Hjem
Forskergruppe for forvaltningsrett
Doktorgradsprosjekt

Delegeringsregler i forvaltningsretten

Når kan et organ som er tildelt offentligrettslig myndighet delegere denne myndigheten videre, og hva vil det si å delegere? Dette er spørsmålet stilles i doktoravhandlingen til stipendiat Tarjei Ellingsen Røsvoll. Røsvoll er tilknyttet forskergruppen i forvaltningsrett.

Oslo rådhus
Stipendiat Tarjei Ellingsen Røsvoll ser på problemstillinger omkring delegering i offentlig forvaltning.
Foto/ill.:
Eirik Skarstein on unsplash

Hovedinnhold

Bakgrunn for prosjektet

Delegering har vært en del av den norske forvaltningen i lang tid, og hvem som har anledning til å delegere, har forandret seg. I etterkrigstiden foregikk det omfattende debatter om den utstrakte delegeringen av Stortingets, og Regjeringens myndighet til ulike offentlige organer. Delegering ble ansett som en trussel mot rettssikkerheten, en utvanning av demokratiet, og sammenligninger til datidens autoritære stater satt løst i både rettsvitenskapelige og politiske sammenhenger. I løpet av 60- og 70-tallet dannet det seg imidlertid en politisk enighet om behovet for en stor administrasjon, og utstrakt bruk av delegering ble ansett som et gode. På denne bakgrunnen vokste også det som i dag blir omtalt som den ulovfestede delegeringslæren frem. 

Denne ulovfestede delegeringslæren forble imidlertid lite debattert, og har siden 1990-tallet vært lite relevant i både lovarbeid og rettspraksis. Samtidig er delegering av myndighet et spørsmål med minst like stor relevans nå som da, og utstrakt delegering er ett av de sentrale premissene for hvordan staten styrer i dag. Avhandlingen ønsker derfor å gjenoppta debatten om delegeringsreglene fra et rettslig ståsted, men samtidig forsøke å belyse hvorfor delegering av myndighet ikke lenger er et kontroversielt politisk fenomen.

Problemstillinger

Sentrale problemstillinger i avhandlingen angår derfor på den ene siden de rettslige vilkårene og virkningene av å delegere. Hva skal til for at Stortinget gjennom lov har begrenset Regjeringens delegeringsadgang? Kan et direktorat delegere til sine underordnede etater? Kan en kommune delegere sin myndighet til private aktører? Disse spørsmålene må også vurderes i lys av virkningene av en delegering: Etablerer delegering av myndighet et underordningsforhold som gjør at det delegerende organ kan instruere det organet man har delegert til? Forandrer delegeringen hvem som har ansvar for vedtakene som fattes, og hvem har ansvar for kontroll og tilsyn med bruk av myndigheten? Er det forskjell på adgangen til å delegere forskriftsmyndighet, og myndighet til å fatte enkeltvedtak? Hvordan påvirker EU-rettens anbudsregler 'delegeringen' av offentlige oppgaverDisse spørsmålene ses også i sammenheng med den politiske historien til delegering. Hvordan påvirker nye styringsteknikker som mål- og resultatsstyring delegeringsreglene? Har det noe å si for delegeringsreglene at den offentlige administrasjonens rolle har forandret seg siden 70-tallet? Hvilken betydning har det at Stortingets rolle som initierende organ i lovarbeid er svekket til fordel for administrasjonen og Regjeringen selv? Lever vi, som Jan Fridtjof Bernt har stilt spørsmålet, i en rettsstat eller forskriftsstat?