Hjem
Kommunikasjonsavdelingen
Nyhet fra Hubro

Verden på verksted

Stadig økende utslipp av klimagasser tvinger forskere til å se nærmere på et av vitenskapens siste tabuer.

Hovedinnhold

Av Eivind Senneset

Kunstige vulkanutbrudd. En flåte av 1500 skip som pumper saltvann opp i atmosfæren for å danne hvitere skyer. Seksten tusen milliarder små romskip som blokkerer sollys? Såkalt geoengineering er vitenskapen som tar sikte på å motvirke klimaendringer ved å endre klimaet. Slik tukling med termostaten har lenge vært et av klimadebattens siste tabuer. Men i løpet av året har både britiske The Royal Society og American Meteorological Society begynt å støtte forskning på feltet.

– Flere og flere innser at omfattende klimaendringer er et uunngåelig faktum. Da ser man på de mulighetene som finnes, sier Helge Drange ved Bjerknessenteret.

Nøktern pessimisme

Manipulering av jorden og dens klima er ikke bare et fagfelt som opererer helt i grenselandet mellom science og science fiction. Det er også en disiplin som stiller noen av de vanskeligste etiske og moralske spørsmål vitenskapen har stått overfor. Blant seriøse klimaforskere har det lenge vært en utbredt holdning at det er uheldig å i det hele tatt diskutere klimamanipulering: «Forskning gir legitimitet, og man har fryktet at denne legitimiteten kan brukes som et retorisk verktøy av mennesker som ikke har interesse av å begrense CO?-utslippene,» skriver Oliver Morton på Nature sin blogg.

Med andre ord: Det er etisk riktigere å forhindre klimaendringer ved å forandre våre levesett, fremfor å forandre naturen for å bøte på konsekvensene. Men hva om det ikke finnes noe enten-eller for å forhindre potensielt katastrofale klimaendringer på global skala? Mens plan A fortsatt går ut på å redusere utslippene av klimagasser, ser vi få eller ingen indikasjoner på at denne planen ikke kommer til å feile fullstendig. Utslippene av CO? øker fra år til år. Selv G8-ledernes nylig vedtatte utslippskutt innebærer en ytterligere økning av CO?-nivået i atmosfæren. Allerede ved dagens nivå står vi fremfor en temperaturøkning som kan bli så stor som fire grader celsius sammenlignet med gjennomsnittet før den industrielle revolusjon. Og lenge før den tid vil naturens egne selvforsterkende mekanismer ha slått inn.

– Du kan like det eller ikke, men klimamanipulering er en Plan B vi må ta stilling til, sier Drange.

En sky av speil

Med tunge hjerter melder flere og flere klimaforskere at manglende politisk vilje nå gjør det tvingende nødvendig å forske på klimamanipulering. Så hvilke muligheter har vi? Hvor effektive er disse? Og hvor vondt smaker egentlig kuren? Professor Tim Lenton og hans student Naomi Vaughan ved universitetet i East Anglia publiserte i januar en artikkel i journalen Atmospheric Chemistry and Physics. Her rangerer de ulike klimamanipulerende tiltak ut fra evnen til å bremse den globale oppvarmingen.

Kun tre tiltak evner alene å hanskes med en dobling av dagens CO2-nivå. Det ene leses som en vanvittig science fiction-roman, det andre gjør det iskaldt og surt i Norge og det tredje kan endre verdens nedbørssystemer. Roger Angels plan koster 5000 milliarder dollar. Da har han riktignok budsjettert med stordriftsfordeler og teknologi som ikke eksisterer helt ennå. Med dagens teknologi og prisnivå ville det kostet tusen ganger mer bare å sende romskipene med speil ut i verdensrommet der de skal hindre sollys fra å nå jorden. Men professoren ved University of Arizona ser for seg at en elektromagnetisk kanon som kan sende oppunder en million små romskip ut i rommet. Hvert minutt. I tretti år.

En 100 000 kilometer lang sky av slike speilbærende romskip, strategisk plassert mellom jorden og solen, vil hindre vel to prosent av energien fra sollyset i å nå vår atmosfære. Dette vil kompensere for en temperaturøkning tilsvarende den forårsaket av en dobling av dagens CO?- nivå. Fordelen med Angels plan er at den er relativt forutsigbar. I motsetning til andre klimamanipulerende tiltak, påvirker den ikke atmosfærens kjemiske sammensetning. Ulempen er selvsagt realismen i prosjektet.

– Nå har vi det travelt med å løse klimakrisen, så jeg tror kanskje at det kan være lurt å starte med å skyte svoveldioksid opp i atmosfæren, sa Roger Angel til Dagens Næringsliv tidligere i år.

Surt for Norge

Avgasser som svoveldioksid produserer aerosoler i atmosfæren. Disse kan også reflektere sollys og senke temperaturen på bakken. Vi kjenner effekten fra vulkanutbrudd. Tambora-utbruddet i Indonesia i 1815 førte sannsynligvis til det påfølgende «året uten sommer». Denne effekten er utgangspunktet for en form for klimamanipulering der man sår atmosfæren med svoveldioksid. Tiltaket kan redde verden fra en klimakatastrofe, men kan forårsake en annen. Denne avgassen fører nemlig også til sur nedbør, helseproblemer og sannsynligvis nye hull i ozon-laget. Spørsmålet er om det er verdt det. Ken Caldeira ved Stanford University mener svaret er ja. Tiltaket vil kjøle ned de områdene som må kjøles ned mest og kan forhindre Grønlandsisen fra å smelte. Dessuten vil de negative effektene hovedsakelig ramme nordområdene. Vi nordmenn bor riktignok i dette strøket, men størsteparten av verdens befolkning gjør ikke det. Ingeniørprofessor Stephen Salter og fysikeren John Latham har muligens en løsning som avhenger mindre av nordmenns offervilje. De ser for seg en flåte av 1500 skip som hvert år sprøyter 1,4 milliarder tonn sjøvann opp i troposfæren. Dette vil sørge for hvitere skyer som reflekterer mer av sollyset ut i verdensrommet. Kanskje kan denne planen settes i verk allerede om fem år, kanskje kan den holde klimaendringene i sjakk i nærmere 75 år – og kanskje vil den forårsake kuldehull og endre verdens nedbørssystemer.

– Midlertidig løsning

Ettersom lite forskning hittil er viet til klimamanipulering, er det vanskelig å si noe sikkert om bieffektene. Med utgangspunkt i hvor kompliserte de globale klimasysteme er, er det lite sannsynlig at man noen gang vil ha en fullstendig oversikt over alle mulige konsekvenser av slike tiltak. Derfor har også FNs klimapanel sluttet seg til førevar- prinsippet og inntatt en grunnleggende skeptisk holdning. Denne usikkerheten er et av skeptikernes viktigste argumenter. Et annet argument er holdbarheten. Klimamanipulering er en midlertidig kur, det fjerner ikke klimagassene. Hvis effekten av et slikt tiltak opphører, vil det være som en demning som brister, med en plutselig og kraftig oppvarming som resultat.

– Klimamanipulering kan hjelpe oss å vinne tid til å satse på ren energi og utslippsreduksjoner, men hvis vi ikke gjør noe med grunnleggende problemet, må vi opprettholde manipuleringen i uoverskuelig fremtid og ta i verk stadig kraftigere tiltak, sier Helge Drange. Tukling med termostaten kan kanskje gi oss et pusterom – dersom det ikke tar knekken på oss, da. Uansett er det en liten formalitet som må avklares før vi eventuelt begir oss ut på det som kan være historiens dristigste nødløsning – som berører alt liv på planeten, alle mennesker, uavhengig av nasjon: Hvem har egentlig mandat til å ta en slik avgjørelse?

Artikkelen er hentet fra UiBs magasin Hubro.