Hjem
Kommunikasjonsavdelingen
Kronikk

Fire forventninger til Soria Moria 2

Den rød-grønne regjeringen har nå en historisk sjanse til å gjøre Norge om til et internasjonalt fyrtårn for kunnskap og kompetanse.

Hovedinnhold

Av Sigmund Grønmo, rektor, Universitetet i Bergen

Med sitt mandat for fire nye år har regjeringen et unikt utgangspunkt for å få løftet forskning og utdanning inn i sentrum av norsk politikk og samfunnsutvikling. Å lose det norske folk over fra en økonomi som er energi- og råvarepreget til en mer miljøvennlig og kunnskapsorientert samfunns- og næringslivsutvikling, burde i sannhet være et like stort månelandingsprosjekt for regjeringen som CO2-rensing.

Regjeringen har nå muligheter til å utvikle en politikk som vil ha stor betydning for Norges internasjonale rolle som forsknings- og utdanningsnasjon i flere tiår framover. En viktig forutsetning for et slikt prosjekt er at landets kunnskapsutvikling og kompetanseoppbygging sees i sammenheng, at forskning, forskerutdanning og forskningsbasert høyere utdanning kan kombineres og gis et samlet løft.

Den første forventningen til Soria Moria 2 er en egen statsråd for forskning og høyere utdanning. Skal en tro ulike medier foregår det en tautrekking om forskningens plass i regjeringens planer for ny departementsstruktur. Det hevdes at noen ønsker norsk forskning koordinert fra Næringsdepartementet, og ikke lenger i sammenheng med høyere utdanning. Men høyere utdanning og forskning hører nøye sammen, ikke minst ved universitetene, som er nøkkelinstitusjoner for både kunnskapsutvikling og kompetanseoppbygging. Fagmiljøene ved universitetene utgjør ryggraden i nasjonens forskning, og regjeringens bevilgninger til høyere utdanning er i realiteten også vår største forskningssatsing. Å kutte den departementale koblingen mellom forskning og utdanning, ville være å kutte forbindelsen mellom de to viktigste bestanddelene i norsk kunnskapspolitikk.

Universitetene har gode erfaringer med en minister for høyere utdanning og forskning. Selv om regjeringen er blitt kritisert for at den nye forskningsmeldingen er for lite forpliktende, og for at de uttalte ambisjonene for norsk forskning ikke er blitt fulgt opp med tilstrekkelige ressurser, har universitetsmiljøene ikke vært i tvil om viktigheten av å ha en statsråd for både forskning og høyere utdanning. Det ville være et tilbakeslag om ministerposten skulle falle bort, og et uventet signal fra en statsminister som i forkant av årets stortingsvalg måtte tåle kritikk for manglende engasjement for forskning.

Den andre forventningen er at de mange nye studentene får gode utdanningsmuligheter. Regjeringen har store mulighet til å gjøre Norges befolkning til verdens høyest utdannede og mest kompetente. Prognosene i regjeringens egen stortingsmelding, Utdanningslinja, viser at det vil være over 150 000 flere i aldersgruppen 19 til 30 år i 2020. Er regjeringen offensiv kan dagens studenttall på 220 000 økes med så mye som 80 000 bare i løpet av neste stortingsperiode.

Ønsker regjeringen å holde oppe dagens studienivå, og aller helst øke det, står Norge overfor en formidabel politisk, økonomisk og kvalitetsmessig utfordring. Forrige gang vi stod overfor en slik vekst var ved overgangen fra åtti- til nittitallet. Studenttallet ble nesten doblet på få år, men verken konsekvensen for norsk forsking eller kvaliteten på utdanningen ble problematisert. Vi har slitt med skeivforholdet mellom tilgangen på ressurser og omfanget av oppgaver helt opp til i dag.

Regjeringen har nå en gyllen anledning til å gjennomføre et av norgeshistoriens største utdanningsløft. Forutsetningen for at dette skal lykkes er en skikkelig gjennomtenkt strategi for hvordan vi skal møte denne studentveksten samtidig som vi opprettholder og helst løfter kvaliteten på norsk forskning og utdanning.

Den tredje forventningen til Soria Moria 2, er at universitetene får gode muligheter til å kombinere utdanning og forskning. Skal norske forskningsuniversiteter kunne tilby utdanning av god internasjonal standard til et bredt lag av ungdommen, og samtidig drive forskning på høyt internasjonalt nivå, er en langsiktig, stabil og god basisfinansiering avgjørende. Det er denne som sikrer forskerne tid til å forske, og til å utdanne nye forskere. Det er koblingen til forskningen som er forutsetningen for at utdanningen har høy internasjonal kvalitet. På 2000-tallet har basisbevilgningens relative del av universitetenes totalbudsjett blitt markant svekket. For Universitetet i Bergen er denne andelen redusert fra 56,1 prosent i 2002 til 49,7 prosent i 2008.

Når universitetene får nye studenter, nye stipendiater eller nye eksternfinansierte forskningsprosjekter, svekkes paradoksalt nok basisfinansieringen fordi studieplassene og stipendiatstillingene ikke er fullfinansiert, og fordi eksterne forskningsmidler forutsetter store egenandeler fra universitetene selv. Resultatet blir at fagmiljøene tappes for ressurser og handlefrihet. Selv om Norge i de siste ti årene har fått en viss realøkning på det samlede forskningsbudsjettet, vil en universitetsforsker med rette hevde at forskningsvilkårene forverres. Dette paradokset vil også være tema for det nye handlingsromutvalget, der målet er å utvikle en felles forståelse av bakgrunnen for forskningsuniversitetenes økonomiske situasjon.

Med fullfinansiering og bedre basisfinansiering for universitetene ville Norge som utdannings- og forskningsnasjon blitt betydelig styrket. Det ville blitt en god forsikring mot kvalitetssenking på utdanning og forskning ved universitetene i møte med økte studenttall, og det ville gitt større muligheter til å få i gang nye forskningssatsinger som kan løse viktige globale utfordringer innen klima, miljø, fattigdom og helse.

Den fjerde forventningen til den nye regjeringserklæringen er at studentene får muligheter til å studere på heltid. Bedre studiefinansiering og flere studentboliger er nøkkelfaktorer i så måte. Dagens studiefinansiering dekker bare ti måneder, mens studiene for de fleste går over elleve måneder. Det er i tillegg en stor underdekning på studenthybler i de store studentbyene. Dette gir galopperende boligpriser, og studentene må jobbe ekstra for å betale unødig dyr husleie. Samfunnsøkonomisk sett burde Norge være langt bedre tjent med at studentene vier seg helt og fullt til studiene. Det ville gitt bedre studieresultater og ikke minst mer effektiv studiegjennomføring, slik at universitetene også på den måten ville bli bedre i stand til å møte kommende års dramatiske studentvekst.

Kronikken er hentet fra UiBs internavis På Høyden.