner og fysiologiske eksperimenter. Han undersøkte klaffeapparatet i venene og i hjertet, og konstaterte, som Caesalpinus, at blodet bare kunne flyte en vei. Under sine undersøkelser av klaffeapparatene og deres hensikt, gjorde Harvey en rent kvantitativ betraktning. Han observerte hvor mye blod som faktisk renner igjennom årene. (Menneskets hjerte pumper 72000 liter blod i døgnet. En person måtte drikke 72 oljefat væske i døgnet for å kunne produsere så mye blod.) Harvey kom opp i et umulig dilemma: Han nektet på den ene siden å tro at det faktisk stadig kunne dannes så mye blod som han var sikker på strømmet igjennom årene. På den annen side, dersom blodet ikke ble produsert og forbrukt, så var Galens teorier rett og slett gale!

Walter Pagel hevder at kanskje var det ut i fra fundering over dette dilemmaet at ideen om kretsløpet dukket opp. "It (oppdagelsen) was an idea that occurred to Harvey as the only way out of a dilemma". Dersom dette er riktig mener jeg det er grunnlag for å hevde at Kuhns teorier om paradigmeskifte som et resultat av anomalier faktisk kan beskrive det skjedde: Harvey studerte i utgangspunktet klaffeapparatet og var på jakt etter deres hensikt. Jeg mener dette kan sies å være i tråd med det allerede eksisterende paradigmets teorier. Det var i en aristotelisk ånd, Harvey spurte ikke hvordan, men hvorfor. Videre hadde han trolig ingen ambisjoner om å "sprenge" Galens teorier. Under arbeidet med disse problemstillingene gjør Harvey altså en observasjon, nemlig den kvantitative om mengde blod, som setter ham i en uventet knipe. Resultatet blir en helt ny og revolusjonerende teori.

Det er vanskelig å si noe sikkert om den "tankevei" Harvey gikk frem til sine konklusjoner. Hva som kom først av teorien eller eksperimentene vil være svært vanskelig å avgjøre. Walter Pagel, som har gjort inngående studier av De Motu Cordis og annen relevant litteratur, er slett ikke sikker i sin sak. Men, som sagt, dersom prosessen var slik den er foreslått i New Light on William Harvey, så vil den godt kunne beskrives dekkende av Kuhns teorier.

Så til et annet interessant spørsmål i forbindelse med oppdagelsen av kretsløpet: Hva var det som gjorde at Harvey ikke sopte anomalien inn under teppet slik man hadde gjort tidligere. Hvorfor forfulgte han sitt dilemma? Her må en trolig se Harvey som et barn av sin tid, en tid preget av reformasjonen, renessansen og humanismen, slik jeg har beskrevet den tidligere. Sentrale elementer er: bevegelse fra boklærdom til selvstendig observasjon, fra dogmetro mot rasjonell kritisk tenkning, fra religion til ren vitenskap, innføring av mekanistisk tenkning og matematisk språk som grunnlag for kvantifisering. Man kan si at det faller i Harveys lodd å inkarnere disse strømningene. Han tar tak i disse trendene og gjennom ham manifesteres de i form av bevisførsel og vitenskapelige begrunnelse for hans teorier. Dette arbeidet var svært viktig for den generelle anerkjennelse av den kvantitative og eksperimentelle analyse innen vitenskapen og medisinen spesielt. Walter Pagel hevder at kanskje er det nettopp dette Harvey bør huskes for, at han turde å forfølge problemet, og at han fant en metode hvormed han kunne forfølge det.

Det bør også nevnes at Harvey fant støtte for kretsløpsteorien i den aristoteliske oppfatning av at sirkelbevegelsen var den perfekte bevegelse. Makrokosmos - mikrokosmos analogi var heller ikke fjernt for Harvey: Hans egne ord fra "De Motu Cordis" taler for seg: "Derfra (periferien) vender blodet tilbake til sitt opphav, d.v.s. hjertet, liksom til sin kilde eller legemets husalter for å gjenvinne fullkommenhet. Der gjøres det den naturlige, mæktige fyrige varme, som liksom er livets skatt, blir påny flytende og svanger med livsånder .... så å si - balsam, og blir igjen fordelt herfra, og alt dette avhenger av hjertets pumpebevegelser. Således er hjertet solen i mikrokosmos." Som vi ser trodde Harvey fortsatt at blodet ble arterialisert i hjertet slik Galen hevdet. Jeg synes forøvrig her en bør merke seg den frodige formen på Harveys avhandling i motsetning til dagens ofte kjedelige og knusktørre harde-fakta-publikasjoner!

 

Mottagelsen av Harveys teorier

"De Motu Cordis" avstedkom naturlig nok en rekke reaksjoner i sin samtid. Jeg vil i det følgende undersøke om Harveys publikasjon i 1628 avstedkom tilstander en kan kalle krise og revolusjon i Kuhnsk forstand. Spesielt vil jeg se etter måten det blir argumentert på. Kan en se den irrasjonelle, følelsesladde, propagandaliknenede forsvarskamp Kuhn beskriver? Antar diskusjonene en filosofisk karakter, der selve grunnvollene i vitenskapen virvles opp i dagen? Og endelig, ser en klar polarisering i forskersamfunnet, der unge forskere beveger seg mot det nye paradigmet, mens de eldre tviholder på det gamle? Jeg vil forsøke å belyse disse spørsmål gjennom konkrete eksempler.

James Primrose (1572-1659) var først ute med å angripe Harvey. Primrose, en medisiner i slutten av 50-årene utgav i 1630 et motskrift. Han var utdannet konservativt, var Galeniker på sin hals, og argumenterer uten eksperimentell bevisførsel overhodet. Her ser vi altså en eldre medisiner som forsvarer Galen ut i fra Galen. Han forsvarer sitt paradigme via metoder som er anerkjent av paradigmet, nemlig studiet av litteraturen. Dersom han hadde våget seg inn i den "eksperimentelle verden" til Harvey, ville han kanskje ha sett med egne øyne at Harvey hadde rett.

Caspar Hofmann (1572-1648), en ansett tysk anatom av den gamle skole, opponerte også mot Harvey. Han nektet blant annet å tro at hjertet var en muskel som pumpet blodet rundt. Han syntes Harvey hadde forlatt anatomien til fordel for matematisk logisk beregning og kvantifisering. Under en demonstrasjon Harvey gjorde for blant andre Hofmann i1636, skal angivelig Hofmann ha utbrutt: "Video sed non credo" - jeg ser det, men jeg kan ikke tro det. Harvey skal visst nok umiddelbart ha lagt ned skalpellen og forlatt lokalet. Jeg synes Hoffmann demonstrerer mye det Kuhn beskriver i en krise mellom to paradigmer. Hoffmanns innvending kan etter min mening karakteriseres som filosofisk, i den forstand at den ikke går konkret på fenomenet, men heller på måten å se fenomenet på. Han syntes Harvey forlot anatomien til fordel for matematisk logisk beregning og kvantifisering. Dette viser igjen brudd med metode og begreper, uten at han forlater emnet. Det er mulig Harvey forlot Hoffmanns anatomi, men ikke anatomien som sådan! Videre utbryter Hofmann "video sed non credo". Dette kan naturligvis ha vært et forundringsutbrudd i det han ble overbevist, men la oss tolke det i tråd med Kuhns teorier. Hoffmann får altså demonstrert noe som overhodet ikke passer inn i hans teorier. Det er en brikke i hans puslespill, som åpenbart ikke passer inn noe sted. I stedet for å forkaste teoriene, puslespillet fornekter han det han ser. Dette kan etter min mening betegnes som en svært irrasjonell reaksjon. "Video sed non credo" kan vel knapt kalles et argument for eller mot noe som helst. En bør også merke seg at det her dreier seg om personlig overbevisning og tro, ikke om rasjonell behandling av en objektiv natur utenfor mennesket.

En tredje interessant opponent til Harvey var datidens kanskje mest kjente anatom, franskmannen Jean Riolan den Yngre (1577-1657). Riolan gir oss et godt eksempel på hvordan enkelte forsvarere av det gamle paradigmet forsøker å forene det gamle med det nye. Han tar ikke fullstendig avstand fra at blodet sirkulerer. Dog hevder han at mengden blod er mye mindre enn det Harvey påstår. Hjertet pumper ca. en dråpe blod per kontraksjon, og blodet sirkulerer en eller to ganger i døgnet. Dermed kunne alt blodet som sirkulerte gå gjennom Galens porer i septum, det lille kretsløp var tilbakevist, og store deler av de etablerte teorier var reddet! At Harvey fant så store mengder blod i hjertet ved viviseksjon tilskrev han at det hopet seg opp blod i hjertet under inngrepet. Etter min mening ser vi her et godt eksempel på hvordan det tidligere paradigmet vannes ut og blir mindre konsistent. Riolan går med på deler av Harveys påstander, men tvinger disse inn i de gamle teorier på en etter min mening tvilsom måte. Hvorfor skulle blodet hope seg opp i hjertet under viviseksjon? Kanskje ser en her at forsvarerne i sin irrasjonelle kamp for sin tro underminerer sin egen posisjon. Det kan se slik ut i ettertid.

En annen franskmann, Guy Patin (1601-1672) erklærte mer eller mindre fornærmet at "kretsløpslæren var unyttig, falsk, umulig, absurd og skadelig." Dette er åpenbart et følelsesladd, irrasjonelt og propagandistisk innlegg i debatten.

En siste motstander jeg vil nevne er Oluff Worm (1588-1654) i København. Worm kjente i likhet med Patin intet kompromiss, og påstod at kretsløpet var utenkelig. Han hefter seg spesielt ved at blodet ville ha koagulert i Harveys påståtte kapillærer.

De første årene etter publikasjonen av De Motu Cordis (1628) var preget av opposisjon og motstand. Men etterhvert fikk Harvey sine tilhengere. Det var i Holland hans teorier først skulle bli godtatt i særlig stort omfang. Her hadde filosofen Rene Descartes (1596-1650) søkt tilflukt. Det var med hans "Discours de la methode pour bien conduire sa raison"(1637), at vinden for alvor skulle snu. Etter hans forsvar begynte aksepten av kretsløpsteorien for alvor å spre seg. I Leiden gikk anatomene Johannes Walæus (1604-1649) og Franciscus de le Boe Sylvius (1614-1672) inn for kretsløpslæren. Førstnevnte var til å begynne med skeptisk, men etter egen eksperimentell etterprøving ble han rundt 1641 overbevist. Samme år lot han en av sine elever, engelskmannen Roger Drake forsvare kretsløpslæren i en offentlig disputas. Sylvius gav på sin side full støtte til kretsløpetsteorien i sine forelesninger allerede fra 1632.

Den første tyske medisiner som offentlig skulle anerkjenne Harvey var "Tysklands siste polyhistor" Hermann Conring (1606-1681). Han forsvarte kretsløpsteorien i sine forelesninger i Halmstadt fra 1640, og i 1643 kom han med en publikasjon som anerkjente Harveys teorier. I Italia innførte Giovanni Trullius (1598-1661) læren om kretsløpet. I Spania er det først i 1649 en finner første offentlige forsvar av Harvey, skrevet av Gaspar Bravo de Sobremonte (1610-1683)

I 1651, 23 år etter utgivelsen av "De Motu Cordis", kommer den første lærebok på engelsk som anerkjenner kretsløpslæren. Boken ble skrevet av Nathaniel Highmore (1613-1685) og het "Corporis humani disquisito anatomica".

I Sverige er det Olof Rudbeck (1630-1702) i Uppsala som innfører Harveys teorier. I sin bok "De circulationes sanguinis" (1651) bygger han sin støtte både på litteraturstudier og på egne eksperimenter.

Vi har med dette sett at Harveys teorier langsomt vant aksept i flere og flere miljøer. Det hele tok tid, som nevnt tok det 23 år før kretsløpslæren ble en del av engelske lærebøker i anatomi. Jeg mener veien frem til endelig og fullstendig godkjennelse av Harveys teorier godt kan beskrives slik Kuhn gjør det i sine teorier. En bør merke seg at det hovedsakelig er unge vitenskapsmenn som støtter Harvey. De fleste er født like rundt 1600 eller senere. Dermed var de omlag i slutten av 20 årene da "De Motu Cordis" ble publisert. Dette illustrerer etter min mening godt Kuhns poeng om at det er særlig de unge aktørene i vitenskapen som først beveger seg over mot det nye paradigmets teorier. De gamle er for godt plantet i de gamle teorier, og for dem ville det ha vært mye vanskeligere, et større sprang, å ta farvel med det som hadde vært deres livsledsager og handlingsgrunnlag hele livet, nemlig de gamle Galenske teoriene. Som John Elliotsen sier i sitt "Harveian Oration" (1848): "No physician forty years old at the time believed in the circulation before he died, however long his life was spared for reflection."

Er så overgangen fra Galen til Harvey så dramatisk at Kuhns begreper "krise" og "revolusjon" kan beskrive det som skjedde? I ettertid kan det være vanskelig å avgjøre hvor dramatisk det hele egentlig var. Det er vanskelig å avgjøre om de ovenfornevnte opponenter er representative for den generelle reaksjon innen medisinen. Kanskje blir de husket bare fordi de var så krasse og ekstreme? Selv mener jeg en har grunn til å tro at de til en viss grad er representative for sin samtid. Dette begrunner jeg med at man har relativt god oversikt over hva som blir publisert på 1600-tallet, og at det ikke var så mange andre typer innlegg i debatten enn de som er nevnt ovenfor. Dermed mener jeg de faktisk gjenspeiler vitenskapsmiljøenes generelle reaksjon på "De Motu Cordis". Ut i fra dette mener jeg å kunne si at det i stor grad faktisk var en slags krise med den dramatikk Kuhn beskriver. Vi har sett eksempler på irrasjonelle, følelsesladde og propagandistiske innlegg. Vi har sett forsøk på å forene gammelt og nytt. Vi har sett tilløp til filosofiske diskusjoner. Videre har vi sett unge som sier ja til det nye og gamle som forsvarte Galen. Endelig har vi sett aksept for den nye teorien så godt som i alle vitenskapelige miljøer. Etter min mening fyller dette i stor utstrekning kriteriene for å kunne kalles en Kuhnsk krise og revolusjon. Det som mangler er kanskje nedlegging av gamle tidsskrifter og det at nye dukker opp. Som nevnt tidligere eksisterte det ikke tidsskrifter i særlig stor grad før Harvey, slik at dette kriteriet på en revolusjon naturligvis ikke lar seg oppfylle. En annen innvending er at bruddet med Galen ikke er fullstendig. Sitatet fra "De Motu Cordis" viser oss at selv Harvey fortsatte å tro på mye av det Galen hevdet. Med andre ord kan en ikke si at hele medisinens grunnlag ble byttet som en følge av oppdagelsen av kretsløpet. Alt i alt vil jeg hevde at bruddet, krisen og revolusjonen oppdagelsen av kretsløpet forårsaket, ikke omfattet hele medisinen. Men det skulle allikevel komme så store omveltninger at overgangsperioden kan betegnes som en slags revolusjon. Etter min mening ser en et klart eksempel på et brudd og en diskontinuerlig utvikling.

 

Etableres det et nytt paradigme etter Harvey?

"Med Harvey innledes en ny epoke. Han løser det sentrale problem i fysiologien og vender fullstendig opp ned på de forestillinger, man gjennom et par årtusener hadde hatt om hjertets funksjon og blodets bevegelser. Hans oppdagelse bevirker, at hele fysiologien må revideres, og i den følgende tid blir alle de gamle dogmer etterhånden tatt opp til nærmere undersøkelse." Denne beskrivelsen fra en bok i medisinsk historie minner svært om den Kuhnske beskrivelse av et paradigmeskifte. Jeg vil nå gå nærmere inn på det som skjedde etter "De Motu Cordis", for å se om en faktisk kan hevde at det ble etablert et nytt paradigme.

Det er liten tvil om at man etterhvert forlot Galens teorier til fordel for Harveys. Dermed er en viktig del av et nytt paradigme etablert, nemlig de grunnleggende teoriene. Ideen om kretsløpet er i dag en så integrert del av medisinen at man aldri stiller spørsmål om blodet faktisk sirkulerer. Teorien om kretsløpet er en av de aller viktigste grunnsteinene i medisinsk tenkning. Nærmest all medisinsk aktivitet i dag, behandling, såvel som diagnostikk, baserer seg på at blodet pumpes rundt i kroppen.

Dermed mener jeg det er grunnlag for å si at Harveys oppdagelse av kretsløpet avstedkom et nytt paradigme, i alle fall i snever betydning av begrepet paradigme.

Jeg vil nå se på om det er grunnlag for å hevde at det ble etablert et nytt paradigme i den vide betydningen av begrepet. Autoriteter utgjør en del av et paradigme. Her mener jeg Harvey mer eller mindre overtok den rollen Galen hadde hatt. Harvey fremsto etterhvert som en faglig forbilledlig autoritet.

Videre utgjør forbilledlige forskningsarbeider og metoder til å løse aktuelle spørsmål en sentral del av et paradigmet. Som nevnt mente Walter Pagel at kanskje burde Harvey huskes fordi han turde å forfølge sitt problem, og fordi han fant en metode til å forfølge det med. Det var jo nettopp dette han ble angrepet for av Caspar Hofmann. Harvey hadde forlatt anatomien til fordel for matematisk logisk beregning og kvantifisering. Harvey brakte på mange måter både matematikken, logikken og eksperimentene inn i fysiologien og medisinen. Kroppen ble betraktet som et objekt man kunne utforske ut fra en mekanisk perspektiv. Dette er etter min mening noe helt nytt, og kan sies å utgjøre en del av et nytt paradigme.

Etter min mening kan en si at selve forskningsobjektet ble et annet etter Harvey. Til syvende og sist var det kroppen man studerte både før og etter, men som nevnt tidligere ble den før Harvey studert via bøkene. Harvey setter et eksempel som sier at man skal selv studere kroppen direkte. Dermed beveger man seg bort fra bøkene og mot egen kritisk observasjon av naturfenomenene generelt og kroppen spesielt.

Hva med begrepsapparatet etter Harvey. Kan det sies at man utviklet et nytt begrepsapparat etter oppdagelsen av kretsløpet? En finner mange ord i medisinen i dag som ville være fullstendig meningsløse før Harvey. Eksempler på dette er "hjertets minuttvolum", "venøs retur", "arteriovenøse shunter" og "venstresidig hjertesvikt". Naturligvis kunne man skrevet opp en lang liste over slike begreper. Disse ordene er termer enhver medisiner i dag forstår. Hvor raskt disse begrepene kom i bruk etter Harvey er vanskelig å si eksakt. Allikevel mener jeg det er grunnlag for å hevde at oppdagelsen av kretsløpet medførte et helt nytt begrepsapparat. Man må også tro at "De Motu Cordis" etterhvert ble et referanseverk. Dermed ble, i likhet med dem jeg har nevnt ovenfor, termene Harvey brukte til å beskrive sine teorier allemannseie. Disse begrepene utgjør så vidt jeg kan se en sentral del av det nye paradigmet som fulgte etter Harvey.

Hva skjedde rent sosiologisk etter publikasjonen av "De Motu Cordis" og i årene som fulgte? Som nevnt tidligere fantes det ingen tidsskrift slik vi kjenner dem fra i dag. Dette gjelder for tiden både før og etter Harvey. Først i 1880 kom for eksempel første årgang av Tidsskrift for den Norske Lægeforening ut. Etterhvert ble dt slik at man slett ikke ble kastet ut av det gode selskap om man sverget til Harvey. Tvert i mot, Galens tilhengere ble sett på som bakstreverske og trege. Kretsløpslæren ble etterhvert en integrert del av undervisningen ved universitetene. Jeg har nevnt Sulvius som underviste om kretsløpet allerede fra 1639. Videre ble Harveys teorier en del av engelske anatomilærebøker i 1651. Vi ser altså at den nye teorien blir universitetsfag og kommer i mønstergyldige lærebøker. Dette er så vidt jeg kan se godt i tråd med Kuhns beskrivelse av hva som skjer når et nytt paradigme etableres.

Til sist vil jeg nevne sosialiseringsprosessen som fant sted når ferske studenter ble innviet i den medisinske verden. Etter at kretsløpslæren ble allment akseptert, var den en selvfølge for dem som underviste på universitetene. Dermed ble dem også en selvfølge for dem som ble undervist. Umerkelig ble hele deres oppfatning av medisinen preget av kretsløpsteorien som en bærebjelke i faget. Etter min mening er også dette i tråd med det Kuhn skriver om hvordan nye generasjoner "forføres" inn i det nye paradigmet, med svært få muligheter til å stille spørsmål ved de grunnleggende teoriene. Hvem i dag stiller spørsmålet om blodet virkelig sirkulerer?

Som konklusjon på spørsmålet om hvorvidt det ble etablert et nytt paradigme i og med Harveys oppdagelse av kretsløpet, vil jeg konkludere som følger: I og med aksepten for kretsløpsteoriene mener jeg som nevnt det er grunnlag for å hevde at det ble etablert et paradigme i den snevre betydningen av ordet. Videre mener jeg en har autoritetene, begrepsapparatet, et forbilledlig forskningsarbeid som skal til for å danne et paradigme i videste forstand. Man har også en ny metode i det man går fra bokstudier til en eksperimentell metode med direkte observasjon. Dette er en svært viktig forskjell fra tiden før Harvey. Det som etter min mening allikevel forhindrer oss i å betegne tiden etter Harvey som en normalvitenskapelig periode er mangelen på kommunikasjon mellom medisinerne. Den hyppige utveksling av resultater og ideer Kuhn beskriver under den normalvitenskapelige periode finner ikke sted. Summa sumarum vil jeg derfor hevde at oppdagelsen av kretsløpet førte medisinen inn i et nytt paradigme i snever betydning av ordet. Dog mangler de sosiologiske strukturer Kuhn beskriver som en del av normalvitenskapen, og dermed er ikke alle kriterier for å kunne kalle perioden en paradigmatisk periode i videste forstand.

 

Oppsummering

Så tilbake til utgangspunktet for diskusjonen: Førte oppdagelsen av kretsløpet til et Kuhnsk paradigmeskifte? Jeg har ovenfor besvart de spørsmål som ligger implisitt i denne problemstillingen. Jeg vil nå prøve å trekke trådene sammen: Etter min mening er det grunnlag for å hevde at det før Harvey eksisterte et paradigme i snever betydning av ordet. Videre synes jeg at man ser et klart brudd med tidligere oppfatninger etter oppdagelsen av kretsløpet. Det er heller ikke utenkelig at Harvey under artikulering av det gamle paradigmet kom over en anomali som førte ham til ideen om kretsløpet. Kretløpsteoriene avstedkom en turbulent periode som jeg mener må kunne betegnes som en krise. Den brede aksept for Harveys lære må kunne kalles en revolusjon. Om enn ikke innen hele medisinen, så i alle fall innen deler av den. Endelig synes jeg en kan hevde at det etter Kuhn oppstod et nytt paradigme i snever forstand. Innvendingene mot å kalle tiden før og etter Harvey som paradigmatiske perioder i videste forstand, er som nevnt at medisinen ikke kan betegnes som en moden vitenskap, hovedsakelig på grunn av manglende sosiologiske strukturer.

 

Konklusjon

Konklusjonen på dette er etter min mening følgende: Oppdagelsen av kretsløpet kan betraktes som et forbilledlig vitenskapelig arbeide som bringer en umoden vitenskap et skritt nærmere en paradigmatisk periode i videste forstand. Spesielt gjennom innføringen av eksperimentering og direkte observasjon bidrar Harvey sterkt til å gjøre medisinen til en moden vitenskap i Kuhnsk forstand. Samtidig kan man etter min mening oppfatte kretsløpsteoriene til Harvey som noe som førte til et paradigmeskifte innen deler av medisinen. Jeg mener det derfor er grunnlag for å hevde at Kuhns teorier om en diskontinuerlig utvikling av vitenskapen kan beskrive deler av medisinens utvikling rundt Harveys oppdagelse av kretsløpet.