Hjem
Senter for krisepsykologi
Sosiale behov

Ungdom i koronatiden

De sosiale behovene mennesker har er nesten på linje med behovene for mat og drikke. Vi er helt avhengige av menneskelig kontakt. Unge mennesker kanskje mer enn andre.

To ungdommer sitter på strand
Foto/ill.:
colourbox.com

Alle mennesker er sosiale vesen og i vår kontakt er vi vanligvis svært fysisk, med noen kulturelle variasjoner. Vi håndhilser, tar på hverandre, holder om hverandre og klemmer og kysser. Våre sosiale behov dekkes delvis gjennom fysisk kontakt og vi ønsker ofte nærhet og ikke distanse. Nå er det to-meters regel som gjelder og helst ingen fysisk kontakt ut over egen familie. Nedstengningen av samfunnet oppheves gradvis, spesielt for mindre barn, men selv her er det ønskelig med begrenset kontakt. Mange er redde for økt smittefare.

Etablering av sosial kompetanse

I barns utvikling frem mot voksne som skal samspille med en partner, med sin familie, med venner og arbeidskolleger, utgjør ungdomsperioden en svært viktig periode for etablering av sosial kompetanse. Fra barn passerer 10 år orienterer de seg stadig sterkere mot venner. Dette er del av deres selvstendiggjøringsprosess hvor de gradvis løsriver seg fra foreldre. De søker sammen i grupper og bekreftes av sine jevnaldrende. Deres selvfølelse og verdi bestemmes av hvordan de møtes av venner og jevnaldrende. De er svært sensitive for sosiale signaler og utestengelse. Deres utvikling er avhengig av samspillet med andre unge. Det er i denne perioden de utvikler mye av den kompetanse de senere trenger for samspill med en partner, egen familie, venner, og i arbeids- og sosialt liv. Deres selvstendighet markeres gjennom samværet med jevnaldrende, mer enn foreldre.

Inn i dette kommer korona som ikke bare bremser, men delvis setter stopp for den fysiske kontakten med store deler av deres nettverk. Hva dette vil ha å si over tid vet vi ikke. Det kommer selvfølgelig an på hvor lenge kontaktbegrensningene varer. Vi kan bare spekulere rundt hvilken virkning dette vil få over tid.

Viktig å få gjenopprettet sosiale arenaer


Samtidig er unge mennesker på mange digitale flater. Noen som passive mottakere der de tar inn nyheter og scroller nettsider for å lese om pandemien, andre aktive i kontakt med sine venner og jevnaldrende. Hvor mye den aktive sosiale nettkontakten kan kompensere for den fysiske nærheten i vennegruppen vet vi ikke. Men ut fra forskning over unge menneskers sosiale utvikling, er det grunn til å tro at den fysiske kontakten ikke kan kompenseres fullt ut. De sosiale signalene som er til stede ved fysisk nærvær og som bidrar til å forstå og bearbeide hva som skjer i en gruppe formidles bare i liten grad gjennom videosamtaler. 

På mange vis er det enda viktigere for ungdom å få gjenopprettet sosiale arenaer og kunne møtes fysisk, enn det er for barnehagebarn å vende tilbake til barnehagen eller for barna på de første skoletrinn å få starte opp igjen. Ungdomsgruppen trenger muligheten til å møtes igjen fordi deres sosiale utvikling og selvstendiggjøring er avhengig av dette. Ungdomstiden regnes å vare til og med 24 år! Korona har ført med seg at mange har flyttet tilbake til foreldrehjemmet fordi folkehøyskoler, og andre undervisningssteder er stengt eller at undervisning bare gjennomføres digitalt. Deres selvstendighetsprosess har fått et skudd for baugen og de har på sett og vis rykket tilbake til start. 

Etterlevelse av myndighetenes forordninger

De sosiale behovene mennesker har er nesten på linje med behovene for mat og drikke. Vi er helt avhengig av menneskelig kontakt. Unge mennesker kanskje mer enn andre. Vi går inn i en tid med mer varme, sol og ferie. Russetid og samvær med gruppen var for mange det de forventet, nå vet mange unge ikke hva den nære fremtid vil bringe. Det er grunn til å ruste oss for ‘sivil ulydighet’ om ikke restriksjoner for samvær lempes. Unge mennesker når en grense for isolering. De vil trekke mot andre og samles i ‘godt lag’. Mange vil ikke etterkomme eller etterleve myndighetenes ønsker om primært å være med familien eller møtes i små grupper ute med distanse. Uten at kontaktbegrensningene dempes og skolene åpnes igjen også for denne aldersgruppen, så vil mange handle i strid med det storsamfunnet ønsker. De vil møtes i skjul eller åpent bryte det som er ønskelig. Hvis vi av smittehensyn vil fortsette med kontaktbegrensninger som nå, så må det vektlegges å identifisere de barrierer for etterlevelse som finnes blant de unge. Hvordan makte å få ungdom til å etterleve fysisk distansering over tid etter som ‘koronatretthet’ setter inn? Dette er problemstillinger som helsevesen og vår politisk ledelse må ta stilling til.