Hjem
Kommunikasjonsavdelingen
Nyhet fra På Høyden

Undervisning på tross av alt

Hva kan den norske skolen lære av den kurdiske frigjøringsbevegelsen? Førsteamanuensis Kariane Westrheim har tilbrakt tid hos PKK, og sett hvor viktig kunnskap er for identitet.

Hovedinnhold

Det kurdiske arbeiderpartiet. PKK. En organisasjon som står på både EU og USA sin liste over terrororganisasjoner, og som har drevet væpnet kamp for kurdiske rettigheter siden 1970-tallet. Men det er én side ved dem som ikke omtales så ofte, nemlig vekten bevegelsen legger på utdanning.

– Tyrkia driver en massiv fornektingspolitikk overfor kurderne, og barna blir ikke undervist på sitt eget språk. PKK sitt utdanningssystem er et alternativ til noe som fungerer dårlig i det tyrkiske utdanningssystemet, forteller førsteamanuensis Kariane Westrheim ved Institutt for utdanning og helse.

Hun ser på PKK som en sosial og politisk frigjøringsbevegelse, og disputerer denne uken ved UiB med avhandlingen ”Utdanning i en politisk kontekst”.

Får en ny bevissthet

– De underviser i politikk, historie, geografi, journalistikk, foto og tv-produksjon, samtidig som at miljøtenkningen står veldig sterkt hos dem. De jeg snakket med som har gjennomført utdanningen forteller at de ikke bare har lært mye, men at de har forandret seg og fått en ny bevissthet om seg selv som kurdere. Tidligere har de kanskje fornektet identiteten sin, men nå føler de at de har fått en ny stolthet og verdighet, sier Westrheim.

I arbeidet sitt har hun besøkt de kurdiske områdene mange ganger, og også tilbrakt en uke i PKK-leiren Xinere i fjellene i Nord-Irak. Der intervjuet hun 16 medlemmer av bevegelsen om hvordan de så på utdanning – en utdanning som foregår både i leirer i fjellene, i fengselssystemet, i lokalmiljøene og på gateplan.

Inkluderende miljø

På tross av Tyrkias assimileringspolitikk, var det lenge ikke noe problem å drive undervisning blant kurdere i tyrkiske fengsler. Fengselsarealene var store, og det var ikke uvanlig at det satt 40 mennesker i samme celle. Westrheim forteller at en fengselsreform i år 2000 har gjort forholdene vanskeligere, men at PKK fremdeles underviser der. Fremdeles drives det undervisning i fengslene, ikke ulik den ANC organiserte for politiske fanger. Organisasjonskomitéer finnes fremdeles i fengslene, og samtidig er det også komitéer for alle fengslene.

Men også på gaten bedrives det oppsøkende virksomhet, noe også Westrheim opplevde når hun havnet i et opprør mellom hundrevis av kurdisk ungdom og tyrkisk opprørspoliti.

– De kom opp til meg og fortalte hva jeg burde gjøre, og hva jeg burde si om politiet tok kontakt med meg. Det var et lynkurs der og da på gaten, sier hun.

– Som forsker ble jeg godt ivaretatt og ble møtt på en inkluderende og varm måte, selv om de opererer i et urolig område. Dette preger organisasjonen som bevegelse.

Kommer fra hele Europa

Fra starten av var det de fattige og analfabetene som søkte til PKK. Mange lærte å lese og skrive. Men siden 90-tallet har det vært en tendens til at stadig flere ungdommer kommer fra europeiske land for å delta på kursene.

– PKK har en veldig bevisst måte å dele klassene inn i grupper på. De tar dem som ikke kan lese og skrive, og setter dem sammen med folk som har ulik utdannelse, forteller Westrheim.

Det som gjorde at hun interesserte seg for PKK og utdanning i utgangspunktet, var spørsmålet ”Hva er det de får her som de ikke får andre steder?” Svaret skulle vise seg å ha interesse også for vestlige land med mye innvandrerungdom.

Norsk skole kan lære

– PKK har en måte å gjøre kunnskapen relevant på en annen måte enn det kurderne kan få i det tyrkiske skoleverket. Det er mye innvandrerungdom i Norge som sier at skolen er kjedelig og irrelevant, og når de ikke finner relevans i skolekunnskapen, søker de andre steder, sier Westrheim.

– Norsk skole bruker ikke erfaringene som innvandrerungdom sitter inne med. De kunne brukt eksemplar fra et mye videre reportoar, trukket ungdommen med seg, slik at tingene ble gjort relevante i deres hverdag. Jeg så ungdom i de kurdiske områdene som hadde vært gjennom det tyske og franske utdanningssystemet, men de søkte seg likevel til utdanningen i PKK. Det ga noe annet i livet deres. Dette er relevant for det norske samfunnet også: Før man kan gjøre noe med livet, må man kjenne seg selv og vite hvor man står, forteller Westrheim.

Denne artikkelen er hentet fra UiBs internavis På Høyden.