Religiøse dissidenter i en romersk oaseby

I år 277 e.v.t. ble Mani, «Lysets apostel», kastet i fangehullet til kong Bahram II av Persia, anklaget for å spre falske doktriner. Mani hadde utfordret det persiske presteskapets stilling, og forkynt en tro som forente hans egne åpenbaringer med læren til andre Lys-apostler, især Jesus, Zarathustra og Buddha. Samme år døde han derfor i lenker. Hans tilhengere, kalt «manikeere», fortsatte å spre budskapet, tross forfølgelser.

På 1980-tallet begynte arkeologer å grave ut ruinene av Kellis, en liten romersk landsby i Dakhleh-oasen i vest-Egypt. I et boligkompleks her fant de store mengder greske og koptiske papyrustekster. De hadde tilhørt lokale familier som levde på 300-tallet e.v.t., i perioden da Romerriket ble kristent. Materialet omfattet verdslige brev, kontrakter og regnskap, men også manikeiske hymner og religiøs litteratur.

I avhandlingen benyttes disse papyrustekstene for å rekonstruere det sosiale nettverket til landsbyens manikeiske familier, og analysere rollen religiøs identitet spilte for dem. Nyere forskning har fremhevet at manikeere i Romerriket ofte identifiserte seg selv som kristne. Var så tilfelle i Kellis? Hvordan skilte de seg i så fall fra andre kristne?

Avhandlingen argumenterer for at de troende i Kellis forholdt seg både til generelle kristne og til spesifikt manikeiske tradisjoner, tilsvarende de vi kjenner fra Midtøsten og Sentral-Asia. De knyttet også an til et vidtomspennende nettverk, ledet av egne religiøse autoriteter i Nil-dalen. Slik kultiverte de en distinkt identitet, og tok del i en manikeisk kirke som favnet hele Egypt. Videre argumenteres det for at den manikeiske kirke utgjorde et velorganisert alternativ til den dominerende, «ortodokse» kristne kirke. Sistnevntes ledere svarte da også med å svartmale manikeerne som kjettere.

På denne måten belyser avhandlingen et viktig trekk ved kristningen av Romerriket. Den var nemlig ikke først og fremst en konkurranse mellom abstrakte ideer, men en kamp mellom sosiale grupper og nettverk.

Personalia:

Håkon Fiane Teigen (f. 1987) har en mastergrad i historie fra Universitetet i Oslo. I 2013 ble han ansatt som doktorgradsstipendiat ved Universitetet i Bergen.

Stipendiatet inngikk i forskningsprosjektet Networks in the Roman Near East (NeRoNe), finansiert av Forskningsrådet og ledet av Eivind Heldaas Seland (UiB), som har vært veileder for avhandlingen.