Kronikk om isdalsaken

Det har blitt presentert mange teorier om kvinnen som ble funnet død i Isdalen i november 1970, men vi vet fremdeles svært lite om hvem hun var, hva hun gjorde i Bergen og hvordan eller hvorfor hun døde. I senere tid har saken fått mye oppmerksomhet, blant annet med bøker, podkaster og en planlagt tv-serie. Postdoktor Espen Ingebrigtsen har sett på noen av påstandene som har blitt fremsatt om isdalskvinnen, og han vurderer dem opp mot hverandre i en kronikk som sto på trykk i Bergens Tidende 17.10.2018.

Nedenfor kan du lese teksten som var grunnlag for kronikken som ble trykket i Bergens Tidende.

Vi trenger ikke flere agentfortellinger

Revirkamp og tunnelsyn løser ikke mysteriet rundt kvinnen i Isdalen

av Espen Ingebrigtsen, postdoktor på prosjektet Strafferettens fortellinger, UiB.

I november 1970 ble en kvinne funnet død og forbrent i Isdalen. Saken ble raskt henlagt, og vi vil nok aldri få vite hva som egentlig skjedde. BT melder at et filmteam skal lage en tv-serie basert på det som er kjent om kvinnen i Isdalen, med handling i et internasjonalt miljø. En tv-serie skal underholde publikum, og ikke oppklare saken, så det er positivt at produsentene er opptatt av fakta. Likevel er det betimelig å spørre hvordan serien vil påvirke oppfatningene av saken. Politiet konkluderte med selvmord. Andre mener det var drap. Noen tror at kvinnen var agent. Juristen Dennis Aske har skrevet en bok der han antyder at kvinnen kan ha vært prostituert. Det siste året har store aktører som NRK og BBC engasjert seg. Samtidig har det vært mange bastante uttalelser om sakens fakta, og få tegn til konstruktiv debatt. Det er lite fruktbart.

Prostitusjonssporet

I 2018 kom Askes «Kvinnen i Isdalen. Nytt lys over norgeshistoriens største krimgåte». Aske har gått gjennom mange tusen sider med saksdokumenter og kilder, og kartlagt hvordan saken utviklet seg fra dag til dag frem til den ble henlagt. Han går langt i å tolke gåtefulle beviser som indisier på at kvinnen kan ha vært prostituert. Han retter også søkelys mot en person som beviselig forklarte seg falskt for politiet, og antyder at mannen kan ha vært kvinnens hallik. Aske er åpen om at han ikke har løst saken. Det mangler avgjørende bevis for at kvinnen var prostituert, og hverken han eller andre vet sikkert hvordan eller hvorfor hun døde. Jeg er enig i at det mangler noen vesentlige biter i puslespillet hans. For øvrig var jeg manuskonsulent for Askes bok, men jeg ga kun innspill til teksten, og ikke til bevisvurderingen.

Samtidig er jeg overbevist om at Aske har levert den hittil mest omfattende gjennomgangen av beviser og saksdokumenter, og at hans bok forklarer flere spor på en mer overbevisende måte enn hva andre har gjort. Han går grundig inn på teoriene om selvmord og agentvirksomhet, men finner at omstendighetene i liten grad støtter slike hypoteser. Selv om vi ikke trenger å være enige i alle slutningene han trekker, er Askes bok det nærmeste vi har kommet en metodisk stringent analyse av det politiet fant ut i 1970. Likevel har boken hans blitt avvist av andre som har engasjert seg i saken.

Produsent for tv-serien, Sigurjon Einarsson, tror ikke på prostitusjonssporet. Han viser til historiestudent Cathrine Løvaas, som er rådgiver for tv-serien. Løvaas skal ha undersøkt Askes hypotese «nøye», og kommet frem til at det «finnes ingen bevis» for den. Løvaas har tidligere kritisert Askes arbeid, uten å gå særlig grundig inn på helhetsbildet som han presenterer. Hun må tydeligvis ha en annen og bedre forklaring, men den deler hun ikke med andre. Det ville være oppklarende hvis Løvaas kan presentere en plausibel forklaring på hva Isdalskvinnen drev med, i stedet for å uttale seg bastant om hva enkelte detaljer i saken skal tolkes som.

Agentsporet?

Tore Osland, forfatter av boken «Isdalskvinnen, Operasjon Isotopsy» og rådgiver for den kommende tv-serien, har også avvist prostitusjonssporet. Osland kan kalles en eksponent for det såkalte agentsporet, som går ut på at kvinnen i Isdalen var innblandet i etterretningsvirksomhet. I Oslands bok, som er gitt ut på eget forlag, settes kvinnen i Isdalen i forbindelse med etterretningsagenter i Moskva og New York. Det er en skjønnlitterær fremstilling som har lite grunnlag i fakta. Osland opptrer likevel som en slags ekspert på isdalsaken, og det er grunn til å spørre hva slags hendelsesforløp han mener at saksdokumentene og bevisene gir dekning for. Ser fiksjonsforfatteren Osland seg tjent med å holde liv i agentsporet?

NRK og BBC har laget podkast-serier om kvinnen i Isdalen, men de unngår å nevne opplysninger som kommer frem i Askes bok. De ønsker åpenbart ikke at deres fremstilling skal påvirkes av informasjon som er innhentet av andre. Dette kalles også tunnelsyn. For eksempel gir NRK rikelig med plass til journalisten Knut Haavik, som dekket saken for VG i 1970 og som er tilhenger av agentsporet. Men Haaviks troverdighet svekkes av at Aske påviser at flere av VGs oppslag ikke hadde grunnlag i politiets etterforskning. Aske argumenterer godt for at VG overdrev da de skrev at det fantes syv–åtte falske pass. Det er uvisst hvorfor NRK ikke følger opp denne og lignende opplysninger i Askes bok.

Bevisteori og fortelling

Isdalsaken er ikke en straffesak, og enhver står fritt til å vurdere de bevisene som finnes. Hvilken forklaring skal vi tro på når bevissituasjonen er uoversiktlig og det finnes konkurrerende fortellinger om hva som egentlig skjedde? Hvis en fortelling om en straffbar hendelse inneholder begrunnede forklaringer på tekniske bevis, rimelige tids- og årsakssammenhenger, og for øvrig ikke står i direkte motstrid til andre etablerte omstendigheter i saken, vil den ofte bli vurdert som mer troverdig enn en fortelling som er usammenhengende, ufullstendig og som ikke gir plausible forklaringer på tekniske bevis. Det er ikke nok at en fortelling er velkomponert, men den må også fremstå som den beste forklaringen i lys av ytre omstendigheter.

Professor i rettsvitenskap Eivind Kolflaath skriver at dersom bevisbedømmere må velge mellom konkurrerende forklaringer på et straffbart forhold, så bør de ikke søke bekreftelse for den hypotesen de i utgangspunktet er mest tilbøyelige til å tro på, men heller konfrontere fakta som synes å skape problemer for hypotesen. Det vesentlige er at man ikke kun leter etter støtte for det man allerede mener, men forsøker å forklare bevisene under ulike hypoteser. Denne metoden for bevisbedømmelse er en elementær form for kritisk vurdering som kan være nyttig når vi vurderer styrker og svakheter ved de konkurrerende fortellingene om kvinnen i Isdalen.

Mer kontekst

Man trenger ikke å tro på prostitusjonshypotesen for å se at Dennis Aske er den eneste som åpent diskuterer hvilke beviser og indisier som taler for og imot hans egne slutninger. Likevel avviser eller ignorerer NRK, BBC, Osland og Løvaas både hypotesene og bevisgjennomgangen hans. Men revirkamp er sjelden et fruktbart utgangspunkt for å oppnå innsikt. Skal Isdalsaken diskuteres på et saklig grunnlag, så forutsetter det at aktørene anerkjenner styrker ved konkurrerende fortellinger. Lite blir vunnet ved skyttergravsmentalitet. En åpenhet for velbegrunnede fakta kan – kanskje – få noe av tåken til å lette rundt isdalsaken. Vi trenger flere arkivstudier og mer kontekst i saken om kvinnen i Isdalen, ikke flere myter og agentfortellinger.