Klimaendringene truer tradisjoner over hele verden

‘Hvit jul’ i Norge, trøffelhøsting i Piedmont-regionen, flygefisk i Barbados, nomadisk gjeting i Altai-fjellene i Mongolia, et Shinto-ritual på den frosne overflaten av Japans Suwa-innsjø, og Islands Vatnajökull-isbre. Hva har disse fenomenene til felles? De er alle kulturelle referanser som sakte forsvinner ut, og klimaendringene spiller en sentral rolle i utfasingen. 

Postdoktor ved Senter for klima- og energiomstilling (CET) ved UiB, Daniel Puig, studerer tap av immateriell kulturarv drevet av klimaendringer.

– Å miste kulturarven sin er ille: i tillegg til å bidra til å opprettholde samhold i samfunnet, er kulturarv viktig i seg selv fordi mennesker er kulturelle vesener. Vi ser dette tydelig blant urfolk, som lider mer akutt av tapet, sier Puig.

Tap som gjør oss mindre menneskelige 

Klimatilpasning er det vi gjør for å håndtere konsekvensene av klimaendringer. Men tilpasning har grenser. Daniel Puig forsker på hvordan sosiale begrensninger øker eller reduserer vår evne til å tilpasse oss et klima i endring—og hvilke konsekvenser dette har for immateriell kulturarv.

– Grenser for klimatilpasning kan være biofysiske, for eksempel høyere temperaturer som fører til at isbreene smelter. Men svært ofte er grenser for tilpasning sosialt konstruerte – valgene enkeltpersoner tar, basert på sine mer eller mindre subjektive preferanser, og i beslutningene institusjoner tar, basert på politisk definerte prioriteringer eller rett og slett treghet. For eksempel har individuelle verdier, som tilknytning til et sted – sosiale normer – som bestemte tradisjoner– og psykososiale preferanser, som risikoaversjon –stor betydning for om tilpasning fungerer for folk på individnivå, sier Puig.

Dette er fordi vi anser noen ‘ting’ som uunnværlige for vårt fysiske og emosjonelle velvære – mennesker, dyr og planter, gjenstander, steder, opplevelser og muligheter. Immateriell kulturarv, som omfatter tradisjonelle festligheter og håndverk, kunnskap om naturen, kulturlandskap og språk, er en av disse ‘tingene’: det gir holdepunkter som hjelper oss å finne vår plass i en stadig mer kompleks og krevende verden, sier han.

Immateriell kulturarv har både instrumentell verdi, for eksempel i form av inntekter fra turisme, og iboende verdi, gjennom sitt bidrag til å sikre kulturell kontinuitet, styrke estetisk forståelse og fremme åndelig oppfyllelse, forklarer Daniel.

– Den instrumentelle verdien er selvsagt viktig, men den bør ikke overskygge betydningen av de iboende verdiene, fordi de representerer unike og uerstattelige sider ved menneskets tilværelse, sier han.

Trivsel

Daniel Puig hadde en lang karriere utenfor akademia før han fikk doktorgrad. Nå jobber han på Senter for Senter for klima- og energiomstilling (CET) ved UiB.

– Jeg begynte å jobbe med klimapolitikk ganske tidlig i karrieren min, sier Puig. 

Dette fokuset gjorde at han begynte å følge mer og mer med på spørsmål man studerer innenfor samfunnsgeografi.

– Fokuset i arbeidet mitt med klimapolitikk forflyttet seg ganske tidlig over mot samfunnsvitenskapen, og tok etter hvert innover seg samfunnsgeografiske perspektiver. Slike perspektiver er viktige for å få til effektiv politikk, sier han. 

Det finnes forskning som viser at immatriell kulturarv bidrar til folks opplevde velvære. Den samme forskningen viser også at det å miste immatriell kulturarv reduserer folks velvære.

Puig sier at klimaendringer er en av flere trusler mot kulturelt mangfold.

– Globalisering, konflikt og fattigdom er også store trusler. Klimaendringer gjør de andre truslene verre. Når man har konflikt, og så tørke, forverrer jo tørken konsekvensene av konflikten. Klimaendringene er både en årsak og en akselerator av de andre årsakene, sier han.

Klimaurettferdighet

På spørsmål om hva som driver ham, svarer Puig:

– Det er nok en liten aktivist i meg. Klimaendringer er i bunn og grunn en uønsket konsekvens: du pådrar deg kostnader med utslippene dine, men betaler ikke for konsekvensene – det gjør andre, fordi «there is no such thing as a free lunch». Dette er bare grunnleggende urettferdig. Det er ille nok når urettferdigheter tar fra deg levebrødet, men det er enda verre når du blir fratatt kulturarven – identiteten din. Aktivisten i meg er skikkelig opprørt over dette.

Puig påpeker imidlertid at tap av immateriell kulturarv som følge av klimaendringer skjuler en mer subtil form for urettferdighet.
Han beskriver en religiøs seremoni i Japan – en tradisjon som går flere hundre år tilbake i tid, og som er sentrert rundt den frosne overfalten på en innsjø. Men i dag fryser innsjøen sjeldnere, og derfor er det sannsynlig at tradisjonen vil forsvinne.

Fordi ikke alle i regionen har sterke følelser knyttet til tapet av denne tradisjonen, og fordi de som gjør det verken er de mest innflytelsesrike eller de mest høylydte, får ikke dette mye oppmerksomhet, og de som kjenner på et ubehag, har ingen steder å henvende seg.

– Dette er urettferdig. Hvor mange mennesker trengs for at tapet av kulturarv skal bety noe, og hvem bestemmer det, spør Puig. 

Enten vi er klar over det eller ikke, påvirker kultur handlingene våre. Som Daniel Puig sier: 

– Når du mister dine kulturelle referanser, påføres du en type fattigdom som ofte er irreversibel, og derfor er det viktig å studere disse spørsmålene.