Ole-Gunnar Nordhus

Den overordnede problemstillingen for mitt doktorgradsprosjekt er når og i hvilken utstrekning privatpersoner kan kreve erstatning for myndighetenes brudd på rettighetene etter Grunnloven, Den europeiske menneskerettskonvensjonen (EMK) og Den internasjonale konvensjonen om sivile og politiske rettigheter (SP).

Både EMK og SP er inkorporert i norsk rett ved menneskerettsloven. Dersom stat eller kommune krenker en privatpersons rettigheter etter konvensjonene, krever henholdsvis EMK artikkel 13 og SP artikkel 2 nr. 3 at norske myndigheter gir kompensasjon for den skaden privatpersonen er påført som følge av bruddet (rett til effektivt rettsmiddel). Tilkjennelse av erstatning kan være én av flere kompensasjonsformer.

Den europeiske menneskerettsdomstolen har uttalt at dersom et brudd på EMK ikke kan kompenseres på andre måter enn ved erstatning, krever EMK artikkel 13 at det i konvensjonsstatenes rett finnes en regel som gir privatpersoner en rimelig mulighet til å kreve erstatning av myndighetene for den ikke-økonomiske skaden bruddet har påført dem. FNs menneskerettighetskomité anvender SP artikkel 2 nr. 3 på lignende måte.

Prosjektets første problemstilling er når EMK artikkel 13 og SP artikkel 2 nr. 3 krever at det i norsk rett finnes en regel som kan gi privatpersoner rett til erstatning for myndighetenes brudd på EMK og SP, og hvilke krav som stilles til utformingen og praktiseringen av regelen.

Selv om Grunnloven inneholder flere parallelle rettigheter til dem som følger av EMK og SP, er det ingen grunnlovsbestemmelse som eksplisitt gir en rett til effektivt rettsmiddel som etter EMK artikkel 13 og SP artikkel 2 nr. 3. Høyesterett har imidlertid uttalt at Grl. § 92 gir den enkelte en «rett til å få eventuelle menneskerettskrenkelser reparert». Uttalelsen kan forstås som at paragrafen implisitt gir en rett til effektivt rettsmiddel, ved å kreve at brudd på grunnlovsrettighetene kompenseres. Prosjektet har derfor også til formål å klarlegge om og eventuelt hvilke krav Grl. § 92 stiller til eksistensen av regler som kan gi privatpersoner rett til erstatning for brudd på grunnlovsrettighetene.

I den utstrekning EMK artikkel 13, SP artikkel 2 nr. 3 og Grl. § 92 krever at det er mulig å få erstatning for menneskerettighetsbrudd, blir det neste spørsmålet i hvilken grad kravene kan oppfylles ved anvendelsen av alminnelige norske erstatningsregler. I de situasjonene hvor erstatningsreglene eventuelt ikke oppfyller kravene som måtte følge av Grunnloven og konvensjonene, må det vurderes om privatpersoner kan ha krav på erstatning direkte med grunnlag i EMK artikkel 13, SP artikkel 2 nr. 3 og Grl. § 92, eller med grunnlag i den rettigheten som er krenket. Svensk rett kan være et mulig referansepunkt for denne vurderingen. Högsta domstolen har i flere saker tilkjent erstatning for ikke-økonomisk skade med grunnlag i forpliktelsene etter EMK artikkel 13 og menneskerettighetene i den svenske konstitusjonen (Regeringsformen). Spørsmålet er om og eventuelt hvilken overføringsverdi avgjørelsene har til norsk rett.

En analyse av problemstillingene nevnt ovenfor, vil ytterligere belyse behovet for å lovregulere privatpersoners rett til erstatning for myndighetenes brudd på rettighetene etter Grunnloven, EMK og SP. Prosjektet vil behandle spørsmålet om Stortinget bør vedta slik lovgivning og hvordan den eventuelt bør utformes. Igjen kan svensk rett være et referansepunkt. Den 1. april 2018 trådte det i kraft nye regler i den svenske skadeståndslagen som regulerer privatpersoners rett til erstatning for myndighetenes brudd på EMK. I tillegg har Regjeringen i Sverige nedsatt en komité som skal vurdere om det er behov for å lovregulere privatpersoners rett til erstatning for brudd på menneskerettighetene etter Regeringsformen. Komiteen skal gjennomføre oppdraget innen 31. juli 2020.