Hjem
Styre og ledelse
Redelighet i forskning

Redelighetsutvalget (RU) - Forskningsetisk arbeid ved UiB

Universitetet har ansvar for å behandle saker om mulige brudd på anerkjente forskningsetiske normer. Saksbehandlingen starter ved grunnenheten. Saker av mer alvorlig karakter – som gjelder mistanke om vitenskapelig uredelighet – skal normalt utredes av det aktuelle fakultetet og oversendes Redelighetsutvalget for vurdering.

Saksbehandling ved grunnenheten

Det aktuelle fakultetet eller instituttet har ansvar for å følge opp enhver mistanke om brudd på anerkjente forskningsetiske normer. Sakene skal som utgangspunkt søkes løst så tidlig som mulig og på så lavt nivå som mulig. Fakultetet skal rapportere til Redelighetsutvalget om saker som avsluttes på fakultetet.

Saker av mer alvorlig karakter – som gjelder mistanke om vitenskapelig uredelighet – skal normalt utredes av det aktuelle fakultetet og oversendes Redelighetsutvalget for vurdering.

Når en sak sendes fra et fakultet til Redelighetsutvalget, skal fakultetet forberede saken uavhengig av grunn for oversendelsen. Fakultetet skal gjøre rede for faktum, partenes påstander og de forskningsetiske problemstillingene i saken.

Saker som gjelder mistanke om brudd på anerkjente forskningsetiske normer meldes skriftlig med begrunnelse til dekanen ved fakultetet. Saksbehandlingsreglene i forvaltningsloven kapittel IV og V gjelder for disse sakene.

Fakultetet eller instituttet kan oppnevne et fast utvalg eller ad hoc-utvalg til å vurdere enkeltsaker. Medlemmene i ad hoc-utvalg oppnevnes skjønnsmessig med henblikk på sakens art og omfang. I saker som gjelder tverrfaglig arbeid kan dekanatet oppnevne ad hoc-utvalg med medlemmer fra andre fakulteter.

Veiledning til saksbehandlere i redelighetssaker

1.    Innledning

Universitetsstyret vedtok i november 2017 «Retningslinjer for behandling av saker om mulige brudd på anerkjente forskningsetiske normer.» https://regler.app.uib.no/regler/Del-2-Forskning-utdanning-og-formidling/2.1-Forskning/2.1.4-Etikk-og-personvern-i-forskning/Reglement-og-retningslinjer-fastsatt-av-universitetsstyret/Retningslinjer-for-behandling-av-saker-om-mulige-brudd-paa-anerkjente-forskningsetiske-normer

Retningslinjene er gitt med hjemmel i forskningsetikkloven:
https://lovdata.no/dokument/NL/lov/2017-04-28-23

Formålet med dette dokumentet er å gi litt mer utfyllende informasjon til saksbehandlere som behandler saker om mulige brudd på forskningsetiske normer.

Å saksbehandle redelighetssaker kan være krevende fordi det er mange hensyn som skal balanseres og saksbehandlingen skal være forsvarlig og i tråd med regelverket. Dette dokumentet er ikke en oppskrift på hvordan man skal saksbehandle enhver sak. Den enkelte sak kan kreve noe tilpasninger og skjønnsutøvelse. Det er imidlertid noen lovfestede krav til saksbehandlingen som må følges.

Det er viktig for saksbehandlere å være bevisst på at meldinger om mistanke om brudd på anerkjente vitenskapelige normer, ofte kan inneholde elementer som ikke egentlig handler om forskningsetikk. Henvendelser kan være grunnløse og de kan ha sin bakgrunn i en personkonflikt eller faglig uenighet. Problemstillingene i saken må sorteres og det må vurderes hva man skal ta stilling til etter regelverket om forskningsetikk og hva som er utenfor dette regelverket. Saksbehandlere må også være oppmerksom på at den som melder en redelighetssak kan ha status som varsler etter reglene i arbeidsmiljøloven. UiB har egne retningslinjer for hvordan varslingssaker skal behandles og HR-avdelingen kan gi veiledning.
https://cp.compendia.no/universitetet-i-bergen/personalhandbok/69814

Forskningsetikkloven gjelder «anerkjente forskningsetiske normer». Med dette menes normene slik de går fram av de til enhver tid gjeldende nasjonale og internasjonale retningslinjer mv. Hva som er anerkjente forskningsetiske normer vil variere over tid og utvikles i takt med samfunnet, jf. Prop. 158 L (2015-2016) s. 89. For veiledning om hvilke normer som gjelder, se for eksempel nettsiden til De nasjonale forskningsetiske komiteer: https://www.etikkom.no/

2.    Regelverket, plikten til å behandle saker.

Forskningsetikkloven §6 slår fast at «Forskningsinstitusjoner har ansvar for å behandle saker om mulige brudd på anerkjente forskningsetiske normer.»

Alle saker om mulige brudd på anerkjente forskningsetiske normer skal behandles, både alvorlige og mindre alvorlige tilfeller. De såkalte «gråsonesakene» skal tas på alvor for å unngå at det utvikler seg mer alvorlige saker eller dårlig kultur eller praksis.

Departementet skriver i lovens forarbeider: «Uredelighetsstempelet kan få store konsekvenser for den enkelte forsker, og det bør derfor være et klart skille mellom de alvorlige tilfellene av uredelighet, som defineres som vitenskapelig uredelighet og de mindre alvorlige, som grenser mot slurv og rene forglemmelser. Også den som har gode hensikter, kan trå feil, uten at det nødvendigvis bør føre til et uredelighetsstempel. Dette gjelder særlig dersom handlingen ikke framtrer som et mønster, men mer som enkeltstående feilgrep. Forskere som oppdager eller blir gjort oppmerksom på feil, bør gis sjanse til å innrømme feilen, rette den opp og sørge for å minimalisere konsekvensene. Departementet vil presisere at forskningsinstitusjoner har plikt til å behandle alt som kan utgjøre mulige brudd på anerkjente forskningsetiske normer, ikke bare de mest alvorlige tilfellene.» Jf. Prop. 158 L (2015-2016) s- 32.

2.1.           Ansvarsfordeling mellom Redelighetsutvalget og fakultetene

Det følger av UiBs «Retningslinjer for behandling av saker om mulige brudd på anerkjente forskningsetiske normer» § 3 at «Det aktuelle fakultet eller instituttet har ansvar for å følge opp enhver mistanke om brudd på forskningsetiske normer.»

Retningslinjene § 4 slår fast at saker skal «meldes skriftlig med begrunnelse til dekanen ved fakultetet.» Fakultetet må imidlertid også behandle saker som det får kjennskap til på annen måte.

Sakene skal som utgangspunkt søkes løst så tidlig som mulig og på så lavt nivå som mulig. Dette innebærer at problemstillinger noen ganger kan løses før det er blitt en «sak». Det er på den annen side viktig at saker som bør løftes til behandling, ikke «feies under teppet».

Saker av mer alvorlig karakter, som gjelder mistanke om vitenskapelig uredelighet, skal normalt utredes av det aktuelle fakultetet og oversendes Redelighetsutvalget for vurdering.

Med vitenskapelig uredelighet menes «forfalskning, fabrikkering, plagiering og andre alvorlige brudd på anerkjente forskningsetiske normer som er begått forsettlig eller grovt uaktsomt i planlegging, gjennomføring eller rapportering av forskning», jf. forskningsetikkloven § 8 andre ledd. 

Dette innebærer at når fakultetet har fått en sak til behandling, må fakultetet beslutte hvem som skal få i oppgave å saksbehandle saken: fakultetet, instituttet, et fast redelighetsutvalg eller et utvalg oppnevnt for å behandle denne saken.

3.    Krav til saksbehandlingen

3.1 Forsvarlig saksbehandling, god forvaltningsskikk

Forvaltningsloven kapittel IV og V gjelder for saksbehandlingen av saker om mulige brudd på anerkjente forskningsetiske normer.

Lovteksten finnes her: https://lovdata.no/dokument/NL/lov/1967-02-10

I korte trekk har loven krav om:

  • Forhåndsvarsling før vedtak treffes
  • Forvaltningsorganets utrednings- og informasjonsplikt
  • Partenes adgang til å gjøre seg kjent med sakens dokumenter
  • Skriftlig og begrunnet vedtak
  • Underretning om vedtaket

Disse bestemmelsene suppleres av kravet til god forvaltningsskikk. Saksbehandlingen skal være forsvarlig. Habilitetsreglene er særlig viktig og reglene om at saken skal behandles innen rimelig tid (uten ugrunnet opphold), jf. Prop.158 L (2015-2016) s. 71.

3.2 Habilitet

Forvaltningslovens vanlige regler om habilitet gjelder for behandling av saker om mistanke om brudd på anerkjente forskningsetiske normer. Reglene om hvem som er habil til å tilrettelegge grunnlaget for en avgjørelse og treffe avgjørelse finnes i forvaltningsloven §6: https://lovdata.no/dokument/NL/lov/1967-02-10/KAPITTEL_4#KAPITTEL_4

3.3 Behandling innen rimelig tid

Det følger av forvaltningsloven § 11 a at forvaltningsorganet skal forberede og avgjøre saken uten ugrunnet opphold. Dersom det vil ta «uforholdsmessig lang tid» å besvare en henvendelse, det vil si i løpet av en måned, skal det gis et foreløpig svar der man gjør rede for hvorfor henvendelsen ikke kan behandles tidligere og så vidt mulig angi når svar kan ventes.

3.4 Kontradiksjon

3.4.1 Varsel, innsyn og rett til uttalelse for den som er innklaget

Forvaltningsloven gir en part rett til varsel før vedtak treffes, han skal ha rett til å uttale seg og rett til å gjøre seg kjent med sakens dokumenter.

Ordlyden i lovteksten om at varsel skal gis «før vedtak treffes» kan gi inntrykk av at man kan vente med å varsle parten til man er godt i gang med saksbehandlingen, men slik er det ikke. Varselet må gis så raskt som mulig. Jan Fridthjof Bernt skriver i note 455 i Norsk Lovkommentar til forvaltningsloven: «Det er ganske åpenbart at ut fra bestemmelsens formål og sammenhengen med de andre reglene om saksbehandlingen i dette kapittelet, i første rekke om rett til å uttale seg og innsyn i sakens dokumenter, må varsel normalt gis ikke bare «før vedtak treffes», men ganske umiddelbart etter at man har startet saksbehandling der man vurderer om det skal treffes et slikt.»

Den eller de som er innklaget må orienteres om anklagene. Den innklagede må få anledning til å uttale seg og imøtegå anklagene. Denne retten til å uttale seg, retten til kontradiksjon, er svært viktig i forvaltningsretten og brudd på retten til kontradiksjon kan være en saksbehandlingsfeil.

Når en person blir anklaget for brudd på anerkjente forskningsetiske normer bør det skrives et brev til vedkommende med en orientering om anklagene, om hvordan saken vil bli behandlet ved UiB og det bør settes en frist for uttalelse.

Dersom det settes en frist for skriftlig tilbakemelding bør det tas hensyn til hvor kompleks saken er og hvor mye dokumentasjon som foreligger. Dersom innklagede trenger tid til å lete i gammelt materiale eller rekonstruere eldre hendelser kan man gjøre avtale om hva som er en passende frist. Fakultetet må avveie hensynet til at de involverte skal få nok tid til å ivareta sine interesser mot hensynet til at saksbehandlingen skal være effektiv.  

Den innklagede har rett til å gjøre seg kjent med sakens dokumenter og som utgangspunkt bør innklagede få tilsendt kopi av alle dokumentene i saken.

Retten til kontradiksjon gjelder på alle trinn i saksbehandlingen. I en redelighetssak kan det være nødvendig å innhente informasjon i flere omganger. Dersom man underveis i saksforberedelsen mottar opplysninger om en part, skal de sendes han til uttalelse, jf. forvaltningsloven § 17 andre ledd. Dersom saken oversendes fra fakultetet til Redelighetsutvalget, skal parten få kopi av oversendelsen. 

Unntak fra retten til innsyn i saksdokumentene:

Forvaltningsloven har i §§ 18, 18a- 18d og 19 unntaksbestemmelser for når parten ikke skal gis innsyn, for eksempel organinterne dokumenter. Dersom saksdokumentene gjelder flere parter eller inneholder opplysninger om tredjepersoner, må det gjøres en konkret vurdering av hva parten har krav på innsyn i og om dokumentene inneholder taushetsbelagt informasjon. 

3.4.2. Skal melder gis innsyn i sakens dokumenter, er melder part i saken?

Hvilke rettigheter den som melder saken har til innsyn og kontradiksjon avhenger av om han er «part» i saken etter forvaltningslovens forståelse av partsbegrepet. En part er den «person som en avgjørelse retter seg mot eller som saken ellers direkte gjelder», jf. fvl § 2 første ledd bokstav e.

Utgangspunktet er at den som melder eller varsler om mulig brudd på forskningsetiske normer ikke er part i egenskap av å være varsler/melder, men at det må foreligge andre omstendigheter som kan tilsi at melder er part i saken. Dette må vurderes konkret i den enkelte sak. Omstendigheter som kan gjøre en melder til part kan for eksempel være at vedkommende er fornærmet i saken på en slik måte at saken direkte gjelder han.

Dersom melder er «part» i saken, skal han på samme måte som den innklagede, ha innsyn i sakens dokumenter og mulighet til å uttale seg.

3.5 Sakens opplysning

Når fakultetet har besluttet hvem som skal saksbehandle saken, (fakultetet, instituttet, et fast redelighetsutvalg eller et utvalg satt ned for å behandle denne saken) starter arbeidet med å få saken opplyst.

Det følger av forvaltningsloven § 17 første ledd at «Forvaltningsorganet skal påse at saken er så godt opplyst som mulig før vedtak treffes.»

Dette kalles undersøkelsesprinsippet eller utredningsprinsippet og innebærer at forvaltningen har et selvstendig ansvar for sakens opplysning. Kravet innebærer å undersøke kvalitet og troverdighet av de opplysningene som er mottatt og be om ytterligere avklaring eller dokumentasjon. Hvor omfattende undersøkelser som kreves, avhenger av sakens art. Det stilles strenge krav til klarlegging av de faktiske forholdene og vurdering av de relevante interesser og hensyn i saker som gjelder mer omfattende eller særlig byrdefulle inngrep overfor en enkelt borger, jf. Jf. Jan Fridthjof Bernt, Norsk lovkommentar til forvaltningsloven, note 473-482. Dette tilsier at jo mer alvorlig saken virker å være, jo strengere krav er det til forvaltningens undersøkelser.

Det er altså normalt ikke tilstrekkelig å bygge bare på informasjon man har fått tilsendt av en part. Opplysningene fra melder må kontrolleres og utfylles.  

Informasjon kan innhentes skriftlig ved at klager, innklaget og andre oversender skriftlige uttalelser.

Som nevnt over skal den innklagede varsles skriftlig. Det er ingenting i veien for å ta kontakt med den innklagede muntlig i tillegg til å sende et skriftlig varsel. Dersom man har en telefonsamtale bør det skrives et internt notat med tidspunkt, varighet og innholdet i samtalen. Dette notatet journalføres i ephorte.  

Fakta kan også innhentes ved å ha intervjuer/samtaler med klager, innklaget og andre personer som kan bidra med relevant informasjon. Klager og innklaget kan ta med seg fullmektig til slike møter. Det skal føres skriftlig referat fra samtalene og referatene må journalføres i ephorte.

4.    Fakultetets oversendelse til Redelighetsutvalget eller avslutning av saken

Det følger av Retningslinjene § 3, tredje og fjerde ledd at:

«Saker av mer alvorlig karakter – som gjelder mistanke om vitenskapelig uredelighet – skal normalt utredes av det aktuelle fakultetet og oversendes Redelighetsutvalget for vurdering.

Når en sak sendes fra et fakultet til Redelighetsutvalget skal fakultetet forberede saken uavhengig av grunn for oversendelsen. Fakultetet skal gjøre rede for faktum, partenes påstander og de forskningsetiske problemstillingene i saken.»

Dette innebærer at fakultetet må ta stilling til om saken gjelder mistanke om vitenskapelig uredelighet slik at fakultetet ikke selv kan avgjøre saken, men forberede den og sende den til Redelighetsutvalget for vurdering.

Med vitenskapelig uredelighet menes «forfalskning, fabrikkering, plagiering og andre alvorlige brudd på anerkjente forskningsetiske normer som er begått forsettlig eller grovt uaktsomt i planlegging, gjennomføring eller rapportering av forskning.» jf. forskningsetikkloven § 8 andre ledd.

Dersom fakultetet selv avslutter saken, skal det sendes en etterfølgende rapport til Redelighetsutvalget.

Det følger av forskningsetikkloven at en uttalelse som skal avslutte saken skal inneholde følgende punkter:

  • Om forskeren har opptrådt vitenskapelig uredelig eller ikke
  • Om det foreligger systemfeil ved institusjonen og
  • Om det vitenskapelige arbeidet bør korrigeres eller trekkes tilbake

Det er på den annen side viktig at det kommer tydelig fram dersom fakultetet finner at anklagene er grunnløse. Det er viktig at en forsker som uriktig blir beskyldt for uredelighet blir renvasket for anklagene.

5.    Innsyn etter offentleglova, taushetsplikt

Det kommer jevnlig innsynsbegjæringer etter offentleglova i disse sakene. Forskningsetikkloven §11 gir hjemmel for å utsatt offentlighet til saken er avgjort. Når saken er ferdig behandlet må innsynsbegjæringen vurderes etter reglene i offentleglova.

Hovedregelen er at uttalelsen og de bakenforliggende dokumentene blir offentlige etter at saken er avsluttet.

Det er i lovens forarbeider uttalt at «Åpenhet og innsyn er viktig for institusjonenes troverdighet ved behandling av uredelighetssaker og for allmenhetens tilgang til kunnskap og kontroll. Åpenhet er også viktig med tanke på at uttalelser om alvorlige og mindre alvorlige brudd på anerkjente forskningsetiske normer bør kunne brukes i opplæringsøyemed i ettertid.» Jf. Prop.158 L (2015-2016) s. 82.

Dokumentene kan inneholde taushetsbelagt informasjon om «noens personlige forhold», jf. fvl § 13. Disse opplysningene er det ikke adgang til å gi innsyn i.

Navnet på den som fremsetter påstanden og hvem den er rettet mot, er normalt ikke taushetsbelagt. Dette er omtalt slik i forarbeidene: «Etter departementets vurdering skal det svært mye til for at opplysninger om hvem som har framsatt en påstand og hvem påstanden er rettet mot, kan sies å være personlige forhold som er underlagt taushetsplikt. Forskere, særlig i offentlige stillinger, har et særlig ansvar for å ivareta offentlige interesser, herunder forskningsetikk. Stor tillit fra samfunnet er viktig i slike posisjoner. Samfunnets søkelys på arbeidet må derfor aksepteres i større grad enn vanlig. Forskningsetikken er en viktig og grunnleggende del av forskergjerningen. Åpenhet og debatt i forskning er grunnleggende for blant annet forskningens kvalitet og anseelse. Etter departementets vurdering kan slike opplysninger anses som personlige forhold bare dersom det er spesielle forhold i saken, for eksempel knyttet til helt spesielle, personlige konflikter på en arbeidsplass. Dette kan gjelde både påstanden, den som har framsatt påstanden og den som har utført den påstått uredelige forskningen. (…)» Jf. Prop.158 L (2015-2016) s. 84.

6.    Kilder til mer informasjon om behandling av redelighetssaker

Forskningsetikkloven: https://lovdata.no/dokument/NL/lov/2017-04-28-23?q=forskningsetikkloven

Forskrift: https://lovdata.no/dokument/SF/forskrift/2018-03-05-321

Forarbeidene til loven: https://www.regjeringen.no/no/dokumenter/prop.-158-l-20152016/id2511345/.... 158 L (2015-2016)

Forvaltningsloven: https://lovdata.no/dokument/NL/lov/1967-02-10

Offentleglova: https://lovdata.no/dokument/NL/lov/2006-05-19-16?q=offentleglova

Nettside for De nasjonale forskningsetiske komiteer: https://www.etikkom.no/

Se særlig Granskingsutvalget sine sider: https://www.etikkom.no/hvem-er-vi-og-hva-gjor-vi/Hvem-er-vi/Granskingsutvalget/

Redelighetsutvalgets (RU) mandat

Redelighetsutvalget har et todelt mandat og skal:

- bidra til å fremme god forskningsskikk og forebygge uredelighet i forskningen for eksempel gjennom å arrangere foredrag, møter, seminarer og bidra med informasjon

- behandle saker som gjelder mistanke om brudd på anerkjente forskningsetiske normer.

Redelighetsutvalget skal behandle de sakene som gjelder mulige alvorlige brudd på anerkjente forskningsetiske normer, herunder saker hvor fakultetet etter sin utredning finner at en forsker har opptrådt vitenskapelig uredelig. Utvalget kan også etterprøve fakultetenes uttalelser når sakene avsluttes på fakultetsnivå. Dersom tungtveiende grunner foreligger, kan utvalget i tillegg overprøve konklusjonen i fakultetets uttalelse.

Redelighetsutvalget kan ta opp saker av eget initiativ, og i den forbindelsen be grunnenheten om å utrede en aktuell sak.

Redelighetsutvalgets sammensetning

Redelighetsutvalget ledes av prorektor. Utvalget har medlemmer med kompetanse innen forskning, forskningsetikk og jus. Utvalget har ett medlem som ikke er ansatt ved institusjonen.