«Man må vite hvem man er»: DNA som likhetsmotor i California

Når man får vite at man er donorunnfanget, altså at ens unnfangelse var et resultat av en tredjeparts kjønnscelledonasjon, kan man miste grep om hvem man er, hvor man kommer fra og hvor man hører til. Slik var det for mange av menneskene jeg møtte på feltarbeid i California. «Jeg vet ikke hvem jeg er» kunne de si, etter å ha lært, gjerne i voksen alder, at en av deres foreldre ikke var som antatt, men heller en (like gjerne) anonym kjønnscelledonor. Noen kjente ikke igjen sitt eget speilbilde: «det var som om ansiktet mitt bedro meg», sa en, ganske eklatant. Selv om reaksjonene varierer, og familiedynamikk, kjønn og alder ser ut til å medbestemme hvordan ny kunnskap om donorunnfangelse arter seg, var «sjokk» en beskrivelse som gikk igjen, sammen med «sorg» og «tap», men også, hos andre, «bekreftelse», og noen kunne si at det «ga mening». Uansett dukket DNA opp som forklaringen på sammenhengen mellom den donorunnfangede personen og den ukjente donoren. Naturligvis, kan man tenke, men med det fremmedgjørende blikket til sosialantropologien kan man undersøke denne selvfølgeligheten. Hva er sammenhengen mellom kunnskap, DNA, kropp, selv og andre, og hva er egentlig DNA i det hele tatt? I USA forklarer DNA folks tilhørighet og likhet, men blir også «brukt» til å vurdere hvem som er og hvordan man er i familie, til å diskutere når livet egentlig begynner, hvordan barn lages og hvordan man setter grensene for slekt/ikke-slekt i spørsmål om intimitet. Med konseptet «mimesis» utforsker denne avhandlingen hvordan donorunnfangede mennesker navigerer disse problemene samt likhet og forskjell mer generelt. På veien dekonstrueres DNA som den tatt-for-gittheten det ofte er, og vurderes både som symbol og som en kroppslig del av fenomenet «genetisk speiling», som er den etterlengtede opplevelsen av å møte noen (genetisk) lik en selv. For donorunnfangede mennesker kan DNA bli meningsgivende i en uoversiktlig tilværelse, hvor det nære har blitt fremmed, og det fremmede tvetydig nært.

Personalia

Martin Eggen Mogseth er stipendiat ved Institutt for sosialantroplogi ved Universitetet i Bergen. Han disputerer med avhandlingen Mimesis and Immunity: A Reconception of US American Kinship, Self, and DNA, med veiledning fra professor Annelin Eriksen og professor Davide Tarizzo.