Håpets historieforteller

Professor Natalie Zemon Davis møter På Høyden med et vennlig smil og interesserte spørsmål om Bergen, om universitetet og våren som er så vakker. 

Det gnistrer i øynene til 81-åringen når hun forteller om sin fascinasjon for enkelthistoriene, og takknemligheten overfor menneskene fra fortiden som skrev ned sine fortellinger.

– For uten alle bøkene, alle dokumentene, notatene, ville jeg ikke blitt historiker, sier Natalie Zemon Davis og smiler igjen.

Les Ida Bloms kronikk om Davis her

Natalie Zemon Davis er professor i historie og professor i middelalderstudier ved Universitetet i Toronto. Hun er også professor emeritus i historie ved Princeton universitetet, og har en imponerende forskningskarriere bak seg. Hun definerer seg selv om både en sosialhistoriker og kulturhistoriker. Hun har forsket på tidligmoderne Fransk historie og Vest-Europa, på Nord Afrika og Karibien. Tematisk har hun tatt for seg sosial og religiøs konflikt, gaveutveksling, historiefortelling og festivitas.

Men det er ikke makten i borgerskapet eller overklassen som har pirret Davis sin nysgjerrighet.

– Jeg velger ut folk som ikke er i sentrum av makten, men arbeidsfolk som håndtverkere, bønder og kvinner – kvinner hvor enn du finner dem i samfunnet. De siste tyve årene har jeg forflyttet meg fra å være interessert i arbeidsfolk i Europa til å prøve å se det hele med perspektiv fra en større del av verden. Jeg har ekspandert det geografiske området for forskningen min, fordi jeg ikke bare ville studere historien fra et europeisk ståsted, forteller hun.

Et ikke-vestlig ståsted

En historie om tre kvinner skulle bidra til å endre Zemon Davis´ ståsted grunnleggende. I boken Women on the margins: three seventeenth-century lives skriver hun om livet til en jødisk kvinne, en katolsk kvinne og en protestantisk kvinne som levde på 1600-tallet. To av kvinnene reiste til Amerika, den ene som misjonær til i Québec i Canada og den andre som botaniker og etmolog til den nederlandske kolonien Surinam i Sør-Amerika.

– Tidligere fortalte jeg min historiske fortelling innenfor en vestlig ramme, rett og slett fordi de jeg studerte levde i Europa. Det var ikke før jeg begynte å arbeide med boken om de tre kvinnene tidlig på 90-tallet at jeg gjorde en kursendring og begynte å tenkte på å utforske historien uten at perspektivet var fra Europa, forteller Davis.

Botanikeren Maria de I´lncarnation brukte afrikanske og indiske slaver i feltarbeidet sitt for å samle blomster og insekter i Surinam. Davis begynte å lete etter historien til disse slavene. Hun nøyde seg dermed ikke med å beskrive hvordan de vestlige så på sine slaver, men ville finne ut hvordan de indiske slavene så på Maria de I´lncarnation og hennes botaniske prosjekt.

– Dette ble en viktig kursendring for meg. Selv når jeg skriver om Europa, som jeg gjør nå, tenker jeg ikke bare på meg selv om bundet opp av europeiske kategorier og historier. Jeg prøver å se historien i et bredere bilde, sier Davis.

Vindu til fortiden

Enkelthistoriene fascinerer Davis, hun legger ikke skjul på det. De ”vidunderlige arkivene i Surinam” som stammer fra plantasjene på 1600-tallet, skulle vise seg å skjule historier som den om den afrikanske slaven med en europeisk elsker, og den om etterkommeren av en jødisk nybyggerfamilie som fikk en nøkkelpossisjon i den nederlandske kolonien.

Men det er likevel konteksten, hva enkelthistoriene kan fortelle om fortidens samtid, som gjør dem verdt å viderebringe.

– Noen av arbeidene mine tar opp ulike adferdsmønstre hvor individene har fungert som eksempler. I boken om gaveutveksling (The Gifts in Sixteenth-Century France red.anm.) hadde jeg hundrevis av eksempler. Jeg så på gaveutveksling som motiv og undersøkte fenomenet på alle mulige måter – gaveutveksling mellom likesinnede, mellom venner, mellom mester og tjener, mellom konge og borger. Målet var å bruke gaveutveksling som ramme, og samtidig gi et bilde av Frankrike, siden gaveutveksling var en så viktig del av så å og si hele samfunnet, forteller Davis.

Eksemplifisering av kompleksiteten i de generelle teoriene mener hun er viktig for at folk skal forstå hva generaliseringen faktisk er. Fordi de da ”kan se noe i detalj, hvordan det transformeres og bringer folk i live.” Som et vindu inn i fortiden.

Kyssninger av kulturer

Kulturelle krysninger har opptatt mye av Davis forskning de siste tyve årene. Interessen fikk sitt utspring under balkankrigene på første halvdel av 90-tallet.

– Jeg startet med prosjekter som kretset rundt kulturell blanding og kulturell krysning rundt 1995, delvis fordi jeg levde i en tid – og den er fortsatt her – hvor etniske grenser, identitetsgrenser og religiøse grenser var så sterk. Det samme var kravet om en ren identitet, sier Davis og løfter oppgitt på hendene.

– Men folk har så mange identiteter. Det er en konstant krysning av identiteter i hver og én av oss.

Krigen på Balkan og konflikten i Midt-Østen ble en ramme for å søke etter eksempler i fortiden på folk som krysser grenser.

– Jeg var interessert i dette i forhold til en bredere kulturell situasjon. Jeg er ikke naiv, jeg vet at noen av disse situasjonene genererer enorm voldelighet. Men jeg prøvde å si at dette ikke er hele historien, sier Davis.

Blant alle fortellingene som dukket opp fra fortiden, var historiene til de tre kvinnene. En av dem førte henne til Surinam, og i dag er hun opptatt med å finne historier fra slaveperioden i Surinam på 1800-tallet.

– Da jeg jobbet med Maria de I´lncarnation bestemte jeg meg for at jeg måtte komme tilbake til Surinam. Dette er et fabelaktig interessant sted, med vidunderlige kilder som stammer fra plantasjene. Jeg visste at her var det fantastisk stoff knyttet tett opp mot identitetskrysninger, forteller Davis.

– Hvordan tror du ditt arbeid kan gi lærdom til dagens samfunn?

– Først håper jeg at folk bare finner historiene givende, som jeg har gjort. Delvis skriver jeg for å dele min egen fascinasjon over menneskene. Se hva de har gjort! Kanskje kan historiene gi forslag til hvordan vi bør oppføre oss i dag. Men bare forslag. Historien gjentar seg ikke helt, poengterer Davis og fortsetter:

– Når tidene er vanskelig er det viktig å huske at det alltid er noen som er villig til å kritisere, til å snakke om inhumanitet og prøve å motstå slike krefter. Vi kan lære av andres historier og bruke dette som et grunnlag til å forstå vår globale verden, lære vår egen fortid og andres fortid, og lære om håpet! Ånden – the spirit – at mennesker evner å utøve kritikk hvor kritikk trengs, vil aldri dø ut, sier Davis.

Vil dele generøst

I dag overrekker statsråd Tora Aasland Holbergs internasjonale minnepris for 2010 til Natalie Zemon Davis i Håkonshallen. Prisvinneren mener utmerkelsen betyr en anerkjennelse av hennes metode for historieforskning.

– Jeg føler ikke bare takknemlighet for meg selv, men jeg er også glad overfor de forskerne som studerer historien slik jeg gjør. Jeg er ikke en historiker som sier at min måte er den eneste korrekte måten. Men det er en måte jeg synes er strålende! Det betyr mye at denne metoden får anerkjennelse, inkludert kjønnsforskningen jeg gjør, og forskningen på arbeidsfolk og ikke-europeerne, sier Davis.

Det kreative og uredde arbeidet til Davis har inspirert mange yngre historikere til å følge sin egen nysgjerrighet. Selv takker Davis Holbergkomiteen for prisen, og ønsker å bruke deler av prismidlene til å støtte ulike viktige saker, i ånden av fred og toleranse som hun mener Holbergprisen representerer.

– Jeg vil bruke noe av pengene til å hjelpe unge studenter, derfor føler jeg en stor takknemlighet for å få muligheten til å være mer generøs enn jeg vanligvis får anledning til å være med min pensjon, sier Natalie Zemon Davis.

Fakta/ Natalie Zemon Davis

• Natalie Zemon Davis er professor i historie og professor i middelalderstudier ved Universitetet i Toronto. Hun er også professor emeritus i historie ved Princeton universitetet.
• Hun fullførte sin doktorgrad ved Universitet i Michigan i 1959. Davis har mottatt mange æresbevisninger og hun har undervist en rekke steder, deriblant Brown universitetet, Universitet i Toronto, Berkley og ved Princeton Universitetet.
• Davis var president i American Historical Association i 1987. Hun er den andre kvinnen som har hatt denne posisjonen.
• Hennes første bok Society and Culture in Early Modern France (1975), bredt anerkjent som banebrytende, understrekerendringsdynamikk og enkeltindividets handlingsevne.
• The Return of Martin Guerre (1983) viste et bredt publikum hvordan en enkelthendelse i det tidlig-moderne Frankrike kan belyse overgripende mentaliteter og kulturelle kontekster.
• Fiction in the Archives: Pardon Tales and their Tellers in Sixteenth-Century France (1987) undersøker rettsdokumenters fiktive karakter, inkludert vitnesbyrd i første person.
• The Gift in Sixteenth-Century France (2000) benytter begrepet "gifting" i analysen av kompliserte former for utveksling og gjensidighet i det før-moderne samfunn, og anses å være forbilledlig som historisk antropologi.
• I Women on the Margins: Three Seventeenth-Century Lives (1995) og Trickster Travels: A Sixteenth-Century Muslim between Worlds (2006) utforsker Davis kulturell overføring og forflytning ved å fokusere på enkeltpersoner som hadde ulik religiøs tilknytning eller beveget seg mellom forskjellige samfunn.
• Slaves on Screen: Film and Historical Vision (2000) tar opp endringer i resepsjon og omfortolkning av historisk materiale i samtidsfilmer.

Kilde: Holbergprisens nettsider

Artikkelen er hentet fra UiBs internavis På Høyden.