Hjem
Havplast

Vi må ta store grep for å bli kvitt plasten i havet

Utbedring av infrastruktur for resirkulering og søppelhåndtering er et av de viktigste tiltakene mot plastforsøpling, skriver forskerne Anders Bjerga og Linn Merethe Olsen ved Institutt for geovitenskap

Før plastens gjennombrudd på 1950-tallet var det vanlig å frakte melk i glassflasker og annen mat i papir eller metall. Vi pusset tennene med tannbørster av elfenben eller tre, og betalte med mynter og sedler i butikken. Dette fungerte fordi det ikke fantes noen gode alternativ. Etter hvert som plasten gradvis ble introdusert dukket det stadig opp nye bruksområder. De tunge glassflaskene ble erstattet med flasker av plast, noe som førte til at energien som gikk med til å transportere flaskene ble halvert (Andrady og Neal 2009).

De siste 60 årene har livsstilen vår endret seg betraktelig. Bedre økonomi gjør at vi kan kjøpe det vi vil ha, når vi vil ha det. Vi lever lengre og samler opp flere ting i løpet av livet. Som om ikke det var nok, blir vi stadig flere mennesker på planeten. I dag brukes nærmere halvparten av all plast til forpakning. Det betyr at den har en kort levetid før den blir kastet. Emballasjen til både mat og elektroniske duppeditter ender fort opp som avfall. Hvis det ikke blir behandlet riktig, vil det sannsynligvis ende opp i havet.

Avfallshåndteringssystemene i veldig mange land er ikke laget for å håndtere de store mengdene med avfall som blir produsert. Resultatet er at millioner av tonn med søppel hvert eneste år ender opp i miljøet. Ettersom verdens befolkning fortsetter å øke og vi fortsatt har et økende forbruk, vil mengden plastavfall utvilsomt øke fremover.

Forbruket har konsekvenser

I dag går rundt åtte prosent av all verdens petroleum med til å produsere de rundt 320 millionene tonn med plast som vi konsumerer årlig. Mellom 5 og 13 millioner tonn av dette ender i havet hvert eneste år (Jambeck mfl. 2015).

Nesten halvparten av produksjonen skjer i Asia, det er også her utslippene er størst. Industrien ønsker å øke produksjonen betraktelig fremover, og i 2050 kan det bli produsert over 1 milliard tonn plast hvert eneste år. Mangelfull og dårlig avfallshåndtering gjør at enda mer plastavfall da trolig vil ende opp i havet.

I havet blir plasten tilgjengelig for svømmende og bunnlevende organismer. Verken mindre organismer eller større dyr klarer å skille plast fra næring. Bitene av plast blir derfor også konsumert av høyerestående liv i havet, slik som fisk og hval. På denne måten havner plasten i næringskjeden, og på toppen av næringskjeden står menneskene.

Norsk Institutt for Vannforskning (NIVA) fant nylig plastpartikler i blåskjell langs norskekysten (Lusher mfl. 2017). I USA og Indonesia ble det funnet plast i hver fjerde fisk som ble solgt på fiskemarkeder (Rochman mfl. 2015). En oppkonsentrering av plast i mennesker er derfor ikke til å unngå. Når plasten har blitt spist av en organisme, kan den ende opp som et avfallsprodukt, eller den kan akkumuleres i fordøyelsessystemet.

Plasthval

Akkumulasjon i fordøyelssystemet kan føre til at organismen blir skadelidende, og i verste fall dør. Et av de mest kjente eksemplene på dette er «plasthvalen» som ble skylt i land utenfor Sotra.

Søppelet som vi ser på havoverflaten er kun en brøkdel av det søppelberget som befinner seg i havet:

Plast i havet

Avfallet i verdenshavene kan sammenlignes med et isfjell som består av plastposer, legoklosser og drikkeflasker. I det neste avsnittet forklarer vi hvilke prosesser som gjør at vi i dag kan finne plast over hele kloden, fra de dypeste havområdene til de kaldeste polarstrøkene.

Badeender på avveie og plast i alle verdenshav

Hvordan har det seg at vi finner plast i områder hvor det ikke finnes mennesker? Noe av svaret åpenbarte seg da titusenvis av badeender fra et containerskip ble skylt til havs under en vinterstorm i 1992. I de påfølgende årene fløt endene med havstrømmer og vind. For noen av endene ble det en eventyrlig reise.

Fra Stillehavet reiste de nordover, mot Beringstredet. Herfra bar det inn i den arktiske isen. Nedfrosset og hjelpeløse ble de fraktet videre med de flytende ismassene gjennom polområdene. Et tiår senere dukket noen av de eventyrlystne barnelekene opp på vestkysten av USA. Badeendenes reise viser hvordan avfall som en gang var å finne i urbane områder, fraktes med havstrømmene og over tid ender opp i uberørte områder.

Havstrømmene frakter ikke bare avfallet med seg langs overflaten. Fordi havstrømmer i noen områder synker ned mot havbunnen, slik som i den nordlige delen av Atlanterhavet, blir det spekulert i om de dype havene i Arktis kan være en av flere endestasjoner for plastavfall (Cózar mfl. 2017).

Det er mange ubesvarte spørsmål når det gjelder hvor i havet plasten samles opp, og hvilke prosesser som styrer dette. For å forstå mer om hvor plasten befinner seg, må vi kartlegge hvordan den oppfører seg i havet og ta prøver for å se hvor den samles opp. Dette arbeidet krever ikke bare nøye prøvetakning av både vann og sediment, men også gode måter for å bestemme nøyaktig hvor mye plast det er i prøvene.

Jakten på plasten

Det finnes flere typer plast enn du tror. Hver og en har blitt utviklet for å mette et behov hos forbrukerne. De ulike egenskaper gjør at forskjellige typer plast oppfører seg ulikt i havvannet:

Havplast

Det enorme mangfoldet av plast kan du selv se når du kjøper ulike varer i butikken. Dersom du kjøper en brusflaske er den sannsynligvis laget av polyetylentereftalat (PET), mens korken er laget av polyetylen (PE). I havet vil flasken synke mens korken vil flyte.

Et yoghurtbeger har enda flere bestanddeler. Lokket, begeret, skjeen og plasten som dekker skjeen er hver og en utformet for å ha ulike egenskaper. Det er nettopp disse ulike egenskapene som har stor betydning for om plasten synker eller flyter når den ender opp i havet.

Enkelte ganger blir det mer innviklet. Et eksempel er plast som har bortimot samme tetthet som sjøvann. Da er det saltholdigheten og temperaturen i vannet som bestemmer om plasten flyter eller ikke. Kaldt sjøvann er tyngre enn varmt sjøvann. Derfor vil avfall som synker i varmt sjøvann kunne flyte i kaldere sjøvann.

Saltholdighet og temperatur endrer seg både fra havoverflaten og ned til havbunnen og langs breddegrader. Derfor vil plasten oppføre seg forskjellig i havet etter hvor på kloden den befinner seg og hvor dypt ned i vannsøylen den har sunket. Det er ikke utenkelig at noe plast ligger fanget midt i dyphavet, mellom en grense for hvor det er for salt og kaldt til å synke og for varmt og ferskt til å flyte oppover.

I havet kan biter av plast koloniseres av bakterier som kan føre til endring i plastens tetthet (Galloway mfl. 2017); dette kan påvirke hvordan plasten synker. I noen tilfeller kan bakteriene være skadelige og frakte med seg sykdommer over lange distanser (Keswani mfl. 2016).

Som vi nå har oppdaget, er det vanskelig å finne ut hvor i havet plasten ender opp.

For å lære mer om plastens oppførsel er det viktig med gode, sammenlignbare metoder. Per dags dato er dette mangelvare. Fordi vi har plast overalt, risikerer vi å overestimere plastinnholdet i prøvemateriale dersom vi ikke er svært nøye, og tar våre forholdsregler. For å unngå forurensing fra omgivelsene må vi blant annet bruke laboratorier som er helt fri for mulige plastkilder (Wesch mfl. 2017).

Det er ikke lite vi må tenke på da både vann, luft og klær er mulige kilder. I tillegg er mye av utstyret vi bruker til å ta prøver med i felt og utstyret i laboratoriet laget av plast. Det kreves derfor stor innsats å minimere forurensing av prøvene. Arbeidet med å kartlegge hvor mye plastavfall som befinner seg i havet og hvor det oppkonsentreres er derfor svært utfordrende.

Til og med det mest åpenbare – det som flyter på overflaten – har vi store problemer med å kartlegge. Alt dette gjør at en eventuell opprydning av havene vil være en ekstremt kostbar og krevende affære.

Samfunn og ansvar

Vi har en enorm påvirkning på naturen og miljøet rundt oss, og dette kommer med et stort ansvar. Hvordan vi velger å behandle omgivelsene våre får store konsekvenser.

Den kjemiske forurensningen vi i dag opplever kan påvirke levevilkårene våre på jorden like mye som klimaforandringer og masseutryddelser (Galloway mfl. 2017; Rockström mfl. 2009). Den store mengden med plastavfall som vi tilfører havene er en av faktorene som gjør at vi i dag er på vei med hodet først inn i menneskets tidsalder – antropocen.

Skal vi klare å begrense miljøpåvirkningene er det nødvendig å vite hvor plasten tar og har tatt veien. Fordi plast i naturen over tid brytes ned til mindre og mindre biter, blir plasten tilgjengelig for selv de aller minste organismene. På denne måten oppkonsentreres den i næringskjeden. Jo lenger vi venter med å rydde opp, jo mindre og flere blir bitene.

Et av de viktigste tiltakene vi kan gjøre er å forhindre utslipp til miljøet, nettopp ved å utbedre infrastrukturen i land hvor resirkulering og søppelhåndtering ikke blir utført godt nok. Dette vil være et stort steg mot å redusere vår enorme påvirkning på miljøet.

(Artikkelen ble først publisert i UiBs populærvitenskapelige tidsskrift Naturen 02 / 2018

Referanser og foreslått lesning

Andrady AL og Neal MA. 2009. Applications and societal benefits of plastics. Philosophical Transactions of the Royal Society B: Biological Sciences 364: 1977–1984. http://dx.doi.org/10.1098/rstb.2008.0304 

Cózar A mfl. 2017. The Arctic Ocean as a dead end for floating plastics in the North Atlantic branch of the Thermohaline Circulation. Science Advances 3. http://dx.doi.org/10.1126/sciadv.1600582 

Galloway TS, Cole M og Lewis C. 2017. Interactions of microplastic debris throughout the marine ecosystem. Nature Ecology & Evolution 1: 0116. http://dx.doi.org/10.1038/s41559-017-0116 

Jambeck JR mfl. 2015. Plastic waste inputs from land into the ocean. Science 347: 768–771. http://dx.doi.org/10.1126/science.1260352 

Keswani A, Oliver DM, Gutierrez T og Quilliam RS. 2016. Microbial hitchhikers on marine plastic debris: Human exposure risks at bathing waters and beach environments. Marine Environmental Research 118 (Supplement C): 10–19. http://dx.doi.org/10.1016/j.marenvres.2016.04.006 

Lusher A, Nerland Bråte IL, Hurley R, Iversen K og Olsen M. 2017. Testing of methodology for measuring microplastics in blue mussels (Mytilus spp) and sediments, and recommendations for future monitoring of microplastics (R & D-project). 1894–7948, Norwegian Environment Agency.

Rochman CM mfl. 2015. Anthropogenic debris in seafood: Plastic debris and fibers from textiles in fish and bivalves sold for human consumption. Scientific Reports 5: 14340. http://dx.doi.org/10.1038/srep14340 

Rockström J mfl. 2009. A safe operating space for humanity. Nature 461: 472. http://dx.doi.org/10.1038/461472a 

UNEP, GRID-Arendal, 2016. Marine Litter Vital Graphics. United Nations Environment Programme and GRID-Arendal.

Wesch C mfl. 2017. Assuring quality in microplastic monitoring: About the value of clean-air devices as essentials for verified data. Scientific Reports 7: 5424. http://dx.doi.org/10.1038/s41598-017-05838-4