Hjem
Kommunikasjonsavdelingen
Nyhet fra På Høyden

Livmor på vandring

Om ikke unge kvinner fikk barn, kunne livmoren gå berserk og angripe kroppen. Myten var utbredt i antikken, og er så seiglivet at vi fortsatt ser rester av den i dag.

Hovedinnhold

Ifølge Platons Timaios kunne kvinnens livmor bli ugrei å ha med å gjøre om kvinnen gikk for lenge uten å få barn.

”Ved å vandre over alt gjennom kroppen og stenge for pustekanalene og hindre åndedrettet, styrter den kroppen uti den ytterste mangel og alle slags sykdommer, helt til begjæret og kjærligheten mellom mann og kvinne bringer alt på plass igjen”, skrev Platon.

Noen så på livmoren som et udefinert, sint lite dyr, andre så på den som en hund. Felles for dem alle var i alle fall at når livmoren (på gresk hystera) la ut på vandring, så var kvinnen hysterisk.

– Et konstruert ord på norsk ville vært livmorsk, sier professor i religionshistorie Ingvild Gilhus.

Hun forteller at det nok varierte hvorvidt livmorteorien ble oppfattet konkret eller som en metafor, men den finnes i alle fall igjen i den antikke magien.

Gir et nytt perspektiv

Den nye boken ”Farsmakt og moderskap i antikken” tar for seg sider ved antikken som ikke har vært forsket på eller sett i sammenheng tidligere.

– Tidligere har man vært opptatt av seksualitet og unnfangelse i denne perioden, men mindre av barnefødsel og formingen av barna. Jeg føler vi har tilført noe nytt til dette feltet, sier Gilhus.

Hun mener også at kunnskap om antikkens syn på unnfangelse, fødsel og kjønnsroller kan bidra med ny kunnskap om datidens filosofi og kunst.

– Om man vet litt om hvilke ideer folk hadde om svangerskap i Roma, i greske myter, i filosofi og magi, så kan man finne det igjen i både det høye og det lave. Filosofien er ikke bare opptatt av det som er høyt oppe, men tar også ideer fra det som er nært. Om den gjengse oppfatning er at det er faren som gir barnet form, vil det ha konsekvenser for hvordan man ser på kjønn, forteller hun.

Boken tar for seg antikkens Hellas, Roma og Egypt, og det er ingen tvil om at kvinnene hadde en friere stilling i Egypt enn i Hellas. Roma befant seg et sted midt imellom.

– Vi har i alle fall sett eksempler på at man i antikkens Roma beklaget seg over at ting var bedre før da kvinnene kjente sin plass, forteller Gilhus.

Gudene for små ting

Redsel for og ønske om å bli gravid. Kjærlighet og frykt. Følelsene knyttet til dette har ikke forandret seg stort siden antikken, selv om man da hadde andre måter å takle det på. Gilhus forteller om hvordan romerne delte unnfangelse, graviditet og fødsel inn i en hel rekke små hendelser, som alle hadde hver sin gud.

Consevius hersket over samleie og unnfangelse; Fluviona bevarer barnet i magen; Vitumnus og Sentinus gir barnet liv og dets første sansning; Diespiter hjelper barnet å fullføre fødselen sin; Candelifera hjelper når kvinnen begynner å føde, mens Postverta og Prosa hjelper henholdsvis barn som blir født med bena eller hodet først; gudene Farinus og Lucutius har begge fått æren av å være opphav til barnets første ord; Cunina er gudinnen for barnesøvn; og til og med det å løfte barnet hadde to egne dedikerte gudinner: Levana og Rumina.

– Det er den nordafrikanske kristne forfatteren Tertullian som peker på denne rekken med forskjellige guder for små ting. Han skrev også at det var et under at de ikke hadde en egen gud for å tørke opp avføringen til barnet, forteller Gilhus.

Det er kanskje ikke rart at romerne trengte all denne betryggelsen: bare rundt halvparten av barna vokste opp, og det var stor sjanse for å dø i barsel.

– Man hadde jordmødre og leger, men det var veldig vanlig å bruke amuletter og magiske formler. Vi ser at guder og demoner veldig lett krysser grensene mellom religionene. Egyptiske, hebraiske og kristne navn blir gjerne blandet sammen, forteller Gilhus.

Moderne barneoppdragelse

Deler av barneoppdragelsen har ikke forandret seg mye fra antikken til i dag. Det var vanlig med pedagogiske leker som bokstaver barna selv kunne sette sammen, og i det første århundret skrev Quintillian om viktigheten av å oppmuntre barnet, og gjerne ha små konkurranser som barnet kan vinne.

– Det er noe av det morsomste her. Quintillian er heller ingen tilhenger av pryl, og høres veldig moderne ut i mye av det han skriver, sier Gilhus.

Selv om det var kvinnens plikt å oppdra barna, var det likevel ikke sikkert at de så mye til henne. Quintillian skriver at det viktigste når foreldrene skal skaffe en amme til barna, er at hun har godt språk. Dette var fordi overklassebarn hadde mer kontakt med ammen enn med foreldrene, og det var ofte ammens ord barna hørte først.

Samarbeidsprosjekt

Boken er et samarbeid mellom Ingvild Gilhus, Turid Karlsen Seim, professor i teologi ved Universitetet i Oslo, og Gunhild Vidén, professor i klassiske fag ved Göteborgs universitet.

– Vi kommer fra hvert vårt fagområde, med spesialisering i gresk, latin og koptisk. Med vår bakgrunn kunne vi bevege oss inn i et felles felt. Emnet kan høres ut som en filleting mot de store filosofiske spørsmålene, men de nære små tingene er faktisk svært viktige, sier Gilhus.

De tre fikk en bevilgning fra Forskningsrådet for prosjektet Livsprosesser og kropp i antikken. Det har ført til diverse artikler i internasjonale tidsskrift, foredrag i ulike fora og denne boken på norsk.

Denne artikkelen er hentet fra UiBs internavis På Høyden.