Hjem
Kommunikasjonsavdelingen
Månedens alumn

Månedens alumn: Maja Janmyr

I følge postdoktor i rettsvitenskap, Maja Janmyr, vil ikke en jobb på universitetet automatisk si at man sitter ensom i sitt elfenbenstårn – selv jurister kan jobbe i felten!

Postdoktor, Maja Janmyr, Det juridiske fakultet
Libanon har kanskje vært det mest sjenerøse landet i verden når det gjelder å gi syriske flyktninger tilgang til territoriet, understreker postdoktor i rettsvitenskap Maja Janmyr. Samtidig lever disse i en ytterst prekær situasjon der fundamentale rettigheter daglig krenkes. Enhver kritikk av denne politikken viftes bort av libanesiske politikere som (med rette) påpeker at europeiske stater ikke gir en brøkdel av dette antallet tilgang til sine stater, tvert i mot gjør alt de kan for å holde dem borte.
Foto/ill.:
Magnus Halsnes

Hva husker du best fra studietiden din på UiB?

Jeg flyttet til Bergen påsken 2008 for å begynne PhD-studiene på Det juridiske fakultet. Alle butikkene i byen var stengt, det lå snø over alt og nesten ingen var på kontoret. Jeg husker at jeg vandret mer eller mindre alene rundt i korridorene på juss den påsken.

Fire år senere var jeg godt kjent i byen og med mange fantastiske UiB-kolleger. Når jeg disputerte i 2012, hadde Bergen og UiB blitt hjemmet mitt, til tross for at jeg i utgangspunktet «bare skulle ha en kjapp tur til Bergen for å skrive en PhD». Jeg er den første til å erkjenne at jeg ikke hadde en anelse om hva jeg bega meg ut på, eller hva det innebar å skrive en PhD-avhandling. Jeg hadde vært innstilt på å fortsette karrieren min i Røde Kors, kanskje som delegat, men i studiene oppdaget jeg at det som fristet med å jobbe med folkerettsspørsmål i frivillighetsorganisasjoner også kunne tilfredsstilles av en jobb i akademia. En jobb på universitetet vil ikke automatisk si at man sitter ensom i sitt elfenbenstårn – selv jurister kan jobbe i felten!

Hva har vært det viktigste for deg med den utdannelsen du har tatt?

Det viktigste for meg med å ta PhD-en var friheten og muligheten til å fordype seg i ett emne over så langt tid. Tenk, for et privilegium! Noen skremmes sikkert av tanken på å jobbe med en og samme sak over 3-4 år, og selvsagt er det perioder med blod, svette og tårer, men i det store og det hele var det en utrolig givende reise.

Hvilken del av utdanningen har du hatt spesielt nytte av i det nåværende prosjektet ditt?

Jeg sammenligner ofte det å ta en PhD med å ta førerkort. For oss forskere er en PhD nettopp et bevis på at du har kompetanse til å forske, og er kapabel til å arbeide forskningsrelatert. Når man fordyper seg i noe over så mange år er det lett å tro at dette er det store livsverket. Det medfører ikke sjelden store psykiske påkjenninger og prestasjonsangst. Men kanskje letter trykket litt om man heller ser på det som et førerkort – da blir PhD-en begynnelsen snarere enn slutten. Derfor ser jeg på utdannelsen min som en viktig grunnlag for det videre arbeidet mitt – en tid der jeg ble introdusert til en verktøykasse som jeg stadig vender tilbake til.

Har du tre gode råd til dagens studenter?

Ferdig er bedre enn perfekt! En god avhandling er en gjennomført avhandling. Det forventes ikke at du har skrevet et mesterverk, faktum er at dine opponenter alltid kommer til å ha synspunkter på avhandlingen og funderinger om valgene du har gjort.

Du er ikke alene! Å gjennomføre en PhD er ofte en lang og ensom reise med stunder der man tviler på seg selv og sine kunnskaper. Jeg lover at alle ved minst ett tilfelle tror at de ikke har det som kreves for å gjennomføre løpet. Prat med venner, kolleger og om det ikke er nok: bruk SiBs psykologtilbud. 

Velg prosjekt og veileder med omsorg! Ingenting kan gjøre livet så surt som et dårlig valgt forskningsprosjekt eller dårlig kandidat-veilder-kjemi. Ta kontroll over prosjektet ditt – det er du som skal forsvare den på disputasen.

Har feltarbeidet ditt i Libanon endret ditt syn på menneskerettighetene?

Synet mitt på menneskerettigheter utvikler seg stadig, og det er klart at i en situasjon som den for flyktninger i Libanon så settes disse rettighetene på prøve. Libanon har kanskje vært det mest sjenerøse landet i verden når det gjelder å gi syriske flyktninger tilgang til territoriet, men samtidig lever disse i en ytterst prekær situasjon der fundamentale rettigheter daglig krenkes. Enhver kritikk av denne politikken viftes bort av libanesiske politikere. De påpeker at Europeiske stater ikke gir en brøkdel av antallet flyktninger tilgang til sine stater, men gjør tvert i mot alt de kan for å holde dem borte.

Hvilket mål har du med forskningen din?

Den siste tiden har jeg vært veldig opptatt med å utforske og formidle forståelsen av menneskerettigheter på bakkenivå – hva tenker mennesker på flukt om rettigheter, om det å være flyktning? Hva kan folkerettsjurister lære ved å høre på rettighetsbærere? Hvordan har sosiale bevegelser påvirket utviklingen av folkeretten og menneskerettighetene? Og hva er den beste måten å mobilisere for rettferdighet og forandring? Jeg har blant annet sett på hvordan syriske og sudanesiske flyktninger i Midtøsten mobiliserer for å styrke rettigheter og skape forandring i hjemlandet. Jeg håper og tror at slike perspektiver er små bidrag til folkerettsforskningen, som vanligvis er mer ovenfra og ned.

Tilknyttet innhold