Hjem
Karriereveier for samfunnsvitere

Doktorgradsstipendiat ved Sosiologisk Institutt

Isak Lekve startet på sin doktorgradsavhandling om endring i arbeid og fagorganisering i 2014. Forskningen hans har den siste tiden blitt viet oppmerksomhet i nasjonale medier. – Det er gøy å få oppmerksomhet, men enda gøyere er det å se at media bryr seg om viktige problemstillinger, sier Lekve som setter pris på formidlingen som stipendiatjobben innebærer.

Hovedinnhold

Du er nødt til å vite på forhånd at «dette brenner jeg for»! For min del har i hvert fall hemmeligheten vært å ha utviklet min faglige interesse over lang tid, og at det oppleves som et privilegium å jobbe med interessen hver dag.

Hvorfor ble du interessert i sosiologi?

Jeg begynte i utgangspunktet på historie ved UiB, og var veldig interessert i utviklingen av det moderne samfunnet og jeg mener fortsatt at om du skal forstå hvorfor dette er som det er, så må du lese mye historie. Dette gjelder alt fra institusjoner, til oppfattelser av hva som er rettferdig eller urettferdig. På historisk institutt opplevde jeg den gangen – for femten år siden – at det var mye fokus på kronologisk gjengivelse av hendelser, men mindre fokus på å forklare sammenhengen mellom disse. Dette var det heldigvis et annet institutt som fokuserte på, nemlig Sosiologisk institutt.

For min del så handlet sosiologien om å finne noen analyseredskaper som kunne forklare historisk utvikling, hvilke aktører som har dratt i hvilke retninger, hva som har vært maktforholdet mellom dem, hva makten baserer seg på, og hvordan institusjoner har blitt utviklet og fått sin utforming som et resultat av maktkampene mellom disse aktørene. Og jeg har viet mye av min akademiske interesse til å studere det jeg anser som den viktigste aktøren for utviklingen av de institusjonene som gjør det moderne Norge unikt; arbeiderbevegelsen. Det har handlet om å samle personer med lignende interesser i et felles prosjekt, sant, i utviklingen av en slags rettferdighet, med velferdsstat, jevn lønnsutvikling og et regulert arbeidsliv. Her har arbeiderbevegelsen spilt en nøkkelrolle, og det bringer meg over til det jeg studerer i dag.

 

Vil du fortelle litt om hva doktorgraden din handler om?

Jeg studerer betingelsene for at den faglige arbeiderbevegelsen skal fortsette å spille en viktig rolle også i fremtidens Norge. Hvordan fagbevegelsen organiserer i de delene av arbeidslivet der det har blitt stadig vanskeligere å lage kollektiver. Dette skyldes både større mangfold i kulturell bakgrunn som kan medføre ulik arbeidskultur, det skyldes at man er ansatt på forskjellige måter, i vikarstillinger, prosjektstillinger, vikarbyråer, ansvarfordeling og mulighet for å skape felleskap blir vanskeligere, og på grunn av en generell utvikling hvor man stykker opp selskap, og har et hovedselskap, en entreprenør for eksempel, som leier inn andre selskap.

Og sist, en faktor som gjerne er litt spekulativ men gjerne trekkes frem i sosiologi, den individualiseringen en finner i samfunnet. Disse tingene gjør at det blir vanskeligere å bygge de overordnede fellesskapene, å bygge kollektiv og fagbevegelse. Jeg ser på noen deler av arbeidslivet hvor dette er mest tydelig – bygningsbransjen bl.a. – og forsøker å analysere hvordan fagbevegelsen konkret går fram for å overvinne disse utfordringene og organisere sine arbeidere. Hva sier de, hvordan tar de kontakt, hvordan møtes de? Hvile strategier utvikles? Lykkes de, eller lykkes de ikke? Prosjektet er derfor delvis ganske teoristyrt, men i praksis også ganske åpent.

 

Hvorfor valgte du å avlegge en doktorgrad, og ved UiB?

Det er kanskje litt tilfeldig. Etter masteren, følte jeg meg veldig ferdig med akademia, så jeg begynte på PPU. Men etter et års tid fikk jeg en henvendelse fra en professor ved sosiologisk institutt, som lurte på om jeg ville skrive en rapport om frafall for NELFO og EL&IT-forbundet. Det ville jeg, og etter å ha brukt noen måneder på rapporten, som gikk bra, fikk jeg tilbake min akademiske selvtillit. Så jeg søkte på stipendiatstilling ved instituttet, og fikk jobben med det prosjektet jeg holder på med i dag.

 

Jeg synes at Sosiologisk institutt ved UiB gjør en veldig god jobb med å følge opp oss unge, de er generøse med skryt og frihet. Vi får støtte og blir sendt ut i ting, medieoppdrag og lignende. De nøler ikke med å legge mye ansvar på unge skuldre, og det virker oppbyggelig og frigjørende for de som får ansvar. Jeg vil skryte veldig av måten vi ledes, ovenfra. Rent faglig holder instituttet høy kvalitet, og selv om vi jobber med mange forskjellige tema på instituttet, har jeg alltid fått gode tilbakemeldinger fra mine veiledere.

 

Skrev du om den samme tematikken på masteroppgaven din?

Ikke helt, men lignende. Da studerte jeg også kollektiv handling, at for få til institusjonell endring nedenfra, så kreves det at det dannes en form for kollektiv som er sterkt nok til å handle. Jeg skrev om en nedleggelsesprosess på Laksevåg, en gammel industribedrift som skulle nedlegges. De som jobbet der forsøkte å stoppe nedleggelsen, med demonstrasjoner og aksjoner. Jeg ønsket å finne ut noe om forutsetninger for å lykkes, eller mislykkes, som de gjorde på Laksevåg – men jeg tror egentlig ikke vi lærte så mye av den analysen, selv om jeg personlig lærte mye underveis!

 

Hva ønsker du å gjøre etter avlagt doktorgrad?

Først og fremst ønsker jeg å bli ferdig på tiden. Dernest ønsker jeg å jobbe med lignende problemstillinger. Jeg er samfunnsinteressert og –engasjert og ønsker å bruke denne interessen også i jobben min, og som sosiolog så får en jo det. Akademia er absolutt interessant, men jeg har også bakgrunn som lærer og det er også et reelt alternativ for meg.

 

Hva kommer du til å savne mest med stipendiatlivet?

Jeg tenker det særlig er to ting, det ene er friheten. Man får aldri den friheten tilbake. Det er ingen som ser deg over skulderen og sier hva du skal gjøre. Selv om en har veileder som «pusher», har man anledning til å komme og gå som en ønsker, og det er helt unikt i det norske arbeidslivet. Det andre er muligheten til å fordype seg i problemstillinger som en synes er interessante og viktige, som også er et enormt privilegium. Jeg liker også godt å undervise, da får en anledning til å fordype seg, lære andre ting, bidra til faglig oppvåkning hos andre, og det er interessant å diskutere Marx og Weber med studenter.

 

Er det noe du ikke kommer til å savne med stipendiatlivet?

Jeg kommer nok ikke til å savne stresset.

 

Har du noen tips til andre stipendiater?

Det er et veldig fint yrke, å drive med forskning og ha stor grad av frihet, men jeg tror ikke det fungerer om du ikke virkelig brenner. Om du bare er måtelig interessert, så tror jeg stresset blir større enn gleden. En er nødt til å vite på forhånd at «dette brenner jeg for»! For min del har i hvert fall hemmeligheten vært å ha utviklet min faglige interesse over lang tid, og at det oppleves som et privilegium å jobbe med interessen hver dag.

 

Bergen, 17. mars 2017

Tekst: Evelyn Myrå Holmøy