Gjennom blod, sjeler og de andres kropper: Hva skal til for at hageplanter skal vokse?

Hvordan bedrive hagedyrking når plantene som vokser i hagen er barn av et mytologisk folk, kalt Núgkui? Dette spørsmålet har vært sentralt for det etnografiske arbeidet jeg har utført sammen med kvinnelige hagedyrkere blant Awajún-folket, en urfolksgruppe tilhørende språkfamilien Aénts Chicham som holder til i høylandsjungelen nord i Peru og sørøst i Ecuador.

Allerede i 2017 begynte jeg å ane konturene av et mulig svar på dette spørsmålet da jeg gjennomførte syv måneder med etnografisk feltarbeid blant landsbyboere ved elven Nieva, en av sideelvene til den mektige elven Marañón. De kvinnene som valgte å ta meg med til hagene sine sang rituelle sanger som fylte dem med de livgivende kreftene til det mytologiske Núgkui-folket. Dette gjøres fordi Núgkui er plantenes mor, og det er gjennom hennes kropp at hageplantene vokser seg store og sterke.

Vel, så lett er det ikke. I 2022 reiste jeg tilbake til kvinnene jeg arbeidet med i 2017, og denne gangen bodde jeg i landsbyene deres i ett år. Nå ble vi bedre kjent, og kvinnene viste meg flere sider av deres rituelle hagedyrking: Når en ny hage plantes, blir stenglene til flere av de plantene som formerer seg ved hjelp av stiklinger, dynket i vegetabilsk blod, slik at deres higen etter menneskeblod skal oppgjøre, eller enda bedre, at denne blodtørsten kunne rettes mot hagens fiender; de ukjente menneskene og dyrene som vandrer blant plantenes stjerneformede blader på leting etter plantenes røtter og frukter. Denne «blodofringen» utgjør også plantenes adopsjon av kvinnen som fra nå av blir sett på som deres mor.

Mens dette foregår, synger kvinnene andre rituelle sanger, der de transformerer seg til ulike mytologiske vesener, samt dyrene som hjelper hagen å vokse ved å holde den fri for ugress. Gjennom disse dyrekroppene trer hagen frem som et mytologisk landskap bebodd av både sjeler og kropper som glir ut og inn av hverandre.

Mitt doktorgradsarbeid bygger på dette empiriske materialet og kontekstualiserer det gjennom spørsmål som omhandler forholdet mellom natur og kultur, mellom mytologi og ritualer, samt mellom slektskap og kjønn. Avhandlingen viser hvordan hagedyrking blant Awajún-folket ikke handler om å kontrollere naturen, men om å inngå i relasjoner preget av slektskap, omsorg og gjensidig avhengighet.

Personalia

Nils Haukeland Vedal er stipendiat ved Institutt for sosialantropologi ved Universitetet i Bergen. Han disputerer med avhandlingen “The Garden Within: Essays about plants, bodies, and the sacred speech of the Awajún people (Aénts Chicham),” med veiledning fra professor Jon Henrik Ziegler Remme og professor Cecilie Vindal Ødegaard.