Hjem
Kommunikasjonsavdelingen
Nyhet fra På Høyden

– Bør ikke styre døden alene

Forskere ved UiB ønsker faste og tydelige prosedyrer når leger og pårørende er uenige om livsforlengende behandling.

Hovedinnhold

Av og til oppstår det uenighet mellom helsepersonell og pasienter eller pårørende om å avslutte livsforlengende behandling. Noen ganger står konflikten mellom faglige begrunnelser og verdier knyttet til hva som oppfattes som nytteløst.

Et eksempel er Kristina-saken fra Bergen, hvor det tok fem måneder fra legene ønsket å avslutte behandling til den faktisk ble avsluttet. Legene mente at behandlingen var nyttesløs, mens de pårørende ikke ville gi opp håpet.

– Kristina-saken varte svært lenge og gikk utover alle involverte. Forhåpentligvis kunne tydeligere prosedyrer ved konflikt gjort at en unngikk dette, sier Ingrid Miljeteig, stipendiat ved Institutt for samfunnsmedisinske fag.

Savner faste prosedyrer

I dag finnes det ingen fast fremgangsmåte for hvordan en håndterer dyp uenighet i slike vanskelige saker. Men en nasjonal veileder for avslutning av livsforlengende behandling er underveis. Et utkast har vært ute til høring.

Miljeteig håper at veilederen legger vekt på åpenhet og er konkret på hvordan avdelingene skal bruke den når den foreligger. Nylig publiserte hun en artikkel i Tidsskrift for Den norske legeforening hvor hun kommer med konkrete forslag til veilederen. Ett av forslagene hennes er at kliniske etikkomiteer (KEK) som alle norske helseforetak skal ha, inngår i denne typer vanskelige saker.

– Leger bør ikke ta beslutninger alene om avsluttende behandling i konfliktfylte saker. I noen saker kan det foreligge legitim uenighet mellom partene. Det vil si, uenighet som er velbegrunnet og som oppfattes som akseptabel i samfunnet, sier Miljeteig.

Tillit krever åpenhet

For å skape tillit og legitimitet i befolkningen, mener hun det er viktig at beslutningsprosessene er åpne for de involverte. I tillegg bør beslutningstakere kunne begrunne sine valg overfor en gruppe uavhengige personer.

– En etisk komité som følger saken, hører begge parters versjoner og gir råd vil sikre en mest mulig legitim beslutningsprosess, mener Miljeteig.

Hun viser til eksempler fra utlandet som viser at det kan svare seg å involvere andre enn bare behandlingsteamet og pårørende eller pasienten i beslutningsprosessen.

– I Texas er det fast prosedyre at de involverte møtes gjennom en uavhengig klinisk etikkomité før saken går til retten. Undersøkelser viser at sakene løses raskere og at partene har vært mer fornøyd med en slik ordning, sier Miljeteig.

Andre eksempler viser også at den følelsesmessige belastningen for helsepersonalet blir redusert og at de pårørende er mer tilfredse enn der det ikke finnes faste prosedyrer.

Miljeteig får støtte fra professor Ole Frithjof Norheim fra Institutt for samfunnsmedisinske fag, UiB.

– Behandlingsavslutning er ikke alltid et rent faglig spørsmål om hva som er uhensiktsmessig. Ofte kan det være snakk om verdispørsmål, sier Norheim.

Flere sider av saken i media

Også Norheim mener at den beste løsningen ved uenighet, er at partene oppsøker en uavhengig etikkomité som fast prosedyre før saken eventuelt skulle gå videre til retten.

– Alternativet vil være økt bruk av rettsapparatet, og fare for ensidig journalistikk, sier Norheim.

Han påpeker at legene i dag har taushetsplikt, og dermed får en som regel bare høre den ene siden av saken.

– Hvis flere parter får uttale seg i en åpen og ryddig prosedyre, vil en forhåpentligvis unngå store mediasaker hvor den ”onde legen” henges ut, i følge Norheim.

Denne artikkelen er hentet fra UiBs internavis På Høyden.