Hjem
Kommunikasjonsavdelingen
Nyhet fra På Høyden

Doktorgrad i andre potens

Med perspektivet til en sykepleier og en antropolog undersøkte Aina Skorpen og Christine Øye dagliglivet i en psykiatrisk institusjon.

Hovedinnhold

– Forskjellene mellom disiplinene våre er ikke så store som vi hadde trodd. Vi har vel også blitt likere etter fire års ”ekteskap”, forteller Aina Skorpen og Christine Øye.

Skorpen har hovedfag fra Universitetet i Tromsø i sykepleievitenskap, mens Øye er utdannet sosialantropolog fra Universitetet i Bergen. De er begge ansatt på høgskolen Stord/Haugesund, hvor de uavhengig av hverandre skrev prosjektbeskrivelser til doktorgradene. Dekanen på høgskolen mente prosjektene var så like at han foreslo at de skulle bli slått sammen.

– Jeg vet om et par felles doktorgrader fra UiB, men etter det jeg vet er det 15-20 år siden sist, sier Skorpen.

Samarbeidet førte til åtte artikler delt likt mellom dem, hvor den ene har vært opponent til den andre gjennom hele arbeidet.

– Det er nesten ikke ett ord i denne oppgaven som ikke begge har skrevet. Vi fordelte temaer etter hva vi var opptatt av og hva som var viktig for oppgaven, og skrev gjerne utkastet selv. Deretter begynte samarbeidet, forteller de.

Antropologen på sykehuset

Doktorgraden ”Dagliglivet i en psykiatrisk institusjon: En analyse av miljøterapeutiske praksiser” er basert på et ni måneder langt etnografisk feltarbeid på et norsk psykiatrisk sykehus. Et annet uvanlig aspekt ved arbeidet var å gjøre antropologiske undersøkelser fra et sykehus, noe Øye forteller at har vært gjort tidligere i andre land, mens man må flere tiår tilbake for å finne lignende studier i Norge.

– Jeg hadde jobbet noen år som sykepleier, så jeg var ikke ukjent med faget. Jeg kjente de vanskelige dilemmaene sykepleiere står oppe i til daglig. I tillegg er fagene våre forenkret i de samme tenkerne og den humanistiske tradisjonen, forteller Christine Øye.

– Samtidig er sykepleieryrket mer normativt. Antropologer kan beskrive og kritisere praksis, men ender ikke med å si at sykepleiere skal ha sånne og slike holdninger, sier Aina Skorpen.

Innenfor og utenfor

I doktorgraden ser de på ulike spenningsfelt i psykiatrien, blant annet hvordan det er meningen at dagliglivet inne på avdelingene skal klargjøre for livet på utsiden.

– På avdelingene må de tilpasse seg hverandre, det er på mange måter en egen verden. Man må spørre om å få gå ut og inn, spørre om å få en røyk, spørre om å få en saks for å kunne klippe neglene. Siden blir de sendt hjem for å bo alene, sier Øye.

– Det er også en del temaer som pasientene ikke kunne diskutere, temaer som politikk, religion og sykdom som kunne virke forstyrrende på de andre pasientene. Men pasientene gjorde det likevel, på røykerommet, forteller Skorpen.

På grunn av røykeloven holdt nemlig pleierne seg unna røykerommet mesteparten av tiden. Dermed var det på røykerommet at den mest normale tilværelsen ble ført, hvor pasientene fikk diskutere fritt og fikk tilbakemeldinger på seg selv både som pasient og som person.

Fra tillit til tvang

Et annet spenningsfelt er de ulike rollene som sykepleierne må ta på seg. På den ene siden skal de oppnå et tillitsforhold til pasienten, men på den andre siden må de være klare for å tvangsmedisinere ham eller henne om det skulle bli nødvendig.

– Personalet prøver så godt de kan. De har ikke noen mangel på teori eller fagkunnskap, men balansen i arbeidet er så krevende at det blir mange sykemeldinger. Tvangen har steget faretruende i norsk psykiatri. Og det er stort sett mot folk som har lite å stille opp med, de fattigste blant de fattige, forteller Skorpen.

Dialog på falske premisser

Tanken om en demokratisk brukermedvirkning og miljøterapi står sterkt i Norge, men de to mener det er bedre å avskaffe begrepet om brukermedvirkning i norsk psykiatri.

– Pasientene inviteres til dialog, men på falske premisser. Selv om man blir spurt om hva man vil ha til middag eller noe så enkelt som om man vil i svømmehallen eller på biblioteket, kan pasienten bli overstyrt. Det er bedre å si at det ikke er brukermedvirkning, sier Øye.

Studien deres viser at de demokratiske prinsippene blir tilsidesatt av det de kaller sykehusets ”medisinpsykiatriske behandlingsregime”.

– Det var ikke hovedintensjonen vår å finne bedre løsninger, men vi vil gjerne gi antydninger til hvordan ting kan bli bedre, forteller de.

Artikkelen er hentet fra UiBs internavis På Høyden.