Hjem

Institutt for informasjons- og medievitenskap

News

Minneord for Barbara Gentikow

Barbara Gentikow døde 4.mai på Haukeland sykehus etter kort tids sykeleie. Hun ble 70 år gammel. Venner og kolleger ved Universitetet i Bergen har mistet henne to ganger; først da hun pensjonerte seg i 2009, og nå ved hennes altfor tidlige bortgang.

Barbara var ansatt ved Universitetet i Bergen fra 1992 til 2009, hvor hun arbeidet som forsker og lærer i humanistisk medievitenskap. Med sitt store engasjement for fag og studenter, var Barbara en aktiv bidragsyter til fagmiljøet. Hennes interesser spente vidt, fra populærlitteratur, dokumentarfilmens retorikk, ny medieteknologi og ikke minst medienes publikum.  Da hun kom til Bergen, hadde Barbara bak seg en spennende personlig og faglig reise. Hun levde et transnasjonalt forskerliv med stor variasjon i omgivelser, kolleger og undervisningskrav. Men det var i Bergen hun etter hvert slo seg ned og hadde sitt lengste virke.

Barbara ble født i 1944 og vokste opp i Bärwelde i Nordtyskland. Hun ble født inn i et Tyskland i krig og mange ganger fortalte hun om sine første minner fra et land i ruiner,  og hvor  materiell nød preget  de første årenes av hennes liv. Etter eksamen artium i 1963, startet Barbara sine universitetsstudier i språk- og kulturfag. Hun studerte i Kiel, Hamburg og Oslo, men det var i Kiel hun avla som hovedfagseksamen i Skandinavistikk.  Hennes interesse for norsk språk og litteratur ledet henne videre til et doktorgradsarbeid om moraldebatten omkring norsk litteratur mellom 1880 og 1960, fra Hans Jæger til Agnar Mykle i 1972. Avhandlingen ble oversatt til norsk og utgitt i Gyldendals Fakkelserie under tittelen En skitten strøm i 1974.

Denne sosial- og resepsjonshistoriske litteraturstudien var et pionerarbeid. Samtidig var hun del av en trend innen humanistisk kulturforskning i denne perioden, nettopp kjennetegnet av historisk og sosiologisk interesse for populærkulturelle fenomener som humaniora hadde vist liten interesse. Denne interessen falt for Barbara, som for mange i hennes generasjon, sammen med et sterkt politisk engasjement på venstresiden. Barbara var aktiv i det Vest-Tyske kommunistforbundet (KBW) og deltok i ulike aksjoner i 1960-årene.

Etter doktorgraden fortsatte Barbara sin forskerkarriere på Nordisk institutt ved Universitet i Kiel, på et prosjekt om resepsjonen av skandinavisk litteratur i Tyskland. I 1978 dro hun til Århus i Danmark, hvor hun fortsatte sin forskning på populærkultur. Her utvidet hun sin forskning til andre populærkulturelle fenomen enn litteraturen.  Slik ble hun i tiltakende grad interessert i den fremvoksende massekommunikasjons-forskningen i Skandinavia. Det var i Århus Barbara for alvor ble medieforsker. Dette ledet den produktive forskeren til å levere sin andre doktorgradsavhandling ved Center for kulturforskning ved Århus universitet i 1993: Aneignungen. Ausländisches Fernsehen und nationale Kultur, en original studie av hvordan internasjonal fjernsynskultur mottas og virker i en nasjonal kulturell kontekst.

Denne brede kompetansen innen litteratur og medier, belyst i sosial- og kulturhistoriske perspektiv, gjorde Barbara til en meget sterk kandidat til en stilling ved det unge Institutt for massekommunikasjon ved UiB. I 1992 ble ansatt i midlertidig stilling, fra 1995 fikk hun fast stilling som førsteamanuensis. I 2001 ble hun så professor i medievitenskap ved instituttet.

Barbara hadde særlig ansvar for undervisning på medienes publikum. Dette feltet arbeidet hun med hele sin karriere ved UiB, og hun var aktiv i og leder av arbeidsgrupper om medienes publikum både i norske og nordiske forskningskonferanser. Hennes kurs på lavere og høyere grad var svært godt likt av studentene. Det skyldte ikke bare høyt faglig nivå, men også Barbaras entusiastiske og inkluderende væremåte.  Hun tok studentene på alvor og engasjerte dem på forbilledlig vis. Metodeboken Hvordan utforsker man medieerfaringer? i 2005 var et resultat blant annet av mange års undervisning. Nærheten til studentene har gjort denne boken til en av de mest brukte metodebøkene på dette området.

Barbara var veldig opptatt av radio og fjernsyn. Hun studerte medienes innhold og betydning for den enkelte og for samfunnet. Siste del av sin forskerkarriere arbeidet Barbara med digitaliseringens betydning for kringkastingsmediene. Her orienterte hun seg særlig mot en tysk forskningstradisjon som beskriver mediene som kulturteknikker som på gjennomgripende vis preger den enkelte og samfunnet. Boken som sammenfattet dette prosjektet, Nye fjernsynserfaringer: Teknologi, bruksteknikker, hverdagsliv kom i 2010 og ble Barbaras siste større bidrag til medieforskningen.

Barbara var et prinsippfast moralsk menneske, men også et følelsesmenneske. Hun leverte engasjerte og skarpe tilbakemeldinger til oss kolleger når hun syntes vi tok enkle intellektuelle utveier, oppførte oss urettferdig mot kolleger, eller bare var late og forsøkte å snike oss unna en oppgave. Da kunne det gnistre i øynene hennes.

Denne kombinasjonen av prinsippfasthet og emosjonalitet førte også til at hun ofte ble skuffet over sine prestasjoner. Barbara var streng med seg selv. Derimot var hun alltid mild med studentene. Hun tok alltid studentenes parti, og ga av seg selv for å veilede dem intellektuelt og gi dem et kompass til å forstå den brutale virkeligheten der ute. Denne holdningen gjorde Barbara til en svært godt likt lærer og veileder blant studentene. 

Plikten til å hjelpe de svake og kjempe mot urettferdighet var Barbaras fremste verdier. Hun stod solid forankret i humanistisk tradisjon i Nord Europas åndsliv, der hermeneutikk ble kombinert med protestantisk etikk og et sterkt politisk engasjement. Dette preget også Barbara etter at hun forlot Universitetet. Som pensjonist arbeidet hun utrettelig for fredssaken gjennom engasjementet i Den internasjonale kvinneligaen for fred. I den rollen hadde vi gleden av samarbeide med henne om arrangementer etter at hun forlot sin post i vitenskapen.

Barbara døde brått og uventet. Hun hadde ennå mye ugjort, mange gode handlinger som det ikke ble noe av. Det er det veldig trist å tenke på.

Kolleger ved Institutt for informasjons- og medievitenskap, Universitetet i Bergen