Vil ha mildere straffer

I perioder der enkeltsaker fra strafferetten får medienes søkelys kommer det stadig utspill om det norske straffenivået. Saker som oppfattes som grove og som vekker sterke følelser er ofte bakgrunnen for et krav om strengere straffer.

I Sigrid-saken kom det frem at en av de siktede tidligere var dømt for en grov voldsforbrytelse. Både Høyres justispolitiske talsmann, André Oktay Dahl, og Senterpartiets justispolitiske talskvinne, Jenny Klinge, mente på denne bakgrunn at straffenivået for slike saker måtte heves. Er dette en generell oppfatning i allmennheten, eller er dette bare en naturlig reaksjon på en konkret sak som vekker følelser i oss alle?

Det juridiske fakultet ved UiB stilte med stand på Forskningsdagene 21. og 22. september, med tittelen «Hva er passe straff?». Her hadde vi en spørreundersøkelse der publikum skulle svare på spørsmål om straffeutmåling. I undersøkelsen ble det referert til tre konkrete saker der respondentene skulle velge mellom ulike svaralternativer på hva de trodde domstolene hadde gitt som straff. De skulle også avgjøre hvor streng straff de selv ville gitt i de konkrete sakene.

De tre sakene ble plukket fra faktiske saker som har vært avgjort av Høyesterett, og fra tre forskjellige forbrytelseskategorier: vold, tyveri og narkotika. Den ene av dagene var Forskningsdagenes opplegg forbeholdt 6.-klassinger. Fordelingen mellom myndige og umyndige er derfor ganske skjev. Av de 231 som svarte var det 44 myndige og 188 umyndige personer.

Sakene

I voldssaken slo en 19 år gammel gutt, helt uprovosert, ut to fortenner på en 16 år gammel gutt. Høyesterett dømte gutten til 90 dager i fengsel (Se Rettstidende (Rt.) 1995 s. 1007).

I tyverisaken hadde to gutter på 18 og 19 år stjålet våpen og ammunisjon fra militære våpenlagre flere ganger. Høyesterett ga guttene 75 dager ubetinget fengsel. (Se Rt. 1965 s. 854).

I narkotikasaken hadde en 40 år gammel tidligere ustraffet mann, med fast jobb og forsørgeransvar for en datter, funnet 148 gram heroin på gaten som han tok med seg hjem. Han oppbevarte stoffet i tre måneder uten å forbruke det. Høyesterett dømte 40-åringen til 3 års ubetinget fengsel. (Se Rt. 2012 s. 193).

Fire svaralternativer ble gitt i undersøkelsen – både til spørsmålene om hva domstolene faktisk utmålte i straff, og til spørsmålene om hvor streng straff den enkelte ville gitt.

Oppfatningen av domstolenes utmåling

Omtrent halvparten (51%) av dem som svarte trodde Høyesterett hadde gitt mildere straff enn det som var tilfelle. Vel en fjerdedel (27 %) gjettet riktig straff og vel en femtedel (22 %) trodde domstolene straffet strengere. Halvparten av de spurte trodde altså at straffenivået i Norge er lavere enn det egentlig er.

Et spørsmål som det da er naturlig å stille er om det er likedan med de som etterlyser høyere straffer – har de som roper på strengere straffer egentlig et korrekt inntrykk av straffenivået i Norge?

Ønsket straffenivå

På spørsmålene om hva som var passe straff fordelte svarene seg på denne måten: 45 % ville ha lavere straffer enn Høyesterett, 22 % ville gitt samme straff mens 33 % ville ha strengere straffer.

Svarene varierte altså etter samme mønster som ovenfor. Vår lille mikroundersøkelse ga altså et nokså entydig svar: Omtrent halvparten av et tilfeldig publikum vil ha mildere straffer enn vi har!

Voldssaken

Som oftest når det blir etterlyst strengere straffer, er det saker om grov vold som står i fokus. Voldssaken som var med i undersøkelsen var ikke grov, men svarene knyttet til denne kan gi en viss indikasjon på hva som er en alminnelig oppfatning om straffenivået i voldssaker.

I denne saken trodde 46 % at straffen var mildere enn det den faktisk var, 35 % gjettet riktig mens 19 % trodde straffen i det aktuelle tilfellet var strengere. Respondentene hadde altså en feilaktig oppfatning av straffenivået i voldssaker. Nesten halvparten trodde at straffen for blind vold er bot, som var det mildeste svaralternativet i undersøkelsen.

Publikums eget valg av straff i voldssaker fordelte seg slik: 53 % mildere, 28 % samme straff og 19 % strengere – altså omtrent slik de gjettet straffen faktisk var. Deltakerne i undersøkelsen både trodde og ønsket seg med andre ord mildere straffer enn vi har for blind vold.

Tyverisaken

I tyverisaken fordelte svarene seg ganske annerledes: 48 % trodde domstolene straffet strengere, 28 % trodde straffen var mildere mens 24 % gjettet riktig. Dette er ikke så ulikt resultatene i voldssaken. Publikums eget syn på saken var derimot helt forskjellig. Bare 15 % ville ha mildere straff, 15 % ville ha samme straffenivå som nå, mens hele 71 % vil ha strengere straffer enn domstolene ga i den konkrete saken.

Publikum mente altså at tyveri av denne typen burde straffes hardere enn vi gjør i dag.

Narkotikasaken

Narkotikasaken skiller seg ut som den saken færrest gjettet riktig på. I denne saken trodde 78 % straffen som ble gitt var mildere enn domstolene hadde utmålt. Det korrekte svaralternativet var også det strengeste alternativet og dette ble valgt av 22 %. Spurt om sin egen mening svarte respondentene slik: 83 % ville ha mildere straff, 17 % ville ha den straffen domstolene hadde utmålt.

Denne typen narkotikaforbrytelse så altså de aller fleste på med mildere øyne enn lovgiver og domstolene gjør.

Alminnelig rettsfølelse

I jussen brukes av og til begrepet alminnelig rettsfølelse. Begrepet biser til den generelle rettferdighetsfølelsen i samfunnet. Dette er en ganske abstrakt størrelse å forholde seg til, og vil selvsagt variere fra sted til sted, mellom aldersgrupper, bakgrunn og kanskje også mellom kjønnene. Undersøkelsen registrerte kjønn og alder. En viss forskjell mellom kvinner og menn, og mellom myndige og ikke-myndige var det. Menn synes å ha et noe mildere blikk på voldssaken, ellers er det ganske likt mellom kjønnene. De myndige viste seg å være mildest – noe som viste seg tydeligst i voldssaken. I de to andre sakene var det liten forskjell mellom de over og de under 18 år.

En undersøkelse som denne kan ikke beskrive den alminnelige rettsfølelsen, men den etterlater et inntrykk av hvordan nordmenn tror straffenivået er, og hvordan det bør være.

Leif Petter Olaussen ved Institutt for kriminologi og rettssosiologi, Det juridiske fakultet, UiO, gjennomførte en tilsvarende undersøkelse i 2010, med de samme resultatene som her. Publikum undervurderer det faktiske straffenivået. Det konkrete inntrykket etter undersøkelsen er at et ubetinget ønske om strengere straffer ikke synes å ha forankring i befolkningen. I mange tilfeller ønsker befolkningen seg til og med mildere straffer. Likevel viser forskjellen mellom sakene, kjønnene og aldersgruppene at bildet ikke er entydig, og bør nyanseres.

Det er viktig med debatt om straffenivået, men denne debatten bør være opplyst og foretas på generelt grunnlag, ikke på bakgrunn av enkeltsaker som engasjerer der og da.