Oseanografi på Geofysisk institutt

Med vår lange kystlinje og rike fiskeresurser er det ikke til å undres over at havet alltid har spilt en stor rolle for oss nordboere. Allerede vikingene hadde kjennskap til de viktigste havstrømmene i våre områder; det varme vannet som strømmer mot nord langs norskekysten, og at kalde og isfylte vannet som strømmer mot sør langs de østgrønlandske kyster.

Moderne havforskning kom imidlertid i gang først i andre halvdel av det 19de århundre, da vi blant annet fikk statlig finansiert forskning på vårsild i 1857 og på torsk i 1864. Den første store vitenskapelige undersøkelsen av hele havområdet mellom Norge og Grønland, nå kalt de Nordiske Hav, ble gjennomført somrene 1876 – 1878, og førte til mange nye oppdagelser av dybdeforhold, havstrømmer og vannmasser.

Særlig fart i havforskningen ble det rundt forrige århundreskifte da store deler av de Nordiske hav ble kartlagt. I 1909 utgav Bjørn Helland Hansen og Fridtjof Nansen boka om norskehavets fysiske oseanografi, en bok som fortsetter å overraske forskerne med sin grundige beskrivelse av havstrømmer, vannmasser og klimaprosesser i de Nordiske hav. Når vi nå om få år vil feire 100 års jubileet for denne utgaven, vil de være med respekt og undring over hvor mye de tidligste forskerne klarte å få ut av den sparsomme informasjonen de satt med.

I dag har vi skip som går gjennom isen like til Nordpolen, utstyr som måler havstrømmene under 1000m tjukk is i Antarktis, instrument som driver på flere kilometers djup og med jevne mellomrom stikker til overflaten og sender data via satellitt, og vi har ubemannete fartøy som snart vil krysse alle verdenshav og gjøre målinger.  I tillegg disponerer vi over datamaskiner som i løpet av brøkdelen av et sekund kan utføre alle de regnestykker som de tidligere ville ta et menneske et helt liv å utføre. Til tross for alt dette er oseanografens framgangsmåte stort sett den samme som i Nansens dager: Vi kan ha en ide som vi ønsker å teste ut ved direkte målinger eller simuleringer med datamaskiner, eller vi kan sitte med resultat av målinger eller simuleringer som vi ønsker å forklare ved hjelp av matematiske formler og fysiske teorier.

Forskningen ved Geofysisk Institutt har i alle år hatt et sterkt fokus på våre nære havområde, samt på de polare områda. Lokalt prøver vi å forstå hva som forårsaker variasjoner i strømmen av varmt og næringsrikt atlanterhavsvatn langs kysten (Golfstrømmen), noe som er viktig for lokalt klima, den biologiske produksjon, og for isdekke, fauna og økologi i Arktis. Vi har videre studie av den norske kyststrøm og for sirkulasjon og vannmasser i de norske fjorder. Alt dette er viktige parametrer for kysttrafikk, havbruksnæring, og for generelle miljø og forurensningsspørsmål.

Det har i 200 år vært kjent at de dypereliggende vannmassene i verdenshavene er kalde, og derfor må være dannet i de polare områdene. Bergensforskere har i alle år vært aktive i studiene av prosessene som fører til dypvannsdannelse, og som av mange betegner som motoren for Golfstrømmen og derfor viktig for vårt klima. Det er særlig to prosesser som er med på dette. Den ene er direkte nedkjøling av overflatevann, som dersom det er salt nok, kan bli tyngre enn vannet under og dermed blandes ned. Den andre prosessen foregår på grunne sokkelområde der en har isfrysing om vinteren. Når sjøvannet frys, vil det skille ut salt, og resultatet er at vannet under kan bli tyngre og tyngre. Til sist strømmer dette ut fra sokkelen og ned i dypet. Begge prosessene er viktige både i Arktis og i Antarktis. I tillegg blir det også fokusert på en tredje prosess, nemlig den ekstremt kraftige nedkjølinga av vann som foregår under isbreene i Antarktis, og som når det renn ned på større djup blir tungt nok til å danne bunnvannet i alle de store verdenshavene.

Mer om småskalagruppen

Små-skala gruppen har fokus på en rekke områder; men det er is og isproduksjon, turbulens og fysisk-biologiske koplinger i havet som får mest oppmerksomhet.

Mer om storskala oseanografi

Storskala-gruppen jobber med temaer som de store havstrømmene, og varmeutvekslingen mellom polene og ekvator. Grensen mellom storskala-gruppen og klimagruppen er gjerne litt flytende.

Mer om kjemisk oseanografi

Gruppen forsker på marin biogeokjemi. Dette faget er meget aktuelt siden det forventes et varmere globalt klima, hvor økningen i drivhusgasser spiller en sentral rolle. Hovedfokus er å studere havet rolle som regulator av atmosfærisk innhold av drivhusgasser og havets sirkulasjon ved hjelp av kjemiske sporstoffer.