Hjem
Karriereveier for samfunnsvitere

Forsker ved Uni Research

Jill Loga avla sin doktorgrad i 2005. Avhandlingen omhandlet det felles norske verdigrunnlaget og "godhetens makt". Loga opplever at det er givende å arbeide med oppdragsforskning når forskningen er etterspurt og hun kan bidra som premissleverandør for politikkutviklingen.

Hovedinnhold

Nysgjerrigheten, åpenheten, inkluderingen og læringsviljen er hva jeg verdsetter mest med akademia og folkene som holde til der.

Hva er det beste med jobben din idag? Og det mest utfordrende?
Det er svært spennende å arbeide som forsker i instituttsektoren. Det innebærer en kontinuerlig bratt læringskurve der man for hvert nye forskningsprosjekt må sette seg inn i nye tema og problemstillinger. Oppdragsforskning innebærer også at resultatene av forskningen kommer til anvendelse, blant annet for næringsliv, offentlige ansatte, frivillige organisasjoner og politikere nasjonalt og lokalt. Det gjør at arbeidet også ofte omfatter en del formidlings- og foredragsvirksomhet. Det oppleves givende når man ser at forskningen er etterspurt og at man bidrar som premissgiver for politikkutviklingen. Det som kan være utfordrende med å arbeide i instituttsektoren er at det er stor konkurranse om å vinne prosjekter.

 

Kan du fortelle litt om doktorgradsavhandlingen din?
Jeg var stipendiat ved Institutt for Administrasjon og organisasjonsvitenskap, men var i tillegg også knyttet til fagmiljøer som Senter for Kulturstudier og Maktutredningen. Avhandlingen min handlet om en regjeringsoppnevnt kommisjon som ble kalt Verdikommisjonen. Dens mandat var å identifisere, og mobilisere omkring, det felles norske verdigrunnlaget. I dens mandat fremgikk det også at tusenårsskiftet var en anledning for opprettelsen, og kommisjonen eksisterte mellom 1998 og 2003. 


Dette var en kommisjon som fikk svært mye offentlig oppmerksomhet. Mine problemstillinger var knyttet til å forstå hva dens mandat besto av, hvordan man ville gå frem for å identifisere det norske verdigrunnlaget og også hvorfor denne kommisjonen ble viet som stor offentlig oppmerksomhet. Min faglige bakgrunn i statsvitenskap gjorde også at jeg ville undersøke hvorvidt en kommisjon som dette forvaltet makt og eventuelt hva slags makt den forvaltet. Det var ikke knyttet noen form for formell makt til denne kommisjonens mandat. Den skulle primært lede og føre dialoger og arrangere debattmøter rundt omkring i landet. Den store oppmerksomheten kommisjonen ble viet tydet likevel på at mediene anså at denne kommisjonen forvaltet en form for autoritet. Avhandlingen munner ut i et perspektiv om godhetens makt, og drøfter både hvordan denne kommisjonen forvaltet en slikt autoritet, hvordan en slik makt kan fungere i offentlighets-dialoger og til sist også hvordan dette ble en utfordring for det arbeidet kommisjonen var satt til å utføre.

 

Hva var bakgrunnen for ditt valg av tema og retning?
Jeg gikk videre som stipendiat direkte fra hovedfagsstudiet og var heldig å få et NFR-stipend fra Program for kulturforskning. På hovedfag skrev jeg oppgave om kirkeasyl i Norge, som både var en analyse av den offentlige debatten om kirkeasyl som ordning/institusjon og en kvalitativ studie av den konkrete håndteringen av, og begrunnelser for, kirkeasyl i menigheter. Stipendsøknaden min ble utviklet delvis som en forlengelse av problemstillinger fra hovedoppgaven, blant annet om dilemmaer i spennet mellom rettsstat og det sivile moralske engasjementet. 

Samtidig var Verdikommisjonen nylig blitt opprettet og jeg formet således stipendsøknaden til en empirisk undersøkelse av denne kommisjonen. Verdikommisjonen var en spesiell type offentlig kommisjon som skilte seg fra de mer vanlige utvalgene som gjerne har et langt mer konkret utredningsoppdrag og uten et mandat om å skulle mobilisere. Kommisjonen vekket interesse også innen innen ulike fagdisipliner i akademia og ga både sterke sympatier og antipatier. Det gjorde også at jeg opplevde interesse for min avhandling både underveis og etter innlevering. For noen ga kommisjonen assosiasjoner til demokratiets grunnlag og til forsamlinger som både den på Eidsvoll i 1814 og det mer klassiske verdipolitiske forum, antikkens polis. For andre var det mer den religiøse dimensjonen som var fremtredende og eventuelt også et nasjonalt mandat om å skulle identifisere "den norske verdigrunnlaget". Verdikommisjonen var med andre ord et spennende case for en avhandling som åpnet for å drøfte grunnleggende spørsmål i statsvitenskap omkring demos og etnos.

 

Hvorfor valgte du å avlegge doktorgraden din ved UiB?
Jeg har tatt all min høyere utdanning ved UiB. Det var nok delvis også trivsel og tilknytning til spennende fagmiljøer som bidro til å motivere meg for å ville gå videre med en doktorgrad direkte fra hovedfag.

 

Hva synes du var det beste med tiden som stipendiat?
Jeg stortrivdes som stipendiat og tenker fortsatt på den perioden som et privilegium. Hvis man er heldig og er del av et eller flere gode fagmiljøer, så er det beste med stipendiatperioden definitivt at man får inngå i kontakt med svært dyktige forskere både ved egen institusjon og i samarbeid med andre miljøer gjennom konferanser og seminarer. Nysgjerrigheten, åpenheten, inkluderingen og læringsviljen er hva jeg verdsetter mest med akademia og folkene som holde til der. Stipendiatperioden er en fase der man får dyrke dette, og det uten de mer krevende forpliktelser og ansvar som kommer senere.

 

Hva kommer du ikke til å savne med det å være stipendiat?
Friheten fremheves ofte som det beste ved akademia, men det kan også gi rom for egenskaper som ikke alltid er så sjarmerende og muligheter for at enkelte utnytter posisjoner både faglig og sosialt. Konkurransen som eksisterer i akademia gjør også at det lett utvikles personkonflikter som det ofte ikke finnes gode rutiner for å håndtere. Arbeidsmiljøet kan dermed være mer eller mindre godt i akademiske institusjoner. Personlig setter jeg pris på tverrfaglige miljøer der man er vant til å omgås, tolerere og samarbeide med andre. Mange stipendiater inngår i mindre tverrfaglige miljøer og er ofte også viktige "byggesteiner" i et fagmiljø. Slik kan de lett også havne i lojalitetskonflikter, møte urimelig motbør eller bli gjenstand for konflikter som kan ha eksistert forut for deres tid. Dette er eksempler på uheldige sider ved akademia som har sammenheng med at det på den ene side finnes stor grad av individuell autonomi for de ansatte og der det samtidig er sterk konkurranse og personlige ambisjoner.

 

Er det noe du skulle ønske noen hadde fortalt deg da du var ny doktorgradsstipendiat? Eller har du noen tips til framtidige stipendiater?
I ettertid kunne jeg ønske at jeg var mer bevisst konkurransen som er i akademia og hvordan den vedvarer i en akademisk karriere. Om jeg skulle gi råd til fremtidige stipendiater så ville det på den ene side være å gi tips av strategisk karakter omkring type publikasjoner, prioriteringer og deltakelse i fagmiljøer, konferanser og nettverk. På den andre side ville jeg også vektlagt at man bør søke fagmiljøene som oppleves som inspirerende og som bidrar til å vekke motivasjon og faglig nysgjerrighet.

 

Bergen, 17. mars 2017

Publisert av: Evelyn Myrå Holmøy