Hjem
Det medisinske fakultet
Nyhet

– Ved livets slutt er åndelig støtte universelt viktig

Dagny Faksvåg Haugen har de siste tre årene ledet et EU-prosjekt som ser på omsorg for kreftpasienter som er i livets siste fase. Prosjektet ble nylig avsluttet med en stor internasjonal konferanse i Bergen.

Neste
Dagny Faksvåg Haugen
Professor Dagny Faksvåg Haugen
Foto/ill.:
Ingrid Hagerup
1/6
Professor Idaa Korfage
Professor Ida Korfage fra Erasmus University Medical Center, Rotterdam.
Foto/ill.:
Ingrid Hagerup
2/6
Idaa Korfage foreleser for publikum på konferansen
Professor Ida Korfage fra Erasmus University Medical Center, Rotterdam.
Foto/ill.:
Ingrid Hagerup
3/6
Professor Raymond Voltz
Professor Raymond Voltz, Universitetet i Köln, Tyskland
Foto/ill.:
Ingrid Hagerup
4/6
Dr. Harriette Johanna van Esch
Dr. Lia van Zuylen, Erasmus University Medical Center, Rotterdam.
Foto/ill.:
Ingrid Hagerup
5/6
Siri Flagestad Kvalheim
Siri Flagstad Kvalheim, Institutt for klinisk odontologi, Universitetet i Bergen.
Foto/ill.:
Ingrid Hagerup
6/6
Tilbake

– Døden er noe av det mest allmenne som finnes. Vi skal alle dø en gang, sier professor Dagny Faksvåg Haugen ved Klinisk institutt 1. 

Hun har de tre siste årene koordinert et stort internasjonalt EU-prosjekt som har sett nærmere på omsorgen for døende kreftpasienter i mange ulike land. Konferansen «A Good Ending – Good For All», som ble arrangert onsdag 6. og torsdag 7. november i Bergen, markerte avslutningen. Her var både psykologer, medisinere, sykepleiere, tannleger og andre helseprofesjoner og andre interesserte fra i alt 19 land samlet for å dele sin forskning og sine perspektiver. For selv om det er et allment tema, er det ikke noe det har vært altfor mye fokus på i helseprofesjonsutdanningen, mener Haugen.

– Det har vært en tendens til at når man er ved det tidspunktet at man ikke kan gi livreddende behandling, så får pasienten langt mindre oppmerksomhet fra helsetjenesten, sier Haugen.

– For dårlig kommunikasjon

Det er i alle fall slik det kan oppleves, for de pårørende som står i situasjonen. I prosjektet CODE har forskerne spurt pårørende som nylig har mistet en av sine kjære i en kreftsykdom, om den omsorgen og støtten de opplevde de fikk av de sykehusansatte. Forskerne utviklet et felles, internasjonalt verktøy, et spørreskjema, som kun hadde noen tilpasninger knyttet til religion og kultur i de ulike land. I alt innlemmet undersøkelsen 914 svar fordelt på sju land og 22 sykehus.

– Det viser seg at det er noen kjerneområder som er viktig, på tvers av landene. For det første er symptomlindring viktig, og for det andre den åndelige omsorgen og tilstedeværelsen, sier Haugen.

Undersøkelsen viste også at kommunikasjonen med de pårørende når pasientene er ved livets slutt, ofte er for dårlig.

– Mer enn hver tredje pårørende mener at de får for lite info om hva de forvente i den fasen hvor deres kjære dør, og de fleste sier at de ønsker mer informasjon om dette. For eksempel er det mye uro knyttet til spørsmålet om væsketilførsel til den døende. Pårørende observerer at deres kjære ikke får tilført væske, men blir ikke informert om at pasienter i sin siste fase som regel ikke trenger væsketilførsel – for kroppen deres er ikke stand til å håndtere det. At dette ikke kommuniseres bedre, viser at dette er et vanskelig tema, både for pårørende og helsepersonell, sier Haugen.

Bedre omsorg med enkle midler

Den generelle tilbakemeldingen fra de pårørende var likevel at omsorgen de og deres kjære hadde fått, var god, og forskerne lærte også noe annet viktig: At den kan forbedres ved svært enkle grep. Som en del av prosjektet så fulgte de nemlig implementeringen av nye rutiner for omsorg for de døende i to land, Argentina og Polen.

I Argentina opplevde de pårørende at de var i et form for «ingenmannsland» i pasientenes siste livsfase, og som følge av dette ble personalet opplært i kommunikasjon og det ble opprettet «trygge soner» for samtaler med de pårørende. I Polen ble det laget en brosjyre om den døende fasen, som de pårørende opplevde ga økt trygghet. Haugen føler seg trygg på at dette er rutiner som vil bestå også etter intervensjonsperioden:

– Når en ny rutine er blitt innlemmet i en kvalitetshåndbok, så forplikter det. Det er også noe vi vil følge opp i årene som kommer, sier Haugen.

En god død er viktig – også for helsepersonell

I tittelen på konferansen «A Good Ending – Good For All» så ligger det et fokus ikke bare på pasienten og de pårørende, men også på helsepersonell.

Helsepersonell-perspektivet vil Haugen og forskningsteamet se nærmere på i Horizon2020-prosjektet iLIVE:

– Her skal vi se nærmere på hva som er de viktigste bekymringene i livets siste fase, både for pårørende, helsepersonell og pasienter, og vi skal se hvordan disse bekymringene og preferansene endrer seg over tid. Studien inkluderer også to intervensjoner, hvorav en av dem i Norge. Intervensjonen dreier seg om bruk av frivillige til å bistå døende pasienter og deres pårørende i sykehus, noe som er nokså ukjent i Norge, og som det er stor interesse for, sier Haugen.