Hjem
Strafferettssystemets funksjonalitet
Strafferettssystemets funksjonalitet

Prøveløslatelse av forvaringsdømte.

Et ph.d.-prosjekt om spenningsfeltet mellom ulike frihetssfærer.

Mann i fengsel
Foto/ill.:
colourbox.com

Hovedinnhold

Temaet for prosjektet er prøveløslatelse fra forvaringsstraff. Avhandlingen tar sikte på en rettsdogmatisk og rettsprinsipiell analyse og diskusjon av reglene om prøveløslatelse. Den overgripende problemstillingen er hvordan reglene om prøveløslatelse fra forvaring bør forstås, og særlig hvordan ulike sentrale hensyn som reglene gir uttrykk for skal forstås og veies mot hverandre. Tyngdepunktet i avhandlingen ligger i å klargjøre de rettslige utgangspunktene og rammene for avveiningsskjønnet ved avgjørelser om prøveløslatelse.

Forvaring er en straffereaksjon som er reservert for særlig farlige gjerningspersoner, og brukes i tilfeller der tidsbestemt frihetsstraff ikke regnes som tilstrekkelig vern mot nye forbrytelser i fremtiden. Den bærende begrunnelsen for forvaring er vern av individers liv, helse og frihet og straffen har en særlig karakter ved at den er tidsubestemt. Reaksjonen kan forlenges så lenge det antas å foreligge en fare for at den forvaringsdømte begår nye alvorlige forbrytelser, slik at vedkommende kan holdes frihetsberøvet på livstid.

Hvor lenge en forvaringsdømt må sone beror derfor på faren for gjentakelse av ny alvorlig kriminalitet. For å kvalifisere for prøveløslatelse må den domfelte ha endret adferd å være bedre tilpasset et liv i frihet. Regelverket forutsetter at gjennomføringen av forvaringsstraffen er egnet til å rehabilitere domfelte, slik at han eller hun igjen kan delta i samfunnslivet. Det stilles egne krav til innholdet i gjennomføringen av forvaringsstraffen for å tilrettelegge for endring hos den enkelte. Dette endringsaspektet er unikt for forvaringsstraffen sammenlignet med gjennomføringen av andre straffer.

Strafferettssystemet skal ivareta hensynene til de grunnverdier som rettsordenen hviler på. De har en kjerne som handler om respekt for enkeltindividet. Utgangspunktet om individvern styrer hvilke strategier som kan godtas innenfor straffegjennomføringen, og er et premiss som gjelder for alle involverte i den strafferettslige konflikten som har ført til en forvaringsdom. De domfelte og deres familier, ofrene og deres pårørende samt myndighetene og samfunnsborgerne for øvrig representerer ulike behov for vern som kan stå i et motsetningsforhold til hverandre.

Fullbyrding av forvaringsstraff aktualiserer således interessekonflikter mellom ulike individuelle og allmenne hensyn. Denne krevende avveiningen av hensyn utgjør selve kjernen i straffegjennomføringsretten, og under gjennomføring av forvaring blir dilemmaene særlig synlige fordi det står så mye på spill for de berørte. Tidsubestemt straff er et sterkt inngrep i gjerningspersonens frihet slik at rettsikkerhetsperspektivet til han eller hun som soner forvaringsstraff er sentralt. Samtidig står individvernet til fornærmede og nye potensielle ofre i en særstilling i regelverket om gjennomføring av forvaring. Det er i denne sammenhengen ikke helt klarlagt hvordan straffegjennomføringsrettens prinsipper om hensyn til gjerningsperson, samfunn og offer skal forstås og balanseres under gjennomføring av forvaringsstraff. Denne problematikken er prosjektets kjerne.

Prosjektet er motivert av at det er et stort behov for forskning innenfor denne delen av straffesakskjeden. Forvaringsstraffen er i første rekke blitt diskutert i relasjon til straffelovens bestemmelser og utgangspunkter om straff. I mindre grad har forvaring, slik denne avhandlingen sikter til, blitt diskutert fra et straffegjennomføringsperspektiv.