Forsker på fiskerkvinnene. – Kvinners arbeid har vært systematisk usynliggjort

Rundt halvparten av dem som jobber i fiskeri og havbruk i verden er kvinner – avhengig av hvordan man måler det. Likevel har kvinners arbeid i denne sektoren lenge vært ganske usynlig, ifølge førsteamanuensis ved Institutt for sosialantropologi (UiB), Iselin Åsedotter Strønen. 

– Det finnes mange flere roller enn bare det å være på båt. Kvinners arbeid har vært systematisk usynliggjort, sier hun. 

Åsedotter Strønen har lang erfaring med feltarbeid i Brasil, Venezuela og Angola, og gjør nå feltarbeid blant kvinner i fiskerisektoren i Galicia i Spania. Tema for forskningen er blant annet kjønn og fiskeripolitikk, klimaendringer og kjønnet arbeidsfordeling i sektoren. 

– Galicia er den viktigste fiskeriregionen i Spania, og Spania er EU sin viktigste fiskerinasjon. Kvinner her har lange tradisjoner knyttet til fiskeri og havbruk – men de kjemper fortsatt for ordentlig anerkjennelse for det de gjør, sier hun.  

Forskjellig arbeid 

Åsedotter Strønen forteller at fiskeriarbeid gjort av kvinner historisk sett ikke har blitt regnet som formelt arbeid. Eksempel på oppgaver som har vært «typisk» usynlig kvinnearbeid har vært garnbøting, agning, transport av fisk mellom båt, havn og marked, småskalasalg, regnskapsføring eller innhøsting av skjell og muslinger. 

– Ofte har kvinner gjort ulønnet arbeid for mannlige familiemedlemmer og slektninger - også som mannskap på familieeide båter. Eller de har utført dårlig betalt deltidsarbeid som ikke har blitt regnet som en yrkesrolle, men heller en forlengelse av husholdsoppgaver. I tillegg har kvinner i fiskersamfunn hatt omfattende aleneansvar for hushold, omsorgsarbeid og relasjoner i lokalsamfunnet siden mennene deres ofte har vært til sjøs. I bunn og grunn kan en si at menns betalte og synlige lønnsarbeid til sjøs har vært totalt avhengig av kvinners usynliggjorte og underbetalte arbeid på land.  

Hun sier at det er mange aktører som prøver å gjøre noe med dette, ved å synliggjøre kvinnene rolle og ved å problematisere de kulturelle og symbolske assosiasjonene mellom fiskeri og det mannlige domene.  

– Likevel viser forskningen at kvinners marginaliseringen i sektoren er et pågående fenomen og problem på en global skala, sier Åsedotter Strønen. 

Viktig med synliggjøring 

–  Hvorfor er det viktig å anerkjenne kvinnene?  

– Grunnleggende sett handler det om likestilling. Å synliggjøre menn og kvinner sitt bidrag til lønnet og ulønnet arbeid. Det som ikke er synlig, blir ikke anerkjent. Da blir det også usynliggjort i rettigheter og lovverk. Og en ser veldig tydelig at til tross for festtaler og velmenende policy-dokumenter så har kvinner i sektoren dårligere sosiale og økonomiske vilkår enn menn, og er langt mindre til stede i utformingen av fiskeripolitikk og forvaltning, sier hun.  

Hun påpeker at fiskerisektoren er veldig viktig for fremtiden og for bærekraftig forvaltning av matsikkerhet og for havene.  

– På et overordnet nivå er det viktig at alle aktørene som bidrar i fiskerinæringen, og ivaretar det marine økosystemet, har en plass rundt bordet. Kvinner sitter med enormt mye kunnskap om sine felt – enten det handler om å sanke skjell i lavvannet i Spania eller å sanke krabber i mangroveskoger i Brasil. De er tett på naturen og økosystemer. Dette er viktig med tanke på naturforringelse og klimaendringer, sier hun.  

Fra Latin-Amerika til Spania 

Iselin Åsedotter Strønen har jobbet i en rekke land. Hun har vært spesielt opptatt av forholdet mellom stat og sivilsamfunn, ofte i områder preget av fattigdom og marginalisering. 

Hun har lært seg spansk, og som masterstudent dro hun til Venezuela for å studere grasrotorganisering blant Chávez-støttende grupper i hovedstadens fattige bydeler. I doktorgradsavhandlingen så hun blant annet på hvordan Venezuelas rolle som oljestat har formet politiske og sosiale dynamikker. 

– Jeg bodde og jobbet med lokale grupper i flere år. Da situasjonen i Venezuela ble stadig mer utrygg og det ble for risikabelt å gjøre feltarbeid, rettet jeg blikket mot nye problemstillinger, sier hun.  

Hun deltok senere i et prosjekt om Equinors virksomhet i Brasil, og studerte hvordan oljeutbygging påvirket kystsamfunn nord for Rio de Janeiro. Det var også her hun for alvor ble opptatt av fiskerkvinners rolle. 

De jeg jobbet med var kvinner, fargede, fattige og bosatt i rurale kystsamfunnet – og i praksis firedobbelt marginaliserte. Det fantes lite forskning på hvordan kjønn og politikk samspilte i utformingen og forvaltningen av fiskeripolitikk. Det ønsket jeg å utforske videre, sier hun.  

Sirkelen ble sluttet 

De senere årene har fokusområdet skiftet fra Latin-Amerika til Europa. I 2022 begynte hun å jobbe etnografisk i Galicia.  

– Det føltes litt som at sirkelen ble sluttet da jeg begynte å forske på fiskeri. Min tidlige karriereplan var faktisk å bli marinbiolog, og jeg er hobbydykker og vannelsker. Det føltes meningsfullt å tilbringe mer tid ved havet, og med fiskerirelaterte problemstillinger, sier hun.  

Åsedotter Strønen har reist så mye hun har kunnet frem og tilbake mellom Norge og Spania siden 2022.  

– Jeg har bygget nettverk, gjort feltarbeid og utviklet et nytt forskningsfelt. Når du skal begynne å gjøre forskning på en ny plass, kreves det at man starter fra null. Jeg gjorde til en viss grad det – jeg skiftet tema, kontinent og land, sier hun.  

– Hva innebærer det egentlig? 

– Du må både komme inn i lokalmiljøet og bli kjent med folk og deres hverdagsliv, drive med deltakende observasjon, bygge opp et nettverk, få oversikt over politiske institusjoner, og en forståelse av historie, politikk, økologi og sosialt og kulturelt liv. Samtidig må du også lese deg opp bredt på forskningslitteraturen så du har et komparativt – sammenlignende - grunnlag.  Det er jo denne dybde OG breddekunnskapen som er det antropologiske idealet.  

En annet case hun følger i tillegg til søkelyset på kvinner er en pågående konflikt knyttet til planlagt havvindutbygging langs den spanske, og særlig nordvestlige, kysten. 

– Spania rigger seg for å bli en stor aktør innen havvind. Men mange kystfiskere og andre lokale aktører frykter at det vil bli vanskelig for kystfiskeflåten og havvindanleggene å sameksistere, fordi disse vil ta opp så mye areal. Det har også vært massiv utbygging av vindmøller på land i Galicia over flere år, og mange føler at de i alt for stor grad betaler prisen for det såkalte grønne skiftet uten at de de får noe igjen for det. Jeg forsøker å forstå de ulike dimensjonene av denne konflikten lokalt, og hvordan den kan forståes i lys av det globale fokuset på havvindutbygging.   

Vet fortsatt ikke nok  

Hovedfokuset hennes er likevel kvinner og kjønn i fiskerisektoren, og hun forteller at det har vært politisk vilje i Spania til å få til endringer.   

– Regjeringen har aktivt støttet etableringen av et nasjonalt nettverk for kvinner i fiskerisektoren. Denne organisasjonen har oppnådd en del viktige ting med tanke på sosiale rettigheter, og problematikken har fått økt synlighet, sier hun.  

Hun synes det er interessant å observere at det fortsatt er så store og grunnleggende forskjeller i vilkår for mellom kvinner og menn i fiskerinæringen, selv om dette har vært diskutert i mange år. 

Hun er opptatt av hvorfor det er slik, og mener antropologien er godt egnet til å utforske dette. 

– Vi vet fortsatt ikke nok om hvordan ulike politiske og juridisk forhold påvirker hvordan fiskeripolitikken blir til, og hvordan kjønnsulikheter blir problematisert av ulike aktører. Og for antropologien er ikke politikk og lovverk bare formelle politiske prosesser, men også uformelle og komplekse sosiale og kulturelle prosesser som griper inn i hverandre. Sosiale fortolkninger av kjønn og fiskeri i ulike kontekster er derfor viktig å analysere i denne sammenheng, sier hun.  

– Norge er også en fiskerinasjon. Har vi lignende problemstillinger her? 

– På generelt grunnlag kan vi si at kvinner sitt bidrag til fiskeri er lite forstått og synlig, også i Norge. I fiskerlokalsamfunn har man alltid visst hvem som har gjort hva, men det betyr ikke at kvinner får sosial og samfunnsmessig anerkjennelse på lik linje som menn.