Hjem
Det medisinske fakultet
Medisinhistorie

De ukjente forskningspionerene – fram i koronalyset

De færreste vet hvem forskerne Agnar Nygaard og Kjell Kleppe var, men på 1960-tallet var de i verdenseliten og etablerte et fagfelt som la grunnlaget for dagens korona-testing. Nå er det åpnet to nye permanente utstillinger om pionerene.

mann titter inn på monter
Designer Ian Holcroft hos Mistrol betrakter den nyetablerte utstillingen som permanent skal stå på Høyteknologisenteret i Bergen.
Foto/ill.:
Magnus Vollset

Nygård (1919 – 1979) ble ansatt som første instituttstyrer ved Biokjemisk institutt ved Universitetet i Bergen i 1964, Kleppe (1934 – 1988) ble rekruttert to år senere. Sammen bygde de opp det som da var det største molekylærbiologiske miljøet i Norge, hvor det ble forsket på geners struktur, funksjoner, produkter og hvordan gen-aktiviteter reguleres.

Nygaards viktigste vitenskapelige bidrag var oppdagelsen av at RNA-DNA-hybrider kan fanges og studeres kvantitativt på nitrocellulosefilter, en metode benyttet blant annet i Marshall Nirenbergs nobelprisvinnende studier av den genetiske koden (1968), og som nå er hyllevare. Kleppe oppdaget prinsippene for PCR-metoden som gjør det mulig å lage millioner av kopier av en bestemt DNA-region. Karry Mullis vant i 1993 nobelprisen i kjemi for videreutvikling av metoden, fem år etter Kleppes død.

De to bergensforskerne var en del av verdenseliten innen feltet. Før han kom til Bergen, hadde Nygård i flere år arbeidet hos nobelprisvinnerne James B. Summer ved Cornell (1946), og Hugo Theorell ved Karolinska Institutet (1955). Kleppe samarbeidet tett med nobelprisvinneren Gobind Khorona (1968), først i Wisconsin deretter ved MIT. Flere kom også på besøk til Bergen.

Metodene de to utviklet er nå nærmest allestedsnærværende. PCR brukes når en koronaprøve skal analyseres for viruset SARS-CoV-1, når en kriminaltekniker skal analysere hårstrå eller blod fra et åsted, og i utvikling av nye vaksiner og medisiner. Uten PCR ville det i praksis vært umulig å kartlegge genmateriale, enten det er for slektsforskning eller i studier av virus eller evolusjon.

Om femti år er allting glemt. Nesten.

Femti år senere er de to pionerene nærmest glemt. Noe av grunnen er at historien er komplisert: Da Kleppe på en konferanse i 1969 presenterte hvordan DNA-molekyler kan varmes opp i et reagensrør og tilsettes en primer for så å splittes som en glidelås, var det få utenfor fagmiljøet som forsto hva han snakket om. Beskrivelsen av hvordan man ved å tilsette en polymerase og kjøle ned proteinet kan lage en kopi av et utvalgt område av DNAet – en prosess som så kan gjentas flere ganger – var teknisk og komplisert. Umiddelbart var det få som så mulighetene grunnforskningen åpnet for. Molekylærbiologien var ett av flere eksempler på vitenskaper som i etterkrigstiden ble stadig mer tekniske, spesialiserte og ugjennomtrengelige for utenforstående.

Det å fordele heder og ære ble også mer komplisert. Ett aspekt er overgangen fra ‘store menn’ til forskningsgrupper som arbeider med felles problemstillinger. Kleppe og Nygård var begge opptatt av å bygge infrastruktur som la opp til samarbeid, først i form av felleslaboratorier, senere byggingen av Høyteknologisenteret på Marineholmen. Andre aspekter dreier seg om patenter, utstyr og at gjennombrudd avhenger av flere små og inkrementelle endringer. Det er først i ettertid vi kan bli enige om hva som har hatt betydning. Innen Mullis fikk sin nobelpris, hadde Kleppes oppdagelse blitt kommersialisert, vært gjennom en langvarig patentstrid i rettsvesenet, blitt videreutviklet og standardisert. Allerede på 1980-tallet ble det mulig å kjøpe laboratorieutstyr og polymerase som krevde langt lavere temperatursvingninger for å splitte og kopiere DNA-molekylet, en forutsetning for metodens eventyrlige vekst.

Dette er noe av historien som fortelles i de nye utstillingene som nå åpner i henholdsvis BB-bygget og Høyteknologisenteret i Bergen, der fagmiljøene som grodde ut av Biokjemisk institutt i dag holder til. Utstillingsgruppen har samarbeidet tett med både kolleger, etterlevende og Kleppe og Nygårds tidligere studenter. I tillegg til å hedre forfedre, forklare besøkende utgangspunktet for forskningen som pågår i dag, inspirere, og skape identitet og selvforståelse, ønsker utstillingen å invitere til refleksjon. Hvilke problemstillinger har ledet forskningen hit vi er i dag? Hvordan utvikles ny kunnskap? Hvilke aspekter bør feires; oppdagelsen, videreutviklingen, innovasjonen og kommersialiseringen, metodene? Er dagens forskning rigget slik at vi i dag kan gjøre oppdagelser som først vil få betydning om femti år?

Del av større satsing

Utstillingen om Kleppe og Nygård er et av flere initiativ for å forvalte og formidle faghistoriene ved Universitetet i Bergen, i alt sitt aggregerte mangfold. I juni åpnet Bjerknesmedaljene, en utstilling om tre generasjoner vitenskapere som var sentrale i å etablere rammene for dagens forståelse av vær- og klimasystemene. Gjennom prosjektet «Sikre samlinger» gjøres et omfattende arbeid for nettopp å sikre universitetets mange verdifulle samlinger. Universitetsmuseet har egne lokaler for roterende utstillinger som utvikles i samarbeid med fagmiljøer, det er gitt midler til katalogisering av gjenstandssamlinger, og et større forskningsprosjekt om universitetets vitenskapshistorie er i gang.

Men per i dag finnes det ingen oversikt over utstillingene fagmiljøene selv har bygget opp. Dette trengs, helst i form av en digital plattform som bringer de ulike utstillingene sammen. Slik kan universitetets vitenskapshistorier nå et bredere publikum, og besøkende gis mulighet til å gå mer i dybden. En oversikt vil dessuten tydeliggjøre eventuelle slagsider. Er det kun opphavspersoner og suksesshistoriene vi bør formidle? Bør vi med overlegg gjemme bort rutinearbeid, forvaltning og formidling av innsikter utviklet av andre, assistentenes innsats, og forskningen som ikke førte til gjennombrudd?

Det at utstillingene ofte er designet med tanke på omvisning for studenter og gjester, uten forklarende tekster, er også et poeng. Mange av opphavspersonene er nå svært gamle, og det vil være viktig at omvisningene foreviges før det er for sent.

Kanskje er det nettopp slik vi kan sikre fagmiljøenes fortid en fremtid.