Forsker på en «rotete virkelighet»

— Hvis du ser på et kart over jordkloden, eller ser på kveldsnyhetene på TV, får du kanskje et inntrykk av en verden som er delt inn i et ryddig rammeverk av stater, med klare skiller mellom inne og ute – mellom utenriks og innenriks, mellom borgere og utenforstående, og så videre. Dette virker spesielt sant i velstående, stabile, liberale demokratier som Norge, og i mine egne hjemland, Canada og USA, sier førsteamanuensis ved Institutt for sammenlignende politikk, Universitetet i Bergen, Aaron John Spitzer. 

Men ifølge han er virkeligheten mye mer rotete enn som så. 

«Som å se inn i framtiden»

Det blir særlig tydelig at dette ikke er så ryddig og enkelt i perifere regioner, som Arktis, ifølge Spitzer. 

— Det sies av og til at vi er på vei inn i en periode med sen «Westphalianisme» - en periode hvor globalisme, rettighetsrevolusjon, og klimakrise bryter ned den tilsynelatende ryddige strukturen og rammeverket rundt stater, og gjør linjene mellom inne og ute og oss og dem mindre skarpe. Jeg mener at Arktis er et «levende laboratorium» for det å studere sen «Westphalianisme» i praksis. Det å undersøke hva som skjer der nå, er som å se inn i framtiden – det er i hvert fall slik jeg ser det, sier han. 

Jobbet som journalist

Spitzers «livsverk» har handlet om å søke å forstå, og å prøve å finne en måte å være til nytte på, for folkeslag og steder i Arktis. Først gjorde han dette som journalist. 

— I nesten 20 år jobbet jeg som journalist og redaktør i aviser, magasiner og for nyhetsprogrammer på TV, hovedsakelig i Inuitt- og First Nations-regionene i de svært rurale strøkene i Alaska, og det kanadiske Arktis. Et magasin jeg pleide å drive, kalt «Up Here», fikk faktisk tittelen «Canadas beste magasin». Men etter hvert skjønte jeg at det var grenser for hva jeg kunne få til gjennom journalistikk, spesielt med tanke på det å forstå og hjelpe til med å forhandle i sammenstøtene som oppstår mellom rettighetene og interessene til urfolk og ikke-urfolk. Slike sammenstøt er ekstremt vanlige i Arktis, sier Spitzer. 

Da Spitzer var midt i karrieren sin, gikk han tilbake til skolebenken, for å studere disse sammenstøtene fra et akademisk perspektiv. 
Han fullførte en mastergrad i «Arctic and Northern Studies» ved Universitetet i Alaska i 2015. Året etter kom han til Universitetet i Bergen som doktorgradsstipendiat ved Institutt for sammenlignende politikk, som en del av et prosjekt som så på styresett og styringssturkturer for samer og urfolk i Canada, i et komparativt perspektiv. 

Et internasjonalt forskningsprosjekt

— Takket være støtten og hjelpen til ph.d.-veilederen min, mange folk her ved instituttet, og UiBs Nansen-initiativ, førte doktorgradsoppholdet til en posisjon som førstelektor, og til slutt til jobben som førsteamanuensis, sier han. 

Spitzer leder nå, i samarbeid med andre, det internasjonale forskningsprosjektet «Indigenous Peoples and Governance in the Arctic».
Forskningen hans undersøker styresett og styringsstrukturer blant urfolk og i Arktis, og post-Westphalianisme.