Sluttseminar - Johannes Grytnes (allmenn litteraturvitenskap)

Sammendrag

 

I Sankt Augustins Bekjennelser formuleres det som har stått som mottoet for den vestlige bekjennelseslitteraturen siden: «De har nok hørt et og annet av meg eller om meg. Men de kan ikke lytte til mitt hjerte, der jeg er slik jeg virkelig er. De vil altså høre av min egen bekjennelse hvordan jeg er der inne, hvor de ikke kan nå med øye, øre eller tanke.» Menneskets sannhet er for Augustin i det indre. Men i mye av den bekjennende litteraturen i Skandinavia fra de siste 20 årene fremstår det indre tilnærmet irrelevant. Gjennom en lesning av et utvalg poesi fra Norge og Danmark siden årtusenskiftet kommer det til syne en dreining bort fra selverkjennelsen mot en mer praktisk, administrativ tilnærming til selvet, en vending fra det delfiske maksimet gnothi seauton til epimeleia heauto. Når selvets sannhet ikke lenger er å finne i det indre, men i relasjonen til gjenstander, praksiser og ritualer er det i omformingen av disse relasjonene at poesiens emansipatoriske potensial finner sted. Ved siden av å identifisere denne vendingen søker avhandlingen også å peke på hvordan deler av samtidspoesien tar utgangspunkt i denne endrede relasjonen til selvet for å utforme en ny etikk, og i forlengelse en ny politikk.

Avhandlingen bygger på lesninger av blant annet Nils Christian Moe-Repstad, Ingvild Lothe, Theis Ørntoft, Asta Olivia Nordenhof, Ida Marie Hede, Olga Ravn, Jonas Eika, Morten Langeland, Andreas Vermehren Holm, Casper André Lugg og Kristin Berget.



Arrangementet foregår på norsk.

Åpent for alle.