Hjem
Samfunnsgeografi
Reisebrev

Blant myter og eksentrikere i Fort McMurray

Det manglet ikke på advarsler fra vennligsinnete kanadiere fra vestkysten da jeg fortalte dem at jeg skulle tilbringe de neste ukene i Alberta, og advarslene gikk over i hoderysting da jeg sa jeg skulle til Fort McMurray – boomtown og oljesandhovedstad, etablert i sin tid i betryggende avstand til de planlagte åpne gruvene til Syncrude og Suncor, det moderne Canadas hjørnesteinsbedrifter. Det går knapt an å puste der oppe, sa noen. Hele systemet ditt blir fylt av olje og kjemikalier, sa andre.

landskap i oljesandområdene
Lyden av lydkanonene gjaller over landskapet i oljesandområdene.
Foto/ill.:
Tarje I. Wanvik

Hovedinnhold

Der de store elvene Athabasca og Clearwater møtes ligger byen midt i det enorme boreale skogbeltet kjennetegnet av barskog og tundra. I dette området ble det sent på 17-hundretallet dokumentert oljeforekomster av europeiske pelsjegere, men dette var ingenting nytt for urfolksgruppene som befolket området. De benyttet den seige massen til å impregnere kanoene sine.  

Fangstmannen Jimmy Rogers

Det er svært lite i Fort McMurray som minner om stedets urgamle historie som leveområde for jegere og sankere. Bortsett fra gamle Jimmy Rogers, riktignok hvit fangstmann, men samtidig adoptivsønn til Henry Boucher, en lederskikkelse blant en av urfolksgruppene i området.  Han kommer kjørende i sin nedstøvete bil til fangsthytta til gamle Harvey, en av de eldre blant den lokale metis-gruppen. Her har metis-ledere, venner og undertegnete slått seg ned rundt bålet med en pils i kveldingen, og Jimmy ankommer med bravur. Han slår noen vitser og kjører sin vei igjen, men rekker å bli nysgjerrig på den norske doktorgradsstudenten. Dagen etter blir jeg invitert med på befaring rundt byen som en forberedelse til kveldens byrådsmøte, som Jimmy alltid deltar på.

Det skulle gå nesten to hundre år før det ble lønnsomt å utvinne denne ukonvensjonelle oljen, som opptrer mer som asfaltklumper enn olje, og som må gjennom en temmelig hard kjemisk kur for å bli flytende nok til å transporteres i rør. Nå har gruvedriften spredt om seg i et slikt omfang at Fort McMurray snart har gruvelarmen i bakhagen. Kommer det en bris fra nord trenger lukten av penger inn i alle byens avkroker.

Jimmy prater ustanselig, og ikke alltid like sammenhengende. Her vi går omringet av hvit gran, skjelvende osp, balsam poppel og hvit bjørk, avslører han en herlig blanding av sterkt forankret lokalkunnskap om planter, dyr og skråningsprosesser,  blandet med historier, skrøner og fabuleringer. Tilslutt blir vi jaget fra et renseanlegg for byens vannforsyning, og med på veien får vi slengt etter oss:”what are you doing on MY pond”. Jimmy freser, og klager høyt og lenge over hvordan midlertidig ansatte fremmedarbeidere som kun er her en kort stund for pengene skyld, kommer hit og tror de eier landet han og hans folk har høstet fra i generasjoner. Han avslutter turen med å vise meg stedet hvor en hjemløs metis-kvinne ble funnet frosset i hjel for en tid tilbake. Nå er dette stedet blitt hellig land, sier han, og viser til hvordan dødsplasser forblir i lokalsamfunnets kollektive minne for all fremtid.

Smellene fra luftkanoner

Syncrudes uendelige gruveområder, med sine enorme innsjøer av giftig produksjonsvann, kan få selv guder til å gråte. Lyden av luftkanonene som gjaller over ødemarkene og de brune slamsjøene for å hindre fugler i å lande, gir assosiasjoner til krigssoner. Her har produksjonen pågått siden 1960-tallet, og lokale urfolksgrupper har for lengst gitt opp håpet om noensinne å kunne returnere til sitt gamle levesett. Her brukes millioner av liter vann i døgnet for å produsere tyktflytende drivstoff til hele sivilisasjoner – til biler, fly, hus, asfalt, kort sagt for å underbygge dine og mine muligheter til å  leve det livet vi har lært å elske – fri som fuglen, uavhengig av naturens luner. Like ved gresser en liten flokk bison, gjerdet inn som en del av gjenopprettingsarbeidet som selskapene forsøker seg på. De har for lengst vendt seg til smellene fra kanonene.

 På byrådsmøtet diskuterer de om de har råd til å bygge (og behov for å drifte) et eldresenter for byens aldrende befolkning. Det er et paradoksalt skue. I Canada, som allerede har tusenvis av spøkelsesbyer som forteller historier om eksplosiv vekst og like plutselig uttømming av naturressurser, er det lite sannsynlig at Fort McMurray vil overleve særlig lenge. Skal da byen bruke tid og ressurser på å bygge den infrastrukturen som enhver by vanligvis ville smykket seg med? Jimmy stiller i sine slitte, utgamle jeans og inngrodde Jack Daniels-skjorte og tar ordet. Hans mor ble tatt godt hånd om av helsevesenet, og han ønsker det samme for seg selv og sine jevnaldrende. Samtidig vil han understreke at hele dette samfunnet er i ferd med å ødelegge seg selv. Dyrene flykter, migrerende fugler er ikke lenger å se, fisken er borte og trærne råtner på rot. Byrådet tar Jimmys innlegg til etterretning og går videre på sakslisten.

Kampen for bærekraftig produksjon

Samtidig, på et hotell utenfor byen sitter ledere og representanter for de fleste urfolksgruppene i Nord-Alberta og arbeider på et utkast til et dokument som skal sikre at deres tradisjonelle kunnskaper om økosystemer, flora og fauna i oljesandområdene kan komme dette moderne samfunnet til gode. De kjemper for mer bærekraftige industriprosjekter, og ønsker å legge til rette for at de, som tross alt vil bli værende igjen når alle andre drar, kan ta opp igjen sitt gamle levesett og trygge fremtiden til sine etterkommere. Til stede er både industri, myndigheter og frivillige organisasjoner, og de lytter til Dene-kvinnen Jean som forteller om hvordan hennes far lærte henne opp, om hvordan myndighetene forsøkte å ta denne kunnskapen fra henne ved å tvangssende henne på internatskole. Nå står hun her, som stolt representant for sitt folk, og ber forsamlingen forsikre seg om at de vil fullføre det viktige arbeidet med å forsvare tradisjonell kunnskap. - For hvis ikke vi gjør dette riktig nå, har vi ingen sjanse, avslutter hun, til stor applaus.

Utvinningsområdene i Canada er myteomspunnet og kontroversielle. Jeg møter ressurssterke mennesker som på hver sine måter strever for å beholde det lille de har, forsvare de tradisjonene de bærer på, og bevare den naturen de er avhengig av.