Hjem
Karriereveier for samfunnsvitere

Doktorgradsstipendiat ved institutt for administrasjon og organisasjonsvitenskap

Ida Benedicte Juhasz skriver doktorgradsavhandling om håndtering av nyfødtsaker i det norske og engelske barnevernet. Etter mastergrad i sosiologi, jobbet hun som vitenskapelig assistent før hun begynte som doktorgradsstipendiat ved institutt for administrasjon og organisasjonsvitenskap i 2016.

Hovedinnhold

Det er en veldig stor frihet knyttet til å jobbe med en tematikk en synes er spennende, jeg føler meg veldig privilegert som får jobbe på denne måten.

Kan du fortelle litt om hva doktorgradsavhandlingen din handler om?

Jeg har vært ansatt i seks måneder nå, så jeg har egentlig ikke kommet så veldig langt. Utlysningen til stipendiatstillingen var ganske snever: det ble etterspurt et komparativt prosjekt som tok for seg legitimitet i beslutninger i barnevernet, med fokus på skjønnsutøvelse. Prosjektet mitt handler spesifikt om beslutninger om omsorgsovertakelse av nyfødte i barnevernet, og hvordan beslutningene vurderes og begrunnes. Jeg ønsker å kunne si noe om hvorvidt beslutningene er legitime og sammenligne beslutningene som fattes i Norge og England.

Det vil bli en kombinasjon av dokumentanalyse av saker, for å studere begrunnelser, og kvalitative intervjuer med eksperter og fagpersoner som gir vurderinger i saker som omhandler omsorgsovertakelse av nyfødte. Helsesøstre, jordmødre, sosialtjenesten, barnevernet, rusomsorgen, det er mange involverte. Risikoutsatte familier samhandler gjerne med mange av disse tjenestene, og det er mange ulike vurderinger som gjøres. Jeg ønsker å undersøke hva det er som gjør at en sak ender i omsorgsovertakelse av nyfødte.

 

Hvor kommer denne interessen fra?

Det kommer av at jeg har fått en interesse for barnevernsforeldre og i deres premisser for deltakelse i barnevernet. Det er en tydelig makt-ubalanse tilstede, det er formaliserte regelverk og prosedyrer som gjør inkludering av foreldre komplisert. Jeg er dermed interessert i hvordan foreldre samhandler med barnevernet, og hvilke konsekvenser dette får. På hvilket grunnlag avgjør barnevernet at en forelder ikke er i stand til å ta seg av sitt nyfødte barn?

Den beslutningen blir særlig kritisk – og skjønn blir særlig kritisk – når forelderen ikke har fått lov til å vise noen form for omsorgsevne, slik som ved omsorgsovertakelse av nyfødte. Det er denne inngripende beslutningen jeg se på i doktorgraden. Interessen for temaet utviklet seg da jeg jobbet som vitenskapelig assistent på et forskningsprosjektet om legitimitet i barnevernet, i regi av veileder.

 

Hva var det som gjorde at du ønsket å søke på stilling som doktorgradsstipendiat ved institutt for administrasjon og organisasjonsvitenskap?

Jeg var ferdig med min master i januar 2014 og i februar kom det en utlysning på en stilling som vitenskapelig assistent på Institutt for administrasjon og organisasjonsvitenskap. Jeg hadde ikke egentlig bestemt meg for den akademiske retningen – jeg synes forskning var gøy, men hadde tenkt å skaffe meg praktisk arbeidserfaring, så jeg søkte på mange administrative stillinger på universitetet også, som studieveileder og konsulentstillinger. Da vitenskapelig assistent-stillingen ble lyst ut, med en blanding av vitenskapelige og administrative oppgaver, syntes jeg det hørtes veldig kjekt ut, og hoppet i det.

Dette viste seg å være veldig lærerikt. Forskningsdelen av jobben var veldig gøy, og samtidig var det krevende å assistere med prosjekter, søknader og få innsikt i alt arbeidet som ligger i å skrive en artikkel, men jeg er glad for at jeg fikk prøve meg på disse tingene som vit.ass. Da det i fjor kom en utlysning på en fireårig stipendiatstilling, som var myntet på barnevernsforskning på instituttet, søkte jeg på den ettersom jeg hadde erfaring og to publikasjoner og greie karakterer på masteren.

Veien til stipendiat har kanskje vært litt tilfeldig, samtidig som det jo har vært en rekke hendelser som for min del har fulgt logisk etter hverandre. Foreløpig vet jeg jo ikke om det blir en videre akademisk karriere på meg, men opplever at det er et privilegium å jobbe med dette nå.

 

Hva er det beste med å jobbe med doktorgradsavhandlingen din?

Det er en veldig stor frihet knyttet til å jobbe med en tematikk en synes er spennende. Jeg føler meg veldig privilegert som får jobbe på denne måten. Det er også frihet knyttet til hvordan man strukturerer arbeidsdagen, selv om familielivet gjør at jeg i praksis har en 8-16-jobb.

Pliktarbeidet (undervisning etc. for instituttet) er både kjekt og tungt for min del, som ikke har noe undervisningserfaring og nå skal ha fem forelesninger i et forholdsvis nytt fag, for en stor studentgruppe. Samtidig kjenner jeg hvor utrolig verdifullt og lærerikt det er å undervise. Folk man møter og forskningsfellesskapet er også veldig kjekt. Og Marit Skivenes, veileder, er veldig flink til å inkludere oss stipendiater og andre på konferanser og seminarer, noe som er veldig givende.

 

Hva kommer du ikke til å savne med stipendiatlivet?

Det er jo tungt også, og noen ganger står det i stampe. Som for eksempel en artikkel jeg har holdt på med, av og på riktignok, i to år, og opplever at jeg stanger hodet i fra tid til annen. Det er også litt skremmende når jeg som nå bruker all tid på pliktarbeid og ikke noe på avhandlingen, ettersom fire år går fort. Men det er jo en del av kontrakten, så jeg regner med det skal gå fint.

I tillegg tar man jo med seg jobben hjem. Man er i bunn og grunn ene og alene ansvarlig for at ting skal gå fremover, og det kan bli mye ansvar å ta innover seg. Det er også mange forventninger knyttet til deg, et helt apparat som er lagt til rette for at du skal bli ferdig, både i forhold til finansiering og veiledning. Noen ganger skulle man kanskje ønske at man hadde en jobb som var ferdig klokken fire, og da skjedde det ingenting på den jobben før neste dag klokken halv ni. Friheten er vel et tveegget sverd, kan man si.

 

Hva ønsker du å gjøre når du er ferdig med avhandlingen?

Nå er det jo ganske lenge til jeg er ferdig, og akkurat nå er det ganske åpent. Forskerperspektivet oppleves noen ganger som litt isolert, at en studerer beslutningsprosesser, men er ikke en del av prosessene en studerer. Som motvekt til det hadde det vært spennende å jobbe i en etat, i kommunen, eller noe annet innen forvaltning, med fokus på barnevern. Samtidig så synes jeg forskning er forlokkende. Jeg synes undervisning er kjekt, og det er jo mulig at det etter avhandlingen er ferdig kommer til å være mye jeg fortsatt ønsker å si og finne ut om barnevernet, og disse faktorene bidrar til at akademia frister.

 

Er det noe du skulle ønske at noen hadde fortalt deg før du begynte?

Jeg følte at jeg hadde god kjennskap til hva jeg gikk til ettersom jeg hadde arbeidserfaring fra instituttet, og at jeg kjente andre stipendiater. Jeg hadde kanskje ikke tenkt at jeg skulle begynne med undervisning så kjapt, men jeg var jo likevel forberedt på pliktarbeid.

Jeg vil råde andre som tenker på en doktorgrad til å velge et tema man virkelig har «passion» for. Vet du hva du brenner for så er det det viktigste for å lykkes som doktorgradsstipendiat. Jeg tror også det er lurt å prate med andre stipendiater om deres erfaringer.

 

Bergen, 29. mars 2017

Publisert av: Evelyn Myrå Holmøy