Hjem
Kommunikasjonsavdelingen
Nyhet fra Hubro

En uforståelig sannhet

Verden står foran sult, vannmangel og hav som stiger. Menneskehjernen er likevel ikke i stand til å fatte alvoret i situasjonen.

Hovedinnhold

Tekst: Eivind Senneset

Mot slutten av dette århundret ligger vi an til å få sommertemperaturer over tålegrensen til våre viktigste kornslag i store deler av verden. Mangel på mais, hvete og ris vil ganske sikkert skape sosial uro. Havstigning vil utslette flere øystater og minst en femtedel av verdens arter vil dø ut. Det er ubehagelige kjensgjerninger. Derfor erkjenner vi det heller ikke.

– Vi opplever været, men vi ser ikke klimaet. Vårt kognitive apparat er ikke i stand til å forstå gradvis endring. Menneskehjernen er ikke utstyrt for å forstå prosesser så langsomme som klimaendring. Det er som å legge hånde på en kald kokeplate og slå på strømmen. Du kjenner ikke hvor varmt det blir før du er brannskadd, sier professor i samfunnspsykologi Gisela Bøhm ved Universitetet i Bergen.

I forhold til alvorlighetsgraden i klimaproblemet er vi mennesker bemerkelsesverdig uberørte. Vi oppfatter det som et problem som i hovedsak rammer andre enn oss selv. Og for oss her i nord er dette til en viss grad sant. Vi i Nord-Europa er sannsynligvis blant dem som vil slippe billigst unna.

– Når andre blir hardere rammet, anser vi det også som andres ansvar. I det store og hele har nok budskapet nådd gjennom, men folk opplever det ikke som en trussel på personlig plan, sier Bøhm.

– Det er vondt å erkjenne at en selv er medansvarlig for å ødelegge verden. Da er det langt lettere å ikke tro på sammenhengen, sier Stoknes. Han sammenligner situasjonen med røyking. Røykere vet at det de gjør er kreftfremkallende. Å vite både at man røyker og at røyking er skadelig samtidig. utgjør en kognitiv dissonans. Dette er et ubehag man ønsker redusere. Det enkleste er simpelthen å ikke tro på det. Når mange nok ikke tror, påvirker man hverandre i fellesskap og bekrefter en kollektiv kulturell benekting. Og dette har vi gjort i uminnelige tider.

– Alle kulturer er tuftet på visse former for kulturell benekting. Antikkens grekere mente at alle utenfor Athen var barbarer. Vi tror at vi kan leve som vi vil uten at det har noen konsekvenser. Mennesker er fullstendig i stand til å vite noe og ikke vite det samtidig. Dette er paradoksalt og underlig, men dessverre helt normalt, sier Stoknes.

Føle, ikke tenke

For å nå gjennom til befolkningen mener Stoknes det kan være nødvendig å spille på frykt siden konsekvensene er så alvorlige, men han advarer mot at fryktkortet også kan ha uheldige effekter. Hvis man spiller dette kortet for sterkt og samtidig utelukker muligheter for adferdsendring, kan det virke mot sin hensikt og på sikt reversere holdningsendringen.

 

– Følelser driver holdninger, og man må kommunisere på affektivt vis dersom holdninger skal endres. På kort sikt kan det være både riktig og nødvendig å spille på frykt. Men hvis ikke det ikke foreligger enkle løsninger som gir folk mulighet til å få en utløsning for frykten, kan det komme en backlash-effekt, sier Stoknes.

Han mener forskere må slutte å gjemme sine egne følelser bak tall og fakta. De bør heller inkludere affektive elementer i kommunikasjonen og vise folk at dette temaet angår dem personlig og emosjonelt. På samme vis må politikere kutte ned på tekniske vendinger som «kostnadseffektivitet » og «sektorovergripende virkemidler» og heller fortelle meningsdannende historier om hvor samfunnet er på vei. De må også gi folk anledning til å engasjere seg i meningsdannende og holdningsskapende symbolske aktiviteter.

– Da vi i fjor slukket lyset i en time, var det mange som innvendte at man knapt sparte inn fjerten av en terrawatt/time, men de glemmer den psykologiske effekten av å la mennesker engasjere seg i en meningsfull handling, sier Stoknes. Gisela Bøhm deler denne oppfatningen:

– Skal man nå gjennom til folk, er det større sjanse for å lykkes når budskapet er personalisert og følelsesladet. Statistikk er vanskelig å fatte emosjonelt. Politikere har også den muligheten at de kan fasilitere adferdsendring ved å tilby alternativer, for eksempel gjennom økonomiske incentiver eller forbedret kollektivtransport, sier Bøhm.

– Når nok er nok

Leser man kommentarfeltene under nettavisenes nyhetssaker om klimaendring, skulle man tro at et overveldende flertall av landets befolkning benektet klimatrusselen. Men leserkommentarene gjenspeiler ikke nødvendigvis holdningene i folket.

 

– Kommentarfeltet utgjør heldigvis ikke noen gyldig statistikk, sier Bøhm. Faktum er at at de færreste av oss makter å ta trusselen inn over seg. I den grad vi gjør noe, er det snakk om de aller enkleste ting. Vi endrer ikke livsstil for å redde kloden. Men kommer vi noen gang til å gjøre det?

Forskerne vet, vi tviler

Forskerne er helt sikre i sin sak, men i følge Jørgen Randers, klimastrateg ved Handelshøyskolen BI, er det grunn til å tro at så mange som en tredjedel av Norges befolkning tviler på realiteten i klimatrusselen. Tydeligvis hersker det en viss forvirring om hva vitenskapelig enighet faktisk er. Men dette er ikke det eneste vi ikke kan fatte og begripe. Tall, statistikk og konseptet gjennomsnitt er også vanskelig. Vi snakker hele tiden om to grader. To skarve grader celsius er terskelen for når klimaendringene går fra å være ille til å bli langt, langt verre. Men to grader er jo ingenting. Det er mindre enn forskjellen på natt og dag, langt mindre enn forskjellen mellom Bergen og Gran Canaria. To grader er et problem vi kan løse med å ta av eller på en genser.

 

– Vi mangler en intuitiv forståelse av hvor alvorlig en økning av gjennomsnittstemperatur er. Under forrige istid var Norge dekket av is, men den globale gjennomsnittstemperatur var knapt fire grader lavere enn i dag, sier Bøhm.

At de alvorligste konsekvensene kommer gradvis og akkumuleres over tid hjelper heller ikke. Når ingenting skjer i morgen, tror vi det er tidsnok å handle siden, at det holder om vi tar et skippertak til neste år.

– Alle disse aspektene gjør klimaendring til noe vagt, diffust og abstrakt som det er vanskelig å ta tak i. Når dette så gjenspeiler den kollektive holdningen i befolkningen blir det fryktelig vanskelig for enkeltindivider å engasjere seg. Dersom vi velger å gjøre noe i det hele tatt, så er det de enkle tingene. Vi slukker lyset i gangen, men vi lar ikke bilen stå, sier Bøhm.

Vanskelige kompromiss

Når verdenslederne i disse dager samles i Bellasenteret i København for å fremforhandle en avtale for å redde verden, har de fleste allerede gitt opp håpet om å få på plass en juridisk bindende avtale om global utslippsreduksjon. Det sannsynlige utkommet er en såkalt «politisk avtale,» som forhåpentligvis vil resultere i et juridisk bindende dokument i løpet av 2010. Problemet – foruten det faktum at USA kommer til forhandlingene uten et klart mandat før de har løst floken på hjemmebane – er spørsmålet om ansvar. Verdens nasjoner er stort sett enige om nødvendigheten av klimakutt. Men de er langt fra samstemte i hvordan byrdene skal fordeles mellom rike land vant til velstand og fattige med voner om vekst. De rike landene skylder rikdommen sin til forurensende utslipp. Land med høy fattigdom, som India, nekter å påta seg bindende forpliktelser før de selv har fått anledning til å vokse seg ut av fattigdommen. Sammen med de andre G77-landene mener de at Vesten har opparbeidet seg en «klimagjeld» som må betjenes. De rike landene må ikke bare påta seg brorparten av ansvaret for utslippskutt, de må også betale for skaden som allerede er gjort, og bidra til å finansiere klimakutt i fattige land.

 

– Skal vi nå utslippsmålene som klimapanelet anbefaler, må rike land enten forhindre velstandsvekst i fattige land – eller avstå velstand til fordel for de fattige. Det ene er moralsk uakseptabelt og det andre er dessverre ikke så veldig realistisk, sa professor Ottmar Edenhofer fra Potsdam Institute of Climate Impact Research under en konferanse i Bergen i september. En tilsvarende sosial dimensjon spiller en viktig psykologisk rolle også på individplan. Den rikdommen og velferden vi nyter godt av i dag, er utbyttet av forurensing og utslipp og industrialisering. Vi opplever fruktene av vår destruktive fremferd i dag. Dersom vi endrer livsstil til det beste for klimaet, ligger fruktene av dette valget langt frem i tid.

– Kostnad og nytte i klimaspørsmålet er veldig asymmetrisk fordelt over tid. Det som er bra i dag er vondt i fremtiden og viceversa, sier Gisela Bøhm.

Vondt å ødelegge verden

– På sosialpsykologisk nivå snakker vi om et utslag av benekting, sier psykolog og førstelektor Per Espen Stoknes, som sammen med Jørgen Randers deler professoratet i klimastrategi ved Handelshøyskolen BI. Resonnementet er enkelt: Våre holdninger er som oftest i tråd med vår livsstil. Når livsstilen vår viser seg å ha ubehagelige konsekvenser, er det mest komfortabelt å benekte hele problemet.

 

Bildet av ni år gamle Kim Phúc som i 1972 flyktet naken og forbrent fra napalmbombing i Trang Bang var en viktig medvirkende årsak til den økte motstanden mot USAs deltagelse i Vietnamkrigen. Et emosjonelt, symboltungt bilde eller begivenhet kan sette en stopper for kulturelle benektingsmekanismer. Når holdningsdannelsen når en kritisk masse kan utslaget bli omfattende, i følge Stoknes.

– Benekting er normalt, men så blir det plutselig nok. Vi så det under Vietnamkrigen, vi så det da Berlinmuren falt og da folk på Island gikk ut i gatene for å protestere mot landets økonomiske ruin. I ettertid er det umulig å si hva som fikk det til å bikke over, men slike øyeblikk av plutselig erkjennelse som mobilierer til sosialt smittende, felles handling kan føre til store omveltninger.

Pessimister vil gjerne innvende at den store øyenåpneren først vil inntreffe når det allerede er for sent. Stoknes ser annerledes på det:

– Det er for sent å være pessimistisk nå. Pessimisme passer best for gode tider.

Artikkelen er hentet  fra UiB-magasinet Hubro.