Utilregnelighet er ingen diagnose

Det pågår på ny en diskusjon omkring gjerningspersonen som begikk massedrap på Utøya og i Oslo i 2011. 

De fleste virker enige om at samfunnet må vernes mot gjerningspersonen på ubestemt tid, men saken om prøveløslatelse har blåst liv i diskusjonen om hans mentale tilstand og behandlingsbehov.

Her blandes ulike diskusjoner sammen. 

Flere spørsmål

Ett spørsmål er hva gjerningspersonen har behov for av behandling i dag. Flere spesialister i psykiatri har fremhevet at gjerningspersonen fremstår som psykotisk og burde få behandling. Noen har også problematisert at det ikke er en rettsstat verdig å la en så syk mann få henge seg selv ut i retten (Aftenposten 30. januar 2022).

Et annet spørsmål er hva tilstanden egentlig var på handlingstidspunktet i 2011. Dette spørsmålet reiser en rekke rettslige problemstillinger om (u) tilregnelighetsvurderingen som ble gjort i 2012. 

Diskusjonen her har blant annet handlet om hvorvidt det forelå så mye tvil i saken at den burde ha endt med frifinnelse. Interessant nok har imidlertid diagnostiske vurderinger igjen dominert denne diskusjonen om utilregnelighet.

Sentrale spørsmål

Dommen fra 2012 er rettskraftig, og vi har ikke tenkt å problematisere vurderingene fra den gang. Men det er viktig å klargjøre noen sentrale premisser for spørsmålene om utilregnelighet og behandling for psykisk sykdom – og relasjonen mellom dem.

Mest grunnleggende: Utilregnelighet er en rettslig konstruksjon.

Utilregnelighet handler om hvem som har skyldevne og ikke. Det er en stor rettsfilosofisk diskusjon om hva skyldevnen mer presist krever. 

Mange fremhever likevel evnen til fornuftig å kunne vurdere – og ikke minst korrigere – sine handlinger og grunnene for dem. Når den psykotiske tilstanden kobles til utilregnelighet, er det fordi den kan medføre svikt som er strafferettslig relevant om svikten er stor nok.

Særlig psykosesymptomer som indikerer alvorlig svikt i virkelighetsforståelsen, anses i norsk rett å kunne begrunne utilregnelighet, som i mange andre land. Merk at det her er den psykotiske tilstanden som er relevant, og ikke diagnosen på en bestemt psykoselidelse. For eksempel har personer som har en schizofrenidiagnose, ofte god virkelighetsforståelse.

Prinsipp under press

At noen veldig syke gjerningspersoner anses utilregnelige og unntas fra straffansvar, er et fundamentalt rettsstatsprinsipp som gjelder i de fleste vestlige land. Dette prinsippet gjelder uansett lovbruddets alvorlighet, og det gjelder likt for alle.

Ikke mange protesterer når dette prinsippet tas i bruk på barn, men for psykisk syke gjerningspersoner som begår alvorlige lovbrudd ut fra religiøse eller politiske forestillinger, settes prinsippet under press.

Fra et prinsipielt ståsted kan man imidlertid være både veldig syk og derav utilregnelig, og samtidig begå terror eller andre alvorlige forbrytelser.

Psykiatriske diagnoser sier derimot ikke noe om utilregnelighet. Diagnosene er heller ikke konstruert for rettslige formål om skyld, ansvar og straff. Diagnosene stilles for å sikre en person adekvat behandling. 

Hvorvidt gjerningspersonen hadde en schizofrenidiagnose eller en annen diagnose på handlingstiden, er altså irrelevant rettslig sett. 

Store konsekvenser

Hva retten derimot må ta stilling under gjeldende regler, er hvilken svikt i virkelighetsforståelsen gjerningspersonen hadde på handlingstiden, og hvorvidt svikten var så alvorlig at den rettslige terskelen for utilregnelighet er oppfylt. 

Å definere terskelen for utilregnelighet er altså en oppgave for juristene og ikke for de sakkyndige. I denne sammenhengen er det etter vårt syn et sentralt problem at denne rettslige definisjonen er uklar og tilsynelatende overlatt til en diagnostisk diskusjon. 

Den rettslige uklarheten kan åpne opp for ulik behandling av psykisk syke lovbrytere i avgjørelser om straffansvar og straff. Dermed kan den ha store konsekvenser for enkeltindivider og for samfunnet.

Uansett: Grensen mellom utilregnelighet og tilregnelighet er ikke en grense mellom syk og frisk. 

Viktig erkjennelse

Det skal mye til for å anses som utilregnelig, og mange med alvorlige behandlingstrengende diagnoser vil ikke være «tilstrekkelige syke» for å bli funnet utilregnelig.

De tilstandene som tilsier utilregnelighet, må i tillegg foreligge på handlingstidspunktet, fordi det er handlingene som er begått ved dette tidspunktet, som skyldspørsmålet er knyttet til.

Det har altså ikke noen betydning om gjerningspersonen blir psykotisk ved et senere tidspunkt, for eksempel under soningen av en dom.

I praksis blir derfor grensen mellom utilregnelighet og tilregnelighet mer en grense mellom veldig syk og ikke fullt så veldig syk. Dette bør være en viktig erkjennelse. 

Retten til helsehjelp

Så lenge vi godtar å bruke fengsel som straff, vil vi ha alvorlig psykisk lidende og behandlingstrengende personer i fengsel. Men grensen mellom utilregnelighet og tilregnelighet er ikke ment å være en grense mellom hvem som skal få behandling, og hvem som ikke skal få det. 

Det at en lovbryter er funnet tilregnelig av retten ved ett tidspunkt, kan uansett ikke frata lovbryteren retten til adekvat behandling i ettertid. 

Retten til forsvarlig helsehjelp er en menneskerettighet som gjelder alle, også de som soner alvorlige lovbrudd.

Denne kronikken var først publisert i Aftenposten 14. februar 2022.