Helge Tverberg: Kåseri ved markering av Matematisk Institutts samling i Realfagsbygget 2015

Vi starter med noe som faller utenfor rammen, men er så interessant at det likevel bør med: Ljunggrens og Skolems Bergensopphold i 1930-38. Christian Michelsen, statsminister i 1905, døde i 1925 og donerte sin store formue (han var skipsreder) til et forskningsinstitutt som kom i gang i 1930. Skolem var forsker der, mens Ljunggren, som hadde hatt Skolem som veileder, var lektor på U.Pihls skole. Skolem skrev i denne perioden viktige artikler i tallteori, logikk og algebra, mens Ljunggren forsket i fritiden skolearbeidet levnet ham og tok i 1937 doktorgraden på Diofantiske ligninger. Det er rimelig å anta at de hadde kontakt seg imellom, men det vet jeg ikke noe om. I 1938 vendte så begge tilbake til Oslo, Skolem som professor, Ljunggren som lektor ved Hegdehaugen skole.

I 1948 ble Universitetet i Bergen opprettet (politikerne hadde det travelt, for den rike Lauritz Meltzer hadde satt en tidsfrist, og etter dennes utløp ville hans formue gå til hans slektninger i Fredrikstad i stedet for å bli til Meltzerfondet, som gjennom årene har betydd så mye for forskning og studenter ved UiB). Våren 1949 ble Matematisk Institutt etablert, med Ljunggren som første professor. De første 8 årene var det bare bifagsundervisning, der var ikke kapasitet til mer, selv om hjelpelærere ble brukt.

Først sommeren 1953 kom det flere vitenskapelige stillinger idet Oddvar Bjørgum og John Olav Stubban ble dosenter i hhv. anvendt og ren matematikk. Bjørgum var utdannet meteorolog, men ble etterhvert mer og mer forsker, med bl.a. turbulens som viktig interesse. Stubban var ren matematiker med doktorgrad (i geometri) fra Bergen. Min egen kontakt med instituttet startet høsten 1954 da jeg rakk å ta eksamen i deskriptiv geometri (som var nødvendig for å kunne undervise i projeksjonstegning på realgymnaset) før jeg begynte 16 måneders militærtjeneste. I desember 1958 ble jeg cand.real. med ren matematikk hovedfag og Selmer som veileder. Fremdeles var det ingen hovedfagsundervisning, så pensum måtte jeg for det meste lese på egen hånd. Fra 1.januar 1959 var jeg så ansatt som universitetslektor og litt senere ble Asbjørn Kildal, Kjell Overholt og Kjell Kolden ansatt som universitetslektorer i hhv. anvendt, anvendt og ren matematikk.

Det ville føre for langt om jeg skulle si noe om alle ansatte, men Kolden og Stubban fortjener noen ord. Kolden har en uslåelig rekord ettersom han i sin tid (før 2. verdenskrig) brukte 2 1/2 år på å bli cand.real., med 4 bifag (som han leste to i slengen) og matematikk hovedfag. Han hadde en god hukommelse, så han lærte seg både gresk og latin og hadde ellers store generelle kunnskaper, hvilket gjorde at han på en av våre julefester vant en gjettekonkurranse der han var ett lag og resten av instituttet det andre. Han hadde opprinnelig vært i skolen, men vantrivdes der, så det var nok bra for ham å komme inn på UiB, der han var populær hos studentene. I 1984 fikk han Kongens fortjenstmedalje i gull.

Stubban var ekspert i geometri og en glimrende foreleser. Her forteller jeg imidlertid om den gangen hans tidligere lærer fra Belgia, Lucien Godeaux, var gjesteforeleser i Bergen og det så ut til at det bare skulle bli tre tilhørere. Da ble en fjerde person, Helge Dalseide, som matematikerne spiste lunsj sammen med hver dag (han var slett ikke matematiker, men forskningsassistent for en geofysiker), bedt om å stille opp. Uhellet ville at Godeaux hadde den skikken å primært henvende seg til en bestemt person blandt tilhørerne, og dette ble da assistenten. Denne måtte da sitte gjennom flere forelesninger, nikke av og til og gi inntrykk av å forstå. Senere sa han at han følte at han kanskje ville ha blitt en god skuespiller. Godeaux var forøvrig en uhyre produktiv matematiker, som hadde produsert over 1000 bøker og artikler.

Bjørgum (som nå var blitt professor) døde dessverre allerede i 1961, og ble da i 1963 etterfulgt av Sigve Tjøtta som hadde vært dosent i Bergen siden 1960. I det følgende skal vi gå nærmere inn på innsatsen til både Selmer og Tjøtta som to meget viktige personer for instituttets virksomhet. Ernst Sejersted Selmer ble ansatt som professor i Bergen i 1957. Da hadde han vært universitetslektor i Oslo siden 1946. Han hadde allerede gjort seg bemerket som dataekspert i England (dit han flyktet under krigen), og han fikk mye å si for datateknikkens utvikling i Norge. I 1950 hadde han hatt et lengre opphold i USA der han bl.a. var den første personen i Princeton som skrev et program som gikk gjennom datamaskinen der ved første forsøk. Han kom hjem fra USA med flere patenter på dette området i lommen. I Princeton fantes det mange stjerner; da Selmer kom dit ble han vist rundt av Einstein (som forøvrig nesten ble kjørt ned av fru Selmer noe senere). Han omgikkes også folk som von Neumann (matematikeren bak atombomben) og Atle Selberg (vår norske stjerne som da han ble forbigått ved en ansettelse i Oslo, i stedet fikk en ønskestilling ved Institute for Advanced Study i Princeton).

Da Selmer kom til Bergen gikk han til sentraladministrasjonen på universitetet og spurte om det var noe spesielt han kunne bidra med; det sier litt om hans holdning som ble uhyre verdifull for det ganske ferske UiB. Han bidro med mye: Innføring av ny studieordning ved UiB, oppbygging av dataavdelingen ved UiB, nasjonal innsats på samme område, oppbygging av distriktshøyskolesystemet. Han var også prodekan og dekan i en årrekke, og dessuten redaksjonssekretær for det populærvitenskapelige Nordisk Matematisk Tidskrift i mange år. Da han ga seg med det siste ble det 8 matematikere ved Kristiansand Distriktshøgskole som delte jobben mellom seg. Selmers dr.avhandling dreide seg om Diofantiske ligninger av en spesiell type, som også omfatter Fermats ligning. Da Andrew Wiles beviste at Fermats ligning ikke har heltallige røtter, og dermed løste et flere hundre år gammelt problem, var en gruppe som senere ble kalt Selmergruppen viktig, og det var selvsagt en stor tilfredsstillelse for Selmer og fruen da de fikk delta ved overrekkelsen av en stor pris, Rolf Schock-prisen, i Stockholm. (Der er en ennå mer ærefull pris for matematikere, Fieldsmedaljen, men den var Wiles ett år for gammel til å få).

En viktig ting som Selmer gjorde var at han fikk opprettet en amanuensisstilling for Svein Mossige. Han skulle forske men også, i stedet for å undervise, hjelpe oss andre ansatte med beregninger på datamaskin. Jeg hadde selv meget stor nytte av dette ved flere anledninger.

I store deler av den tiden alt det ovenstående ble utført holdt Selmer glimrende forelesninger og hadde mange hovedfagsstudenter. Han bega seg også inn på nye områder av tallteorien, inspirert av en tysk matematiker, Gerd Hofmeister, som mye tidligere hadde tatt en dr.grad i Bergen og senere opprettholdt kontakten ved gjensidige besøk. På disse områdene mente Selmer selv, med en berettiget stolthet, at han hadde skrevet to doktorgrader etter fylte seksti år.

La meg også nevne en annen eminent matematiker, som Selmer bragte til Bergen, Finn Odmund Kolberg. Han var dosentvikar, dosent og professor. Han var en glimrende foreleser og konsentrerte seg stort sett om matematikken, til forskjell fra Selmer. Hans felt var også tallteori, men av en helt annen type, som vi ikke går nærmere inn på her. En tid så det ut til at han ville gå inn på nye områder av matematikken, men en høstdag i 1969 kom kontordamen vår, fru Strand, oppskjørtet inn på kontoret mitt og fortalte at Kolberg hadde sagt opp. Vi prøvde å overtale ham til å bli, men det nyttet ikke. Han hadde flere flinke elever som senere ble ansatt ved instituttet: Hans Fredrik Aas, Torleiv Kløve, Øystein Rødseth og Reidar Erevik (som døde altfor tidlig), mens de andre nå er pensjonister, i likhet med min student, Oddvar Iden, også pensjonist nå.

Men nå er det på tide å gå over til Tjøtta. Han var mye yngre enn Selmer og kunne derfor i mange år vie seg til de rent faglige oppgavene. Han var særlig opptatt av teoretisk akustikk og sammen med konen, Jaqueline Naze Tjøtta som også var anvendt matematiker, ble han tildelt en pris fra det Franske Akademi på dette området. De hadde mange hovedfagsstudenter, og hele syv av disse ble senere ansatt på instituttet: Gerhard Berge, Kristian Dysthe, Knut Eckhoff, Leiv Engevik, Magne Espedal, Aslak Svardal og Alf Øien. Han var dekan i mange år og hadde viktige verv i Norges Almenvitenskapelige Forskningsråd.

Selmer og Tjøtta ble begge, med års mellomrom, riddere av St. Olavs Orden av første klasse. Det er merkelig å konstatere at de begge var ute for kritiske situasjoner der de hadde hellet med seg: I 1964 var ekteparet Tjøtta ute for en alvorlig bilulykke, på bryllupsreise hjem fra Frankrike, og i 1966 falt Selmer ned fra hyttetaket i Hvidsten. Vanligvis tenker man jo på matematikk som et ufarlig yrke, men i fritiden kan det altså gå galt. Det var meget bra, både for dem selv familiene og UiB at det gikk som det gikk.

En tredje person som også bør nevnes er Sven Nissen-Meyer, første professor i teoretisk statistikk ved UiB, utnevnt i 1967. Som ung var han interessert i matematikk og fysikk, men i mellomkrigstiden var det umulig å få stilling utenfor skolen her i Norge; han ble lege isteden og i USA gled han sakte via medisinsk statistikk over i teoretisk statistikk. I 1967 kom han fra Berkeley til Bergen og begynte å bygge opp et statistisk miljø med Trygve Nilsen som første universitetslektor. Hans historie sier noe interessant om den vanskelige mellomkrigstiden i Norge, for den var ikke den eneste i sitt slag: Tallteoretikeren Trygve Nagell måtte dra til Uppsala for å få jobb, algebraiker og grafteoretiker Øystein Ore, med karakter 1.0 på hovedfagsoppgaven, ble professor ved Yale, og til og med etter krigen ble, som vi så, Atle Selberg forbigått.

I 1959 ble som før nevnt Kjell Overholt ansatt som universitetslektor i anvendt matematikk. Han ble en av pionerene i beregningsorientert matematikk, og i 1984 ble en del av Matematisk institutt skilt ut som et eget institutt for Informatikk. Grensen mellom disse fagene er litt flytende, og enkelte ansatte kan like gjerne høre til det ene som det andre av de to instituttene. Det er derfor bare rimelig at det fremdeles er mye kontakt mellom de to instituttene, selv om de nå er i forskjellige bygninger.

Avslutningsvis vil jeg si litt om kontorpersonalet. Matematisk institutt hadde knapt kunnet eksistert uten et dyktig sådant. Der har vi i alle år vært meget heldige; her vil jeg bare nevne noen få: Fru Strand (fornavnet Inga ble aldri brukt), Gerd (Kristiansen), Marie (Skorpa Nilsen) og fru (Gidske) Tresselt. Fru Tresselt arbeidet hovedsakelig for statistikerne, så jeg har ikke noe spesielt å si om henne. Fru Strand var den først ansatte og ble lenge tenkt på som Instituttets "mor". Hun var meget aktiv, også på den sosiale side, og sto lenge (med hjelpere) for julefesten for de ansatte (og deres ektefeller) som i mange år ble avholdt på Kronstad Hovedgård, et sjarmerende sted. Senere kom Gerd til, også en særdeles flink og hyggelig dame. Marie som har vært ansatt i over 25 år og nå er kontorsjef har også vist seg å være et rent "gullfunn".

PS. 1. Kåseriet startet med et riss på tavlen som viste hvor instituttets hoveddel har holdt til i årenes løp. Her nevner vi bare adressene i rekkefølge: Allégaten  33, Nygårdsgaten 114, Allégaten  34, Johannes Bruns gate 12, Allégaten  41. Et blikk på kartet viser at vi har holdt oss i stort sett samme område hele tiden. (OBS: Allégaten 33 forsvant da nr. 41 ble bygget.)

PS. 2. En ettertanke: Jeg glemte i første del at Bjørgum også satte andre spor etter seg. Da han sent på 50. tallet kom hjem fra forskningstermin i Madison var han begeistret for Walter Rudins bok, Principles of Mathematical Analysis (Rudin var ansatt ved universitetet i Madison) og fikk den innført hos oss hvor den fremdeles er i bruk: En klar rekord!

Dette kåseriet ble først publisert i MATnytt nr. 1 2015 og nr. 2 2015.