Hjem
Kommunikasjonsavdelingen
Nyhet fra Hubro

Søkte bevis for synskhet

Hva gjør forskere når de stilles overfor det uforklarlige? For Bente Alver var hennes arbeid med Anna Elisabeth Westerlund en personlig og faglig utfordring.

Hovedinnhold

Anna Elisabeth Westerlund var en av Norges mest kjente synske i det 20. århundre. Hun fikk opptil 50 telefoner i døgnet og sin post i store plastposer. Folk ba om hjelp med sykdom og sosiale problemer og med å se inn i fremtid og tilbake i fortid. Mest kjent ble hun for sitt samarbeid med pårørende og politi i ettersøkingssaker.

Hun var mange ganger i Bergen på slike oppdrag, og da var Bente Alver fra UiB med. De to kom i kontakt i 1971 da kulturviteren Alver startet et forskningsarbeide på synske folk, og samarbeidet varte til Westerlunds død 25 år senere.

– Anna Elisabeth ville ha vitenskapen i tale. Hun hadde en teori om synskhet, og den ville hun ha akseptert. Hun så på synskhet som et fysisk fenomen, som en slags sjette sans. Livet igjennom forsøkte hun å skaffe “bevis” for denne teorien. Men hun fikk aldri gehør for den blant forskerfolket, sier Alver.

Inspirert av frenologi

Westerlunds tanke med å testamentere hjernen til forskningsformål bunnet i hennes interesse for frenologien og ideene til Franz Joseph Gall, som sist på 1700-tallet utviklet en teori om menneskets bevissthet som en fysiologisk mekanisme lokalisert i hjernen. Ifølge ham kunne åndelige egenskaper knyttes til organer i hjernen, og han mente de høyeste sjelsegenskapene satt i den fremre delen. Westerlund tenkte seg at hennes særlige evner kunne observeres fysisk i pannelappene.

Alver diskuterte Westerlunds ønske med forskere ved Det medisinske fakultet, men det var hun selv som i testamentet utpekte professor Inge Morild til å oppfylle hennes siste vilje. I 1997 redegjorde en ekspertgruppe for undersøkelsen av hjernen. Konklusjonen var at ingen unormale funn ble gjort. Men hjernevevet ble bevart, og gruppen åpnet for muligheten til at man i fremtiden kunne komme til annet resultat.

Vitenskap om synskhet

Da Westerlund døde, fikk Alver testamentert alle hennes private papirer, et materiale som er helt unikt ifølge Alver selv. Den inneholder i et stort antall klientbrev, billed- og mediemateriale og lydopptak av intervjuer med Westerlund og hennes fortellinger om de “syn” hun hadde.

På spørsmålet om hvordan Alver som forsker stiller seg til Westerlund som synsk, svarer hun:

– Hennes hverdag var annerledes enn andres. Hun gikk til og fra verdener som er fremmede for de fleste. Hun beveget seg langs tidsaksen og hoppet bukk over tid og rom. Men hun sto opp om morgenen, laget sin kaffe og hørte nyhetene som alle andre. Kanskje den største utfordringen for meg var blandingen av det alminnelige og det helt spesielle, av det som var til å forstå og det komplett ubegripelige.

– I fremtiden vet man kanskje mer om synskhet. Derfor er det viktig å belyse klokes arbeidsmåte og se på folks erfaringer med de klokes hjelp. Jeg er stadig nysgjerrig og forundret over det jeg har sett i arbeidet med de kloke. Jeg vet at det er mer vitenskapelig å holde de ubesvarte spørsmålene åpne enn å lukke dem.

Boken “Anna Elisabeth Westerlund. En fortelling” er ute 5. oktober på Spartacus forlag.

Artikkelen er hentet fra UiBs magasin Hubro.