Hjem
Kommunikasjonsavdelingen
Alumnusdagen

På flukt: Uten land. Uten status. Uten rettigheter.

Verden er igjen åsted for en alvorlig flyktningkrise. Krigen i Syria tvinger millioner av mennesker på flukt: til nabolandene og til Europa. Over 3000 mennesker har druknet i Middelhavet hittil i 2016. En hel generasjon mennesker risikerer en framtid med begrensede eller ingen rettigheter.

Tre forskere ved Universitetet i Bergen studerer flere ulike sider og implikasjoner av flyktningsituasjonen i Midtøsten, Europa og Norge. Jurist Maja Janmyr, sosialantropolog Synnøve Bendixsen og fastlege og forsker Esperanza Diaz gir innsikt i de sosiale, politiske, økonomiske og helsemessige utfordringene til mennesker på flukt.

Hvilke rettigheter har en syrisk flyktning i Syrias naboland? Postdoktor i rettsvitenskap ved UiB, Maja Janmyr, svarer:
 

­Syria-krigen har ført til at hele regionen er rammet av en kompleks og omfattende humanitær krise. Bortimot syv millioner syrere er internt fordrevne, og nesten fem millioner har flyktet til naboland. Libanon, det landet som jeg har sett særlig på, er oftest sett på som det hardest rammede nabolandet med det høyeste antallet flyktninger per capita i verden.

I Libanon har jeg sett spesielt på syriske flyktningers levekår, og det vi ser er at situasjonen for disse er så prekær at den overhengende majoriteten befinner seg i landet uten lovlig opphold. Man beregner at ca. 80 %, i visse områder kanskje hele 90 %, av syrerne ikke har lovlig opphold.  

I likhet med de fleste andre land i regionen har ikke Libanon undertegnet FNs flyktningkonvensjon, og har ikke heller brukbare asyllover. De fleste håndterer flyktninger enten tilfeldig eller under mer allmenne regler om opphold og innreise som gjelder for alle utlendinger.

Libanon, i likhet med flere naboland som Tyrkia og Jordan, har strammet in asylpolitikken sin. Mye på grunn av politiske spenninger hadde Libanon ingen policy de første årene av krisen - av det internasjonale samfunnet fikk landet tvert imot skryt for sine åpne grenser og ikke-leir politikk. Men i 2014, når landet allerede hadde tatt imot 1 million syriske flyktninger, vedtok man den første robuste politikken.

De nye restriktive reglene gjelder bare syriske statsborgere, og er dermed diskriminerende. Det å være flyktning er ikke en gyldig grunn for å komme sig inn i landet, og i tillegg til å betale store summer penger for å fornye oppholdstillatelsen sin må man oppfylle en rekke kompliserte krav som de fleste syrere ikke har sjanse til å oppfylle. 

Hva er da konsekvensene av denne innstramningen? Primært er resultatet at flyktningene blir kriminaliserte, de er utsatt for anholdelse og arrestasjon og kan, ifølge libanesisk lov, bli deportert ut av landet. Frykten for anholdelse hindrer mange fra å bevege seg mer enn strengt nødvendig, og er dermed et hinder for å oppsøke tjenestene til FN og andre humanitære organisasjoners. Tilsynelatende enkle ting som å åpne bankkonto eller å registrere fødsler og ekteskap blir svært vanskelig.
 

Hva vil det si å være papirløs i Norge? Postdoktor i sosialantropologi Synnøve Bendixsen, svarer:
 

Jeg har gjort feltarbeid med og intervjuet flere irregulære migranter om hvordan det er å leve med begrensede rettigheter, og deres tanker om retur. Dette er mennesker som har søkt om asyl i Norge, men har fått avslag på søknaden. De er her uten lovlig opphold, siden myndighetene mener de ikke har beskyttelsesbehov, men flere oppfatter seg selv likevel som flyktning.

Irregulære migranter i Norge kan sees på som «inkludert, men ikke anerkjent». Irregulære lever i Norge, de har ikke blitt kastet ut (enda), men de anses heller ikke som deltakere. Samtidig er de inkludert i samfunnet blant annet gjennom politiske og juridisk prosesser, mediedekning og akademiske studier.

Livet som irregulær i Norge, uten rett til arbeid eller utdannelse, og kun rett til nødvendig helsehjelp som ikke kan vente lengre enn tre uker, medfører eksistensielle utfordringer. Den universelle norske velferdsstaten er omfattende – men bare for dem som har lovlig opphold i landet. Forskning har vist at hverdagslivet som irregulær ofte er hardere i sterke velferdsstater enn i land med svakere velferdssystemer, hvor det er lettere å klare seg med hjelp fra den uformelle sektoren: familie og etniske nettverk og velferdstilbud drevet av religiøse og frivillige organisasjoner.

Til tross for viktige initiativ som helsehjelp for papirløse i Oslo og Bergen, er det et underforbruk av helsetjenester. Faktisk tilgang til helsetjenester oppleves som uklar, komplisert eller umulig. Helserettigheter blir differensiert av myndighetene og er blitt del av den migrasjonskontrollerende prosessen. Dette legitimeres delvis ved å framheve de irregulæres «illegalitet», manglende bidrag til skatteinntekter, eller som en forutsetning for en fungerende asylpolitikk. Helsepolitikk er slik med på å regulere migrasjon. Dette bidrar til sosial ulikhet og medvirker til at folk blir sykere og ignorerer sykdom – så lenge det er mulig.  

Hvordan er flyktningers møte med helsetjenestene i Norge? Fastlege og førsteamanuensis ved UiB, Esperanza Diaz, svarer:

Flyktninger skal få tilbud om en helseundersøkelse når de søker asyl i Norge. I 2015 ble flyktningene flyttet fra midlertidige mottak til midlertidige mottak uten at helseopplysningene fulgte dem. Samfunnet og myndighetene virket mer opptatt av å beskytte seg selv gjennom å kreve tuberkulosetest eller andre blodprøver av mange som egentlig hadde lav risiko for sykdom, enn å følge opp svarene til disse prøvene. Mange flyktninger tok røntgen flere ganger eller fikk den samme vaksinen mer enn en gang fordi logistikken ikke var på plass. Engasjerte helsearbeidere jobbet døgnet rundt, men systemet sviktet. I år er det bedre, mest sannsynlig fordi antallet flyktninger foreløpig har stoppet opp.

Asylsøkere har i teorien de samme helserettighetene som alle andre som bor i Norge, i hvert fall til de får endelig avslag. Dessverre er gapet mellom teori og praksis stort etter de første ukene i Norge. Grunnsteinen i det norske helsevesenet er fastlegen, som skal ta seg av de fleste kroniske sykdommer og henvise der det trengs. Men nøkkelen til en fastlege er et fødselsnummer. Uten å gå i detalj er D-nummeret flyktningene får tildelt, et administrativt hinder for å få en fastlege.