Abstracts for konferansen "Spesialsamlinger i bibliotekene" 2019

I Finnmark har fokuset lenge vært på sikring og innhenting av materiale som beskriver tiden før, under og like etter 2.verdenskrig.

Å gjenoppbygge en landsdel som ble frarøvet all infrastruktur og all bygningsmasse tar tid. Det personlige tapet og traumene for innbyggerne var ubeskrivelig. Det har derfor vært et naturlig fokus å forsøke å lappe sammen det som fantes av visuell hukommelse fra Finnmark. 

Fotoarkivet i Finnmark fylkesbibliotek har samlingsansvar for hele Finnmark. Vi publiserer bilder fra samlingen i Digitalt Museum. Fotoarkivet har nå ca. 150.000 bilder.

Vårt fotoarkiv har stort sett bestått av sorthvitt materiale frem til ca. 1960-tallet. Det er få fargebilder i arkivet og vi savner bilder fra mange steder i Finnmark.

Siste gang fotoarkivet i Finnmark fylkesbibliotek var engasjert i et innsamlingsprosjekt var «Fra asken til internett» i 1999-2002. Gjennom et fellesprosjekt sikret museer og historielag i Finnmark fotografisk materiale fra Finnmark i tiden før 2. verdenskrig. Resultatet ligger publisert i Digitalt Museum.

Derfor vender vi nå blikket mot resten av vår analoge fotohistorie med nysatsing på tiden etter 1950 og frem til det digitale skiftet.

Det siste året har fotoarkivet søkt og mottatt støtte fra Sametinget, Kulturrådet, Fritt Ord og Arkivverket.

Totalt har vi mottatt 195.000 kroner i støtte til innsamling, forskning og formidling av samlingen vår.

Fotoarkivet i Finnmark fylkesbibliotek har satset på to store prosjekter i 2019-2020:

«Sikring av Finnmarks visuelle historie i 1950-2000» og «Identifisering og formidling av Elisabeth Meyers fotografier fra samiske områder i 1940».

Biblioteker og lokalhistorie er to kulturelle felt som har hatt mye berøring med hverandre. En stor del av landets folkebiblioteker har bygget opp egne lokalhistoriske samlinger eller «lokalsamlinger». Denne typen materiale har uten tvil stor nytteverdi lokalt, men har ikke fått så mye fokus på nasjonalt plan. I dag har Nasjonalbiblioteket som en del av sitt ansvarsområde å utvikle det lokalhistoriske feltet. De senere år har en fått helt nye muligheter for å formidle lokalhistorie digitalt, blant annet gjennom Nasjonalbibliotekets digitalisering av litteratur, aviser, tidsskrift og andre typer materiale og tjenesten Lokalhistoriewiki fra Norsk lokalhistorisk institutt ved Nasjonalbiblioteket. Dette gir muligheter ikke bare for søking og informasjonsinnhenting for lokalhistorikere og slektsforskere, men en kan også lage tekstsamlinger med nytteverdi for forskere med nye metoder innenfor digital humaniora. I en «virtuell lokalsamling» kan en ta det tradisjonelle konseptet med lokalsamling inn i framtiden ved å sortere ut og presentere digitalisert lokalhistorisk materiale. Innlegget vil gi et historisk bakteppe når det gjelder lokalsamlingen og drøfte et nytt digitalt mulighetsrom.

Skeivt arkiv ved Universitetsbiblioteket i Bergen har nasjonalt ansvar for å dokumentere og formidle historien om kjønns- og seksualitetsmangfold i Norge. Dette er en historie som har vært tabuisert og fortiet, og arkivet ble opprettet ut fra en bekymring for at minner og materiale sto i fare for å gå tapt. Arbeidet med Skeivt arkiv har vist hvor viktig det er med oppsøkende virksomhet og god kjennskap til organisasjoner og miljøer for å bevare privatarkiver og utføre livsminneintervjuer på dette feltet. Presentasjonen vil beskrive utfordringene vi har hatt med innsamling, tilgjengeliggjøring og personvern på dette feltet.

I 2016 lanserte UB Bergens Spesialsamlinger betaversjonen av en ny digital samlingsplattform, marcus.uib.no. Marcus er utviklet på hjemmebane av UBs Seksjon for digitale systemer og tjenester (DST, nå kalt DU – Digital utvikling) i samarbeid med Seksjon for Spesialsamlinger. Teknisk tar plattformen utgangspunkt i åpent tilgjengelig software og bygger på Linked Data; konseptuelt er den utviklet med tanke på UBs uttalte behov i et digitalt formidlingsverktøy: Marcus tar utgangspunkt i bilder, er tenkt fleksibel, og henter data fra Spesialsamlingenes katalogiseringsverktøy, Protégé. 

Presentasjonen har tre hoveddeler:

1. Linked Data og andre tekniske spesifikasjoner. Hva er det, hvordan fungerer det, og hva er fordelen med det?

2. Formidling og kuratering av samlingsmateriale i Marcus. Hva er de tekniske mulighetene og utfordringene, hvordan har Marcus påvirket måten vi jobber med formidling på, hva er bibliotekets rolle mht kuratering av materiale?

3. Utviklingspotensiale og veien videre. Har vi tatt Marcus så langt det går? Hvordan ser vi Marcus i forhold til andre systemer som har kommet til underveis? Hvilke utfordringer er det med å ha og drifte et system selv i forhold til å dele infrastruktur med andre institusjoner?

Gjennom denne presentasjonen ønsker vi å legge til rette for diskusjon med andre spesialsamlinger om felles og ulike behov for digitale visningsverktøy.

NB kilder er Nasjonalbibliotekets serie for kildeutgivelser. I serien utgis kvalitetssikrede transkripsjoner av viktige dokumenter fra Nasjonalbibliotekets privatarkivsamling. Samlingen inneholder unike og upubliserte dokumenter etter kvinner og menn av stor betydning for norsk kultur- og samfunnsliv, med særlig vekt på arkiv etter norske forfattere, kunstnere og forskere. De fleste av arkivene er allerede ordnet og katalogisert, de kan studeres på Spesiallesesalen på Nasjonalbiblioteket i Oslo og mye finnes også digitalt tilgjengelig på Nasjonalbibliotekets nettsider. Men mange av dokumentene forblir likevel lite tilgjengelige fordi de er vanskelige å tyde. Et godt eksempel på dette er Camilla Colletts etterlatte brev og manuskripter som er skrevet med en håndskrift ikke mange klarer å lese i dag. NB kilder-utgavene gjør disse tekstene lettere tilgjengelige for forskere og andre interesserte. Med NB kilder ønsker Nasjonalbiblioteket å styrke formidlingen av sentral norsk kulturarv til glede for forskning og dokumentasjon og for den allment interesserte leser. I tillegg til de transkriberte dokumentene inneholder hver utgave en innledning om kilden(e), bakgrunn og innhold, samt om prinsipper, gjennomgående fenomener, kommentarnivå o.l.

Serien ble startet i 2014 og til nå har det kommet nærmere 30 utgivelser, ca. 20 av disse er knyttet til større interne transkripsjonsprosjekter som «Camilla Collets brev», «Christiane Korens dagbøker», «Halfdan Kjerulfs dagbøker» og «Kitty L. Kiellands brev». Men i serien utgis også tekster knyttet til jubileer eller markeringer, for eksempel ga vi i 2014 ut en bok med fire grunnlovskilder fra Eidsvoll 1814.Det er utarbeidet to sett med retningslinjer for serien, ett for utgiver, som har hovedansvaret for transkripsjonen(e) og innledningen(e), og ett for (som oftest interne) transkribenter som er knyttet til prosjektet. NB kilder-utgavene utgis som e-bøker på bokselskap.no. Tekstene blir kodet i XML, et format som egner seg til publisering, lagring og deling. Med XML som utgangspunkt lages nettvisning, samt nedlastningsformater som for eksempel EPUB og PDF, alt er fritt tilgjengelig. Tekstene vil også kunne inngå i korpus til bruk i DH-prosjekter. I presentasjonen vil jeg komme nærmere inn på prioriteringer og vurderinger for utgivelsene og organisering av arbeidet med utgavene.

Samlingene etter vandrersken og malerinnen Catharine Hermine Kølle (1788-1859) ble av ulike årsaker etter hennes død spredt til ulike institusjoner og private eiere. Vi vil gjennom vårt bidrag til konferansen vise hvordan vi gjennom portalen Marcus, på tvers av institusjoner, kan lenke sammen og digitalt gjenforene arkivmaterialet og primærkildene skapt av Catharine Kølle. Manuskript- og librarsamlingen, Seksjon for Spesialsamlinger ved UBB har håndskrevne reisedagbøker, akvareller og skisser, brev, kart og manuskripter. Universitetsmuseet i Bergen bevarer over 200 akvareller og tegninger; Lokalhistorisk Arkiv i Ulvik bevarer akvareller, skisser, og diverse manuskriptmateriale; Statsarkivet i Trondheim bevarer 8 akvareller; og ved Stalheim Hotel bevares bøker og diverse manuskriptmateriale etter familien Kølle. I tillegg finnes akvareller i privat eie. Forutsetningen for at de splittede Catharine Kølle-samlingene kan presenteres i sin helhet er UBBs valg av semantisk teknologi. Vi ønsker å presentere og fremheve potensialet ved Marcus og bruken av Linked Data, ved å vise hvordan man gjennom nettutstillinger kan lenke sammen, forene og formidle primærkilder som bevares i institusjonelt adskilte bevarings- og samlingskontekster: fysisk splittet – digitalt gjenforent.

Bevaringsinstitusjoner for arkiv opplever i dag en stadig økende forventning om å gjøre arkivmaterialet tilgjengelig digitalt. Brukerne av arkivene er på de digitale møteplassene og det er også der det vil være best forutsetninger for interaksjon og viderebruk av det digitale arkivmaterialet.

Digitalarkivet som en publiseringstjeneste for alle bevaringsinstitusjoner ble åpnet nå i september. Tjenesten innebærer at alle bevaringsinstitusjoner med arkiv, slik som spesialsamlinger i bibliotekene, kan tilgjengeliggjøre sine digitale/digitalisert arkiver på en godt etablert tjeneste. Digitalarkivet har vært Arkivverkets publiseringskanal i over 20 år og vi har bygget opp et solid fundament og en stor brukergruppe (over 1 million unike brukere i 2018). Ved å bygge videre på dette fundamentet med arkivmateriale fra alle bevaringsinstitusjoner, vil brukerne få én inngang inn til alle de digitale/digitaliserte arkivene i hele Norge. Det innebærer en betydelig forenkling for brukerne, å finne informasjonen samlet på ett sted og gjennom like framfinningsmetoder. For bevaringsinstitusjonene betyr det at man har en stabil og sikker tjeneste for å publisere sitt arkivmateriale på uten at man må etablere dette selv.

I første omgang gjelder tjenesten publisering av digitalisert arkivmateriale. I tillegg foreligger det allerede mulighet for tilgjengeliggjøring av foto, lyd og video i Digitalarkivet, men ikke som en selvbetjent tjeneste for bevaringsinstitusjonene. Videre planer er derfor å gjøre Digitalarkivet til publiseringstjeneste for alle formater som foto, lyd og video, digitalt skapte arkiv og dokumentasjon mm. For brukerne er det vesentlige at alt arkivmateriale samles ett sted, med relevante metadata, uavhengig av formattype (digitalisert, foto, video, databaser, fagsystem etc) og uavhengig av hvor arkivene har sin opprinnelse. Dette vil gi store muligheter for arkivbrukere generelt, men også for nye brukergrupper. Det vil kunne gi helt ny bruk av arkivdata, ved at man får fram relevant arkivmateriale uavhengig av oppbevaringssted, men også gjennom interaksjon med andre tjenester som åpne data slik at informasjon kan viderebrukes og videreforedles gjennom forskings- og læringsformål. Vi ser for oss at i fremtiden kan nye tjenester utvikles basert på api-er for tilgjengeliggjøring av arkiv og all den spennende dokumentasjonen som ligger der.

Foredraget vil presentere den nye publiseringstjenesten og de mulighetene den introduserer nå, samt de erfaringene vi har gjort oss etter noen måneders drift. I foredraget vil vi også ha et blikk framover og se hva som er i vente for bevaringsinstitusjonene og for brukerne.

Da Skeivt arkiv ble opprettet i 2015, stod det sentralt i mandatet at arkivet ikke bare skulle samle inn, dokumentere og bevare, men også tilgjengeliggjøre og formidle historien om kjønns- og seksualitetsmangfold i Norge. Denne historien, som knapt har blitt dokumentert, og knapt har blitt forsket på, skulle nå ikke bare bevares for all ettertid, men også synliggjøres som en sentral del av landets historie. Skeivt arkiv skulle også sørge for at historien var tilgjengelig for dem som hadde skapt den, det vil si lhbtiq-personer og de som har kjempet for disses rettigheter.

Et av de viktigste verktøyene i dette arbeidet var og er nettsiden skeivtarkiv.no. Her er det rom ikke bare for formidling av forskning og informasjon om skeiv historie, men også digital tilgang til arkivmaterialer. Denne delen av nettsiden bygger på det samme systemet som Marcus.uib.no, og gir brukere tilgang til arkivmaterialet, i en kontekst av skeiv historie og kunnskap om denne historien. Det skaper et lavterskeltilbud, hvor en intuitiv plattform med digitaliserte originalkilder gjør historien tilgjengelig for alle brukere, uavhengig av erfaring med og kunnskap om arkiver. Denne tankegangen blir også styrket av å være en del av spesialsamlinger i bibliotek, heller enn et arkiv.Det å kunne vise frem originalkilder gjør at historien er tilgjengelig for skeive som ønsker å kjenne sin historie, og majoritetsbefolkningen som ønsker å lære om denne viktige men ofte usynlige delen av Norges historie. Det gjør også at skeive sine stemmer får komme til orde på en helt annen måte, og får den plassen i det offentlige ordskiftet som de ofte har blitt fratatt.

Fremtidens forskningsbibliotek skal navigere i et komplekst landskab af eksterne forventninger fra bevillingshavere og samfund, samt stærke interne krav om synlighed og relevans i en økonomisk presset virkelighed på danske universiteter.

Syddansk Universitetsbibliotek har valgt at sætte øget fokus på særsamlingerne, så de i større grad bidrager effektivt til kvaliteten og den faglige dybde i biblioteksbetjeningen. Det har resulteret i oprettelsen af et såkaldt Temaforum for Special Collections (TSC), der ikke er en decideret afdeling, men en tværgående enhed i organisationen, med medarbejdere fra en række afdelinger.

TSC har som formål at koordinere arbejdet omkring bibliotekets særsamlinger, herunder Rarasamlingen. Endvidere koordinerer forummet rammerne for benyttelsen af disse samlinger, dels på Forskerlæsesalen i Odense og på læsepladser i campusbyerne, dels i forbindelse med udlån.

TSC omfatter opbevaring, vedligeholdelse, kuration, benyttelse, udvikling, digitalisering og formidling af særsamlingerne. Opgaverne betragtes som ligeværdige, men kan gives vekslende prioritering efter behov. Desuden danner TSC rammen for kompetenceudvikling og vidensdeling inden for området.

Et særligt fokus på disse samlinger giver desuden Forsknings- og analysesektionen på Syddansk Universitetsbibliotek bedre mulighed for at benytte dem i forskningsøjemed.

Vi vil gerne bidrage til konferencen med en poster, der viser kerneopgaver, struktur samt eksempler på forskning og formidling.

Samlingen har bokhistorisk og kulturhistorisk verdi, og sier noe om både det samfunnet der bøkene ble skrevet og laget, og samfunnet der bøkene endte opp. Universitetsbiblioteket i Oslo sine spesialsamlinger inneholder både europeisk og asiatisk eldre materiale. Noen av bokskattene i HumSam-biblioteket er introdusert her (inkludert medisinske fag).

Vi bruker spesialsamlingen til
- utstillinger: Utstillingsmonterne er plassert rett ved inngangen og ses av mange på vei inn i biblioteket.
- forskning: Flere av våre spesialsamlinger brukes aktivt av både interne og eksterne forskere. Papyrussamlingen er vår mest etablerte spesialsamling, og UiOs forskere jobber tett sammen med internasjonale miljøer med denne samlingen. Den har en egen database, OPES.
- undervisning: Den Øst-asiatiske samlingen brukes en del i undervisning – og er (uheldigvis?) kanskje den delen av undervisningen studenter viser størst interesse for. Det å kunne se, lukte og ta på flere hundre år gamle bøker er noe helt annet enn å se en digitalisert utgave på nettet.

Digitalisering og katalogisering
Hittil har bøkene blitt digitalisert etter forespørsel fra brukerne. Vi har ikke hatt en systematisk digitalisering, og de siste årene har det vært lite ressurser til digitalisering. Tidligere hadde vi Minuskel som plattform, men det er nå overført til Alma D og vises under «Digitale samlinger» i Oria.Vi ser at den synlige, katalogiserte delen samlingen brukes av forskere verden rundt, så det er ønskelig å kunne digitalisere større deler av spesialsamlingene våre.

Utfordringer
- vi ønsker å formidle spesialsamlingen til et større publikum, og for å fremheve samlingen må vi bygge mer bevissthet og kompetanse.
- ikke alt materiale er egnet for registrering i Alma. Alma D som er integrert i Oria/Alma har også sine begrensninger, så det er behov for å finne bedre løsninger for noen deler av spesialsamlingen.
En av våre største utfordringer er at store deler av våre eldste samlinger ikke er registrert i Alma, men kun søkbare via kortkatalogen, HKI. Vi har bl.a. en stor samling eldre plansjeverk, primært innen kunst og arkeologi som ble katalogisert og registrert i BIBSYS som et prosjekt rundt 2010. Resultatet av dette prosjektet er en fullstendig oversikt over denne samlingen, noe som gjør den lettere tilgjengelig til bruk i utstillinger og i undervisning.

Siden åpningen av biblioteket i 2012 har Realfagsbiblioteket vektlagt formidling og vitenskapelige foredrag for å etablere biblioteket som en arena for vitenskapelig debatt og åpenhet. Med vår tidligere erfaring som drivere av små instituttbibliotek og nære relasjon til samlinger og fag, var det nå som en større, tverrfaglig enhet, lettere å komme i kontakt med andre miljøer på UiO som også samler og formidler. Det viser seg at vi og flere av våre samarbeidspartnere mangler rammeverk for dette arbeidet. De store databasene til boksamlingene og gjenstandssamlingene egner seg ikke for de mindre samlingene som oppstår, der forskere over tid har tilpasset strukturen og metadata til sin egen forskning og undervisning. Spesialsamlingene, slik vi nå kjenner dem, lever sitt eget liv mellom bokbaser, administrative arkiver, forskningsdata, museumsbaser og formidlingsprosjekter på webservere.

Da Alma-digital dukket opp som en mulighet for å registrere metadata og digitale representasjoner for materiale utover bokformatet, ønsket vi å teste ut dette også for spesialsamlinger. I 2018-2019 gjennomførte vi flere prosjekter, hvorav noen av samlingen lot seg modellere via marc eller dublin core, mens andre fortsatt byr på utfordringer. Målet vårt er å øke forståelsen og kunnskapen om metadata for ulike typer samlinger slik at man i fremtiden kan utnytte autoritetsregistre og identifikatorer tilknyttet de etablerte basene i arbeidet med spesialsamlingene, og dermed styrke formidling, forskningsstøtte og langtidslagring av viktige ressurser.

Nå mener vi turen har kommet til spesialsamlingene - også for UiO! Vår poster vil inneholde eksempler og forslag til videre arbeid med metadata for spesialsamlinger.

Kong Magnus Lagabøtes landslov av 1274 var gyldig fram til 1600-talet, lenge etter at Noreg kom under administrasjon av Danmark. Lova er overlevert i både norrøne og danskspråklege handskrift, noko som speglar den lange perioden landslova var i bruk.

Prosjektet Transformations of Medieval Law - Innovation and Application in Early Modern Norwegian Law Books, finansiert av Trond Mohn stiftelse og Universitetet i Bergen, studerer overleveringa av landslova og konteksten der bøkene vart laga og brukte. Korleis reflekterer handskrifta den historiske og rettslege utviklinga? Prosjektet set særleg fokus på dei seinare handskrifta, som til no har fått lite merksemd i forskingssamanheng. Mange av dei er relativt utilgjengelege, men andre har vorte digitaliserte dei siste åra. Blant dei sistnemnde er eit av Universitetsbiblioteket i Bergen sine eigne landslovseksemplar (ubb-ms-0081, frå om lag 1720), som er ei papiravskrift av eit pergamenthandskrift frå ca. 1300.

Ved Universitetsbiblioteket finnes den største samlingen av manuskripter etter embetsmann, politiker og jurist Christian Magnus Falsen (1782-1830). De fleste fra den perioden han bodde i Bergen fra 1825 og 1828. Samlingen jeg har arbeidet med inneholder i hovedsak private brev, dokumentasjon av private regnskapsforhold og dokumenter tilknyttet hans embeter. Arbeidet har bestått i registrering, transkribering og tilgjengeliggjøring i Universitetsbibliotekets digitale plattformen Marcus.

I Marcus deles informasjon som lenket åpen data. Data er strukturert og blir publisert via lenker som er lesbare for både mennesker og maskiner. Dette gir mulighet til å dele og relatere data fra en rekke forskjellige kilder på tvers av plattformer og grenselinjer. Der man innenfor tradisjonell arkivformidling kun lenker mellom statiske nettsider, skaper lenket data relasjoner mellom data i dokumenter – i tillegg til mellom dokumentene selv. Når data om personer, steder og emner deles i Marcus, kan data lenkes til personer, emner og steder i andre samlinger og på andre plattformer. Marcus muliggjør formidling av Falsens manuskripter i den opprinnelige konteksten, i form av en samling av hans etterlatte papirer. Samtidig skapes og synliggjøres relasjoner på nye måter gjennom å lenke data til data. Dette er viktig i et formidlingsperspektiv: Ved å gi nye innganger til materialet blir samlingene åpnet opp og informasjonen blir tilgjengelig for flere brukere. Det interessante er altså ikke bare hva kildene forteller oss om Falsen, men i en tid med nye digitale muligheter - hvordan vi best kan formidle innholdet i våre samlinger til forskningsmiljø og et historieinteressert publikum.

Universitetsbiblioteket i Oslo fikk i 1939 en usedvanlig flott samling bøker fra slutten av 1400-tallet og 1500-tallet i gave av enken etter Olav Sinding, residerende kapellan i Stavanger domkirke. Gaven var et viktig og verdifullt tilskudd til bibliotekets eldre samlinger og fikk også stor medieoppmerksomhet i samtiden. Gaven ble delt opp og plassert i håndskriftsamlingen og i samlinger med eldre trykk, Paleotyper samt Libri rari. I overgangsperioden mellom trykte og håndskrevne bøker kan det imidlertid være nyttig å behandle bøker samlet, på tvers av medieform. I dette tilfelle kan helheten belyse og formidle både sammenhengen mellom trykte og håndtegnede illustrasjoner generelt og spesielt Sindings studier av bildene i Breviarium Nidrosiense fra 1519. Jeg ønsker å lage en samlet virtuell presentasjon av Sindings gave og tilgjengeliggjøre denne helheten i Nasjonalbibliotekets digitale fagressursserie: NB tema.

Hva er konsekvensene når spesialsamlinger ikke har forebyggende oppbevaringsrutiner etablert? For eksempel, hva skjer når en bok blir vannskadet?

Jeg skal vise en konserveringsbehandling av en vannskadet bok fra en spesialsamling i et norsk museum. Jeg skal beskrive boken, skaden, årsakene til skaden og arbeidet med å reparere den, inkludert tid og kostnader. Jeg jobber alene i et minimalt utstyrt laboratorium. Et større, velutstyrt verksted med flere konservatorer ville redusere tiden og kostnadene for å fullføre konserveringsarbeidet jeg vil vise dere i denne presentasjonen.

Fullstendig bok-konservering er en lang prosess, og konserveringsbehandling er mer komplisert enn å forhindre skaden til å begynne med. Mugg er et alvorlig problem forpapirbaserte materialer, og en helserisiko for alle mennesker i nærheten av det. Lagringsforhold og forebyggende praksis kan stoppe eller minimere denne risikoen før den utvikler seg.

Ved å vise denne konserveringsbehandling håper jeg å provosere spørsmål for publikum å vurdere i fremtiden. Hvordan ble en slik bok utsatt for muggsrisiko? Hva er forebyggende praksis i spesialsamlinger? Hvem tar beslutningene om lagring? Hvem overvåker klimaforholdene? Hva er standardene som beslutningstakerne strever etter? Hvordan kan vi alle jobbe sammen for å opprettholde standarder og forbedre lagringsforholdene?

Forebygging er det viktigste, og jeg håper publikum vil tenke på hvordan vi alle kan jobbe sammen for å beskytte spesialsamlinger, så færre bøker blir skadet som den viste boken.

Olaus Magnus' "De nordiske folkenes historie" kom ut for første gang i 1555. I løpet av det påfølgende århundret kom det i alt 22 utgaver av ulikt omfang og på ulike språk. Nasjonalbiblioteket huser nå 18 av dem, i det som antakelig er den mest komplette samlingen noe sted.

Fra høsten 2019 skal Olaus Magnus-utgavene være del av den samlingen som skal lagres, stilles ut og formidles i NBs nye Senter for historiske kart, og den åpner dermed et bredt spekter av muligheter for formidling av bokhistorie, kunnskaps- og vitenskapshistorie og av historien om Norden som region. Kartsenteret vil gjøre dette både digitalt og gjennom fremvisning av originalmaterialet.

Spørsmålene som reiser seg, knytter seg dels til tilgjengeliggjøring og dels til måter å formidle en omfattende, komplekst og til dels vanskelig tilgjengelig materiale på. Men diskusjonen vil selvsagt også handle om hva dette materialet kan ha å gi ulike publikumsgrupper nå, i en situasjon der alle dette verkets betingelser er blitt helt forandret.

I dette innlegget vil jeg fortelle kort om verket og samlingen, og deretter diskutere måter og målsetninger for formidlingen av 1500-tallets kunnskapsunivers til et multimedialt og multikulturelt kunnskapssamfunn.

På trods af at Norge - gennem Oluf Ryghs Norske Gaardnavne - var først med at gøre navneforskning til en videnskablig disciplin, har man endnu ikke formået at skabe et entydigt referencessystem for geografisk lokalisering ved hjælp af stednavne, hverken for i dag eller over tid.

Selv om de fleste af os har en generel viden om hvordan steders navne skal skrives, er der betydelige forskelle i ganske mange moderne stednavns stavemåde. Dertil giver Lov om Stadnamn også udvidede muligheder for at ændres skrivemåden for gard- og bruksnavn. Vi har i de norske stednavne at gøre med et ganske labilt system, hvad angår skrivemåde – og dermed geografisk identificering og geografisk lokalisering.

Set i et historisk perspektiv er stednavnes skrivemåder endnu mere varierende, især inden det 20 århundrede hvor der ikke var nogen statslig indflydelse på stavning. Så et allerede labilt system bliver i et historisk perspektiv til et lettere kaotisk system.Kan man gøre noget for dette? Ja, flere historiske udgivelser, blandt andet Diplomatarium Norvegicum, Regesta Norvegia har brugt at benytte sig af den matrikulære inddeling af 1886, som danner rammen om det føromtalte værk, Norske Gaardnavne. Andre har for at sikre entydighed i lokalisering brugt det såkaldte GAB-nummer (Grunneiendommer, Adresser og Bygninger), som var Kartverkets lokaliseringssystem for beboelse før år 2000.Gældende for begge systemer er, at de er historiske lokaliseringssystemer. De er med andre ord ’døde’ og dermed stabile. Det er i og for sig godt at anvende som sikker lokaliseringsystem, men systemet kan ikke håndere alle nyere udvikling i bebyggelse. Og systemerne registerer heller ikke explicit forskellige skrivemåder på stednavne, så lokalisering kan ikke foregå sømløst med disse systemer.

Løsningen er at skabe et et autoritetsregister over stednavne, der lokalisering(er) dels er entydig og dels tager højde for alle kendte stavevarianter af den givne lokalitets navn. Dette lyder som en klart overkommelig opgave, men da samme stednavn kan bruges om forskellige typer lokaliteter med forskellig geografisk placering, er alle tidligere forsøg endt uden helt brugbart resultat. Dette bidrag undersøger mulighederne og forudsætningerne for at kunne skabe et entydigt og anvendelig system til geografisk lokalisering til brug for digital humaniora i kultur- arkiv- og biblioteksinstitutioner i Norge. Ideer som semantisk web, linked open data, historisk geografi og ikke mindst navneforskning er centrale koncepter i oplægget.

Mål for prosjektet
Formålet med prosjektet er å kartlegge eksisterande og framtidige behov til system for spesialsamlingar, samt formidle den digitale kulturarven som er tilgjengelig via nb.no. Gjennom prosjektet ønsker me å legge grunnlaget for eit framtidig system for bevaring, formidling og tilgjengeleggjering av kulturarv, som gjer nytte av NB sin infrastruktur og innhald, og som kan fungere sammen med andre institusjonar sine systemer.

Prosjektet er 1-årig prosjekt og inndelt i to delar.
Arbeidspakke 1: Konseptskildring og behovsanalyse for system for spesialsamlingar. Bergen off. bibliotek har fleire spesialsamlingar som me har jobba med å digitalisere spesialsamlinger dei siste 25 åra. Det digitaliserte materiale ligg no i hovudsak i bibliotekssystemet Bibliofil. Ila 2019 fekk biblioteket ein ny versjon av Bibliofil, og behovet knytta til spesialsamlingarer er ikkje påtenkt i den nye versjonen av systemet. I tillegg til biblioteksystem bruker me i utstrekt grad Flickr, Dropbox, issu.com og andre sky-tenester for å formidle og dele digitale objekter. Biblioteket held difor på med å kartlegge organisasjonen og brukarane sine behov knytt til system for spesialsamlingar, og på bakgrunn av det skildre eit konsept for framtidens system for spesialsamlingar. Konseptskildringa vil innehalde relevante brukerhistorer/brukerreiser, arkitekturskisser og ein enkel kravspesifikasjon. Det er uvisst om ei løysing kan dekke heile vårt behov, både for å handtere dei digitale filene, metadata, og for å dekke presentasjon-, søk- og formidlingsgrensesnitt. Og ikkje minst om eit system kan handsame komande metadataformat som td Bibframe og linked data.

Arbeidspakke 2: Formidlling av kulturarv fra nb.no. Digitaliseringsarbeidet i Nasjonalbiblioteket går fort, og det blir løpande publiserte store mengder materiale som er interessant for oss og våre brukarar. Me opplever at det er mange som ikkje kjenner til denne verdifulle ressursen og me ønsker difor å undersøke kva formidlingsmoglegheiter me kan nytte for å gjere våre innbyggarar merksame på kulturarven som finnas på nb.no. Me vil nytte funksjonalitet som ligg i beta.nb.no i kombinasjon med bibliotekets nettsider og sosiale media for å lage relevante undersamlingar og uttrekk av digitalisert materiale knytt til stader, hendelser eller personer. Me vil også sammen med NB.no bidra til at NB kan digitalisere deler av vårt materiale, f.eks om NB mangler noko eller om me har ting som er unike, og som me i neste omgang kan formidle via nb.no. Prosjektet vil bygge på erfaringar frå “Felles biblioteksystem for storbyene”, “Grieg Research Guide”, “Bergen musikkhistorie”, “Linked data - et nettverk” og “Øklands Trykksaker”.

I 1519 utkom Breviarium Nidrosiense og Missale Nidrosiense. Bøkene ble trykt på initiativ fra erkebiskop Erik Valkendorf i Trondheim og laget spesielt til bruk i kirker og for prester i hele Norge. Bøkene ble trykt i Paris og København, men fordi de er trykt på norsk initiativ, for norske penger og for det norske markedet, og altså er forlagt i Norge, regner vi bøkene som norske. Bøkene markerer starten på 500 år med trykte, norske bøker. 500-årsjubileet for boken i Norge i 2019 blir feiret i hele Norge gjennom et nasjonalt bokår. Internasjonalt løftes Norge frem som hovedland under Bokmessen i Frankfurt. Ved Nasjonalbiblioteket blir 2019 et bokhistorisk år: Det er satt i gang forskningsprosjekter og bibliografiske satsinger og svært mye av den norske bokarven er allerede digitalisert. I løpet av året blir det konferanser og seminarer, utstillinger og nye utgivelser og lansering av bibliografien Norske bøker 1519–1850. I foredraget mitt forteller jeg om arbeidet med dette jubileet i årene før 2019, fra det første forslaget og tankene rundt dette hos våre bokhistorikere, frem til årets markeringer og fremvisning av resultater. Jeg vil se på hvordan Nasjonalbiblioteket forankrer jubileer i faglig arbeid med samlingene, der det langsiktige målet er å skape merverdi utover arrangementene i jubileumsåret. For å oppnå dette, må jubileene planlegges tidlig, og det må tenkes inn hele spennet fra samlingspleie, digitalisering, katalogisering til forskning og faglig og populær formidling.

I dei fem nordiske landa finst det eit stort antal bibliotek og arkiv som samla held omkring 50 000 enkeltfragment frå tusenvis av mellomalderbøker. Fagpersonar og forskarar har tradisjon for å oppretthalde nordiske  nettverk for kunnskapsutveksling, noko som på mange måtar har blitt enklare i dagens digitaliserte kjeldekvardag. 

Spesialsamlingar og arkiv i Norden er generelt gode til å tilrettelegge for både forsking på originalmateriale og digitalisering. Likevel er det ei utfordring at digitaliseringsløysingar, standardar og språk varierer frå institusjon til institusjon og land til land. Store digitaliseringsprosjekt er tidkrevjande, og blitt lett hengande bakpå i ei digital utvikling som går særs raskt.

Representantar for dei fem nordiske landa fekk nyleg betydelege midlar for å førebu ein ambisiøs prosjektsøknad innanfor feltet mellomalderske bokfragment. Noko av det som vil diskuterast, er: Korleis kan involverte forskarar og andre fagpersonar studere, organisere og presentere store mengder med fragment, og er det mogleg å samle og samordne separate nettressursar på ein god måte?

Spesialsamlingene ved Universitetsbiblioteket i Bergen har etter siste omorganisering gått i en ny fase med fire enheter; Manuskript- og librarsamlingen, Billedsamlingen, Skeivt arkiv og Språksamlingane. Hver av disse enhetene jobber med å samle inn, bevare og formidle ulike historiske områder, og samtidig med større prosjekter innenfor både innsamling, bevaring og formidling. Det siste året har særlig Billedsamlingen og Manuskript- og librarsamlingen vært involvert i et større flytte- og infrastruktursprosjekt ved UiB, Prosjekt Sikre Samlinger, som har satt samlingsforvaltning ved universitetet i fokus.I tillegg til dette er det til enhver tid store faglige prosjekter med kortere eller lengre tidsrammer som foregår ved enhetene.

Elevar frå Fridalen Skole intervjuar Kjell Nesse i samband med skulens 80-årsjubileum i 2019.

Foto/ill.:

Bjørn Enes

Sidan januar 2016 har Bergen off. Bibliotek og Memoar, norsk organisasjon for munnleg historie, drifta eit intervjustudio i hovudbiblioteket. Studioet er enkelt med ei utstyrs- og programvarepakke som gjer det mogleg for kven som helst å låna studio, utan at dei treng kjennskap til video eller data. Brukarar er historielag, musé, skular, studentar og private.  Workshop’en vil handla om erfaringane frå dette forsøket og Memoars visjon om at innsamling, dokumentasjon, bevaring og formidling av munnleg historie blir eit tilbod ved alle større bibliotek. Workshop’en vil bli leia av Bjørn Enes og Barbro Matre frå Memoar.

Tema som vil bli tatt opp blir:

• Om den aukande interessa for munnleg historie både i abm-sektoren og 
   frivillig sektor.

• Teknisk organisering av opptaksstudio i Bergen.

• Etikk og juss: Opphavsrett og eigarskap, moglege val om deling,
   standard samtykkeskjema, avlevering, samarbeidet med Bergen
   off. Bibliotek, Norsk etnologisk gransking, Folkeminnesamlinga og
   Lokalhistorisk Institutt, publisering på Minner.no og www.Memoar.no/Bergen

• Erfaringar frå innsamlingsprosjekt i samarbeid med skular, historielag og andre.

• "Forteljarpanel» - erfaringar med formidling av munnleg historie
   på publikumsarrangement.

Frå forteljarpanel om barndomsopplevingar av eksplosjonen på Vågen, 20/4 1944.

Foto/ill.:

Bjørn Enes

Spesialsamlingene i biblioteker er en del av biblioteksektoren, men inneholder i tillegg til bøker også manuskripter, fotografier, grafikkunst, annet arkivmateriale og museumsgjenstander.

Workshopen inviterer arkivarer, bibliotekarer, kuratorer, konservatorer, registratorer, bokhistoriker, digital arkivarer og alle som jobber med samlingsforvaltning til å diskutere sammen hvordan vi kan sikre kvaliteten på papirbasert samlingsforvaltning i landet. På workshopen kan man høre forskjellige meninger om det er ønskelig å etablere lignende standarter for enheter i Spesialsamlingene med svært variert materiale.

Workshopen kan velge å diskutere følgende temaer:

• Blir materialet i realiteten oppbevart på en forsvarlig måte i de ulike depotinstitusjonene i dag?
  - Hva er status i dag / praksis for oppbevaring av arkivalia?
  - Er det nok konservatorer i depotinstitusjonene for å oppbevare materiale på tilstrekkelig måte?
   
• Er det nødvendig med en felles nasjonal standard for fysiske krav til oppbevaring av samme type materiale uavhengig av depotinstitusjon (bibliotek, arkiv eller museum)?
  - Hva finnes i dag / gjeldende retningslinjer i institusjon eller enhet?
   
• Hva er gjeldende lovverk med hensikt til fysisk oppbevaring av arkivalia for henholdsvis bibliotek og arkivinstitusjoner?
  (Spesialsamlinger på bibliotek og arkivinstitusjoner har mye av samme type materiale, som f.eks. kart, tegninger, «gamle dokumenter», fotografier, etc.)
  - Er regelverket detaljert nok / på hvilket detaljnivå?
  Er det eventuelt nødvendig med et felles lovverk for oppbevaring av bibliotek- og arkivbasert materiale?
  Hvilke områder i forvaltningsstrategien bør være den samme for alle enhetene og hvor kan de følge sin egen drift ifølge sin egen politikk?
   
• Er det ønskelig å utvikle infrastruktur i Norge for bevaring av papirbasert/ -relatert materiale når det gjelder rådgiving med forbyggende konservering, direkte konservering, papiravsyring, muggsoppsanering, materialforskning og annet?
   
• Skal det etableres en gruppe for å se om vi kunne utarbeide en felles nasjonal standard for spesialsamlingene /enheter med papirbasert materiale, som finnes gjennom ABM sektor basert på andre internasjonale og nasjonale eksisterende standarter og retningslinjer?

Workshopen skal ha et panel som skal inkludere konservator Ekaterina Pasnak, arkivar Ragnhild Bjelland og universitetsbibliotekar Kirstine Folman.