Hjem
Kommunikasjonsavdelingen
Nyhet fra På Høyden

– Subsidier er sløsing

Norske landbrukssubsidier er unødvendig kostbare og lite målrettet mot fellesgoder, viser UiB-forskning.

Hovedinnhold

På områder hvor markedene fungerer dårlig er det i fellesskapets interesse at det gripes inn med subsidier, avgifter eller reguleringer. I jordbrukssektoren er det fellesgoder som matvaresikkerhet, kulturlandskap og miljø som er støtteverdige, og ikke produksjon av mat i seg selv.

Likevel er over halvparten av norsk landbruksstøtte i dag direkte produksjonsstøtte.

– Norsk jordbrukspolitikk bryter dermed prinsippet for god ressursbruk, sier samfunnsøkonom Ivar Gaasland som for tiden er stipendiat ved Institutt for økonomi, UiB.

Dyr melk

Gaasland viser til norsk melkeproduksjon for å illustrere hvor kostbar landbruksstøtten er. Den høye produksjonsstøtten har over tid ført til overproduksjon av melk.

Rundt 10 prosent av melken som produseres blir eksportert som ost og smør. Hver kilo ost koster over 80 kroner å produsere, men selges for 30 til 40 kroner i utlandet.

– Tapet ved denne eksporten blir i realiteten finansiert av norske melkedrikkere og skattebetalere, forteller Gaasland.

Dette er en svært kostbar måte å opprettholde sysselsetning blant bøndene, i følge Gaasland.

Billigere fellesgoder

Utjevningssystemet for eksport av melk koster samfunnet én milliard kroner i året. Til sammen utgjør all jordbrukstøtte 20 milliarder kroner i året.

– Mye av dette er midler som kunne vært brukt på andre samfunnsområder, som for eksempel i helsesektoren, sier Gaasland.

I avhandlingen viser han nemlig at jordbruksbaserte fellesgoder som matvaresikkerhet, bevaring av kulturlandskap og miljø kan nås like godt med bare 40 prosent av dagens jordbruksstøtte. Målene kan best nås ved ulike former for arealstøtte istedenfor produksjonsstøtte, i følge Gaasland.

Høye tollmurer

Et vanlig argument fra landbrukssektoren for subsidier er at Norge må være selvforsynte i tilfelle en krise.

– Matvaresikkerhet er imidlertid ikke det samme som at vi under normale omstendigheter skal være selvforsynte. Ved en krisesituasjon kan man omstille både produksjon og forbruk. For eksempel kan vi spise mer fisk, korn og potet, og mindre kjøtt og melk, sier Gaasland og fortsetter: 

– Det som er avgjørende, er at vi har produktivt areal og produksjonsfaktorer tilgjengelig.

For å sikre global matvaresikkerhet er handel og åpne markeder viktig. Men med tollmurer på mellom 200 til 400 prosent bidrar Norge lite på dette området. Importvernet er en hemsko for land som har klimatiske fortrinn innenfor jordbruksproduksjon, som mange U-land. Vernet gir også høyere matvarepriser og dårligere matvareutvalg for nordmenn.

– Hvis en liberaliserer matvaremarkedene vil den økonomiske gevinsten for det norske folket være på mellom 1.2 og 2.7 prosent av BNP, sier Gaasland som til daglig jobber som seniorforsker ved Samfunns- og næringslivsforskning (SNF) i Bergen.

Artikkelen er hentet fra UiBs internavis På Høyden.