Hva påvirker hvor lang fødselen blir?

Fødsler håndteres i stor grad etter én enkelt standard for varighet og progresjon, og forlengede fødselsforløp er den vanligste grunnen til keisersnitt og forløsninger med sugekopp eller tang. Imidlertid er definisjonen av normal progresjon og varighet av fødsel omdiskutert, og det er stor individuell variasjon fra kvinne til kvinne. Fødselsprogresjon og varighet kan dessuten påvirkes av faktorer ved mor, barnet eller inngrep som gjøres i fødselen.

Igangsatte fødsler blir stadig vanligere, uten tilstrekkelig kunnskap rundt hvordan dette påvirker fødselsvarigheten. Det samme gjelder overvekt og fedme hos mor, som er kraftig økende på verdensbasis. Bruken av ristimulerende midler for å påskynde fødsler har vært tilfeldig og uten klar enighet om dosering. Og hvis en fødsel skal avsluttes med sugekopp eller tang, kan vi forutse noe om hvordan det vil gå, og hvor lenge fødselen vil vare, ved hjelp av ultralyd?

Studiene som inngår i denne avhandlingen har belyst flere av disse spørsmålene: Igangsatte fødsler hos førstegangsfødende kan være opp mot halvannen time lengre enn hos kvinner hvor fødselen kommer i gang av seg selv. Kvinner med fedme har langsommere åpningsfase, men kortere trykketid enn normalvektige kvinner. En mer kontrollert og standardisert bruk av ristimulerende midler ga færre akutte keisersnitt på grunn av tegn til stress hos barnet, men lengre fødselsforløp. Og bruk av ultralyd før vakuum- eller tangforløsning ved lang trykketid kan gi nyttig informasjon om sjansen for om det vil lykkes og hvor lang tid forløsningen vil ta.

Mer kunnskap om feltet gir bedre mulighet for å forstå fødselsprosessen, individualisere omsorg til den enkelte kvinne og gjøre riktige tiltak til riktig tid dersom fødselen går langsomt eller stopper opp.

Personalia

Tilde Broch Østborg (f.1982) er utdannet cand. med. fra Universitetet i Bergen (2010). Hun er spesialist i fødselshjelp og kvinnesykdommer, og jobber som overlege ved Kvinneklinikken, Stavanger Universitetssjukehus. Doktorgradsarbeidet utgår fra Klinisk Institutt 2 ved Universitetet i Bergen. Hovedveileder er professor emeritus Torbjørn Moe Eggebø, biveileder er førsteamanuensis Ragnar Kvie Sande.