Bruskkirurgi reduserer ikke risikoen for senere kneprotese

Isolerte bruskskader i kneet er tidligere vist å redusere livskvaliteten hos pasienten vesentlig. Behandling av slike skader har tradisjonelt siktet mot å bedre knefunksjonen og redusere risiko for senere utvikling av artrose (slitasjegikt) og dermed risikoen for senere kneprotese. Dagens kirurgiske behandling er dokumentert å gi bedre knefunksjon på kort og mellomlang sikt, men langtidsresultater er lite dokumentert og risikoen for behov for senere kneprotese er ukjent. I denne doktorgradsavhandlingen som består av 3 artikler har man etterundersøkt pasienter gjennomsnittlig 19 år etter påvist lokal bruskskade i kneet.
I artikkel 1 fant vi at risikoen for kneprotese var mye høyere hos pasienter med lokale bruskskader enn hos normalbefolkningen. Risikoen var særlig forhøyet hos yngre voksne. Hvilken behandling pasienten hadde fått for sin bruskskade påvirket ikke risikoen for senere kneprotese. I artikkel 2 fant vi at gjennomsnittspasienten fremdeles hadde vesentlig bedre knefunksjon nå 19 år etter behandlingen av lokalisert bruskskade. Pasienter som var blitt operert med bruskcelletransplantasjon hadde best resultat. De andre kirurgiske behandlingene så ikke ut til å gi bedre knefunksjon enn ikke-operativ behandling. I den tredje artikkelen ble pasienter med kneprotese etter tidligere lokalisert bruskskade sammenlignet med en tilsvarende pasientgruppe fra Nasjonalt Register for Leddproteser. Man fant da at selv etter å ha fått kneprotese hadde de tidligere bruskpasientene dårligere livskvalitet enn andre pasienter med kneprotese. Denne avhandlingen gir ny og viktig kunnskap om langtidsprognosen etter lokalisert bruskskade i kneet og kan hjelpe pasient og ortoped når de skal vurdere behandlingen en slik skade.

Personalia

Thomas Birkenes (f 1978) er utdannet lege fra NTNU i 2003 og spesialist i ortopedisk kirurgi fra 2016. Han jobber nå som overlege ved ortopedisk avdeling ved Haukeland Universitetssjukehus med kneskader som spesialfelt. Doktorgradsarbeidet utgår fra Klinisk Institutt 1 ved Universitetet i Bergen. Hovedveileder har vært Håvard Visnes og biveiledere har vært professor Ove Furnes og professor Eirik Solheim.