Lær deg å bruke kilder riktig

Et karakteristisk trekk ved mange av de skriftlige arbeidene det her er snakk om, er at de i stor grad tar utgangspunkt i og bygger på tekster og forskjellige former for presentasjoner som andre står bak og dermed har opphavsretten til. Slike tekster og presentasjoner kalles for kilder, og de kan være av ulik art, for eksempel lærebøker, artikler i tidsskrifter, blader og aviser, monografier, referater i ulike publikasjoner, tekst på internett, forelesninger, foredrag, diskusjoner, bilder, film, lydopptak eller samtaler og diskusjoner med lærere og studenter.

Men uansett hva kilden er, er grunnregelen den samme: Når du henter fakta, tanker, idéer, synspunkter og korte eller lange sitater fra en eller flere kilder og bruker disse i eget arbeid, skal det gå klart fram hvilke kilder du har benyttet deg av. Du skal med andre ord ikke gi inntrykk av at andre sine tanker, idéer, synspunkter og resultater er dine egne. Derfor er det et krav at du skal henvise, referere og sitere på en klar og hederlig måte hver gang du benytter deg av en kilde. Sjekk Søk og skriv for en grunndig innføring i kildebruk og ulike referansestiler. 

Det er ikke bare tillatt å benytte seg av kilder, det er svært ofte helt nødvendig. Det er to formelle sett av regler som beskytter den som står bak kilden (opphavsmannen). Den ene er åndsverkloven (”Lov om opphavsrett til åndsverk”), som bl.a. sier at det er lov å sitere fra åndsverk, så lenge det skjer ”i samsvar med god skikk og i den utstrekning formålet betinger”, jf. § 22. Den andre er etablerte akademiske normer for kildebruk og kildehenvisninger. Åndsverkloven og de akademiske normene overlapper og utfyller hverandre, og det er ikke alltid lett å si hvor grensen går mellom dem. Begge forhold er viktige, og det er ikke nok å la være å gjøre noe ulovlig; du skal også overholde det som er ”god skikk” i den akademiske verden og i fagets tradisjon.

Som nevnt er det et krav at du skal henvise, referere og sitere på en klar og hederlig måte hver gang du benytter deg av en kilde. Måten dette gjøres på varierer med både fagtradisjoner og sjanger, noe som er lett å bli klar over ved å se hvordan det er gjort i forskjellige trykksaker. To eksempler illustrerer dette.

Eksempel 1

    I teksten:

    Om bæreren av en kniv på offentlig sted har et aktverdig formål eller ikke, kan avgjøre om handlingen er lovlig eller lovstridig (Haugland 2004, s. 57).

    I referanselisten:

    Haugland, Geir Sunde (2004).  Våpen- og knivforbudet.  En fremstilling og vurdering av bakgrunnen for, innholdet i og håndhevingen av våpen- og knivforbudet på offentlig sted.  Bergen: Fagbokforlaget.

Eksempel 2

    I teksten:

    Mange naturprodukter har vist seg å være effektive hjelpemidler i bekjempelse av forskjellige infeksjoner [7].

    I referanselisten:

    [7] G. M. Cragg, D. J. Newman, and K. M. Snader, J. Nat. Prod. 1997, 60, 52.

Siden det er ikke noe entydig svar på spørsmålet om hvordan en henvisning skal inkluderes i teksten og hvordan referanselisten skal se ut, er det opp til det enkelte fagmiljø (institutt, studieprogram, emneansvarlig, veileder) å bestemme hvordan kildehenvisninmgen skal gjennomføres. Uansett hvilken måte som velges, er hensikten med henvisningene og listen over referanser å sikre at leseren får de opplysninger som trengs for å finne fram til kilden, delvis for å kontrollere tekstforfatteren, men også for å tilfredsstille egen faglig nysgjerrighet.

Universitetsbiblioteket har utviklet et nettbasert hjelpemiddel til informasjonssøking for oppgaveskriving. Her er det også fokusert på behovet for og bruk av referanser. Se mer om dette på Søk og skriv.

Hvis du leverer et skriftlig arbeid som helt eller delvis mangler de nødvendige henvisninger, kan resultatet bli at du gjør deg skyldig i å levere et plagiat. Plagiat kan defineres som en handling og resultatet av en handling der en framstiller andres resultater, tanker, idéer eller formuleringer som om de var ens egne. Dette er en form for intellektuelt tyveri, noe som framgår av åndsverksloven (”Lov om opphavsrett til åndsverk m.v.”)

Plagiat regnes for fusk, og dette har alvorlige konsekvenser. Iflg. Universitetsloven (”Lov om universiteter og høgskoler”) er det helt klart at en student som fusker, både kan få annullert et eksamensresultat og bli utvist for en periode, jfr. § 4-7 og 4-8. Hvordan kan du beskytte deg mot så alvorlige konsekvenser? Svaret er enkelt: Ved å ha et bevisst forhold til bruk av kilder, og ved å referere til alle relevante kilder på en hederlig måte innen et standardisert oppsett som er akseptert ved det fagmiljøet som skal vurdere ditt skriftlige arbeid.

”Å referere på en hederlig måte” betyr som regel to ting: For det første skal du være lojal overfor den eller de som du refererer til. Hvis du siterer en forfatter indirekte i din egen tekst, kan det være fristende å velge ord som får forfatterens synspunkt til å passe bedre som støtte for det du skriver selv, enn om du gjengir forfatterens egne ord. Det er ikke noe galt med indirekte sitater, men lojalitetkravet er absolutt. For det andre skal det være mulig for leseren av teksten å finne fram til det materialet du refererer til. Hvis det er en skriftlig, publisert kilde, skal det komme fram på en standardisert måte hva og hvor denne kilden er (om henvisningen er fra en bok, en tidsskriftartikkel, en avis, fra en internettadresse, fra en lapp på en oppslagstavle osv., og i hvilken utgave, i hvilket volum, i hvilket kapittel, på hvilke sider osv. teksten er å finne).

Nå er det ikke alltid slik at en har med skriftlige kilder å gjøre. Kilden kan være en samtale med en kunnskapsrik person, det kan være et interessant bidrag i en diskusjon eller det kan være en kunstnerisk opplevelse. Det finnes standardiserte framgangsmåter for å referere også til slike kilder, og hvis en ikke bruker disse framgangsmåtene, kan en komme til å framstille andres tanker, idéer og formuleringer som om de var ens egne, og gjøre seg skyldig i en form for plagiat.

Det er ikke alltid slik at manglende eller feil kildehenvisninger er å regne som fusk. Men selv om det ikke nødvendigvis er fusk, må du være klar over at om du ikke gir (gode nok) kildehenvisninger, kan det føre til at du får en dårlig karakter, selv om det du ellers har prestert er godt.

Kravene til bruk av kildehenvisninger kan ha konsekvenser for hvordan skriftlige arbeider som to eller flere har forfattet sammen, blir bedømt. Siden hovedregelen er at studentene skal vurderes som individer, er det viktig at hvis to eller flere studenter i fellesskap skal skrive et arbeid, må det være avtalt og avklart på forhånd.

Det er to hovedmåter å organisere et slikt fellesarbeid på. Den ene måten er å gjøre det helt klart hvilke deler (kapitler og avsnitt med tilhørende referanseliste) den enkelte har bidratt med slik at det blir klart hvem som har ansvaret for hvilke deler av teksten som leveres. Den andre måten er å avtale med fagansvarlig at det vil bli skrevet et integrert fellesarbeid av navngitte studenter, slik at deltakerne har et felles, solidarisk ansvar for hele teksten med tilhørende referanseliste og dermed godtar å få samme karakter for arbeidet.

Hva så med det som skjer i gode og intense studentmiljøer? Et godt læringsmiljø ved universitetet er ofte preget av diskusjoner og meningsbrytninger, og det er ikke alltid lett å vite hvem det var som først fikk den gode idéen som viste seg å være nyttig for det videre arbeidet. I et slikt tilfelle er det en god regel å takke de som har bidratt i slike diskusjoner på et passende sted i teksten, f.eks. i et forord eller som del av avslutningen. En setning som: ”Jeg vil takke mine medstudenter Per Pålsen, Pål Persen og Espen Ladd Aske for mange og givende diskusjoner vårsemesteret 2004, uten å ville gjøre dem medansvarlig for det jeg har skrevet” vil virke på en lignende måte som en kildehenvisning. De som skal vurdere og gi karakter, kan da kontakte studentene Persen, Pålsen og Ladd Aske og gjennom samtaler med disse finne ut om forfatteren har vært selvstendig eller ikke.

Ut fra det som er sagt foran, kan det kanskje synes som om det er umulig å skrive en eneste setning uten å komme med omfattende kildehenvisninger, men det er ikke tilfelle. I alle fag er det vanlig å operere med et stort, felles sett av ”alminnelig kunnskap” som kan forutsettes kjent av leseren, og som derfor ikke trenger noen henvisning. Hvis du skriver at Norge er et kongedømme, er det ikke nødvendig å henvise til Grunnloven av 17. mai 1814 med alle senere endringer om kongens konstitusjonelle stilling.

Det er ikke mulig å gi noen generell avgrensing av hva som er ”alminnelig kunnskap”; det kan bare avgrenses på en fornuftig måte innen hvert enkelt fag. Hvis du er i tvil om noe er ”alminnelig kunnskap” og derfor ikke trenger noen kildehenvisning innen faget, bør du spørre om det. Det er bedre å spørre enn å bli mistenkt for plagiat ved at en skriver noe som er kontroversielt uten kildehenvisning i den tro at det er ”alminnelig kunnskap”.

Det er din plikt som student å lære hvilke regler som gjelder for hvordan du skal henvise til kilder av ulike slag i skriftlige arbeider. Plikten er ikke begrenset til å lære hvordan du skal gjøre det; den omfatter også at du følger reglene og henviser til kilder på en skikkelig og hederlig måte.

Til gjengjeld er det fagmiljøets plikt å gi den veiledning som trengs for at du skal bli trygg på om du følger god og akseptabel praksis med hensyn til kildebruk.