Hjem
Senter for vitenskapsteori
ph.d.-portrett

Kunst, etikk og bioteknologi

Stipendiat Nora Vaage studerer kunstnere som går inn i biologilaboratorier og skaper levende kunstverk ved hjelp av bioteknologi.

Bilde av kunstverket Victimless Leather
Kunstverket Victimless Leather (2004/2013), av Tissue Culture and Art Project, fra utstillingen Semipermeable+ i Sydney, juni 2013. Her er såkalt «udødelige» hudceller dyrket på biopolymer i form av en jakke.
Foto/ill.:
Nora Vaage

Hovedinnhold

På masteroppgaven i kunsthistorie, «Hybrids in Art», tok Nora for seg de transgenetiske kunstverkene til den brasilianske kunstneren Eduardo Kac.

Transgenetisk kunst handler om å skape unike, levende vesener gjennom genmanipulering og overføring av syntetiske gener til en organisme, eller ved å overføre genmateriale fra en art til en annen.

Transgenetisk kunst er én gren innenfor biokunst, en samlebetegnelse for kunst som bruker levende materie som materiale. Nora er spesielt interessert i biokunst som er skapt ved hjelp av avansert bioteknologi.

− Den tette sammenhengen denne typen kunst har til teknologi, samfunn og etiske spørsmål fascinerer meg endeløst, sier hun.

Vaage er blant de første som skriver om temaet, og det er mye å ta fatt i. Som stipendiat fant hun ut at hun i tillegg til  biokunst ville se på biohacking og DIY, eller do-it-yourself-biologi. Grensene mellom disse tre er svært flytende, og alle retter seg mot offentligheten på ulike måter.

Demokratisering av bioteknologi

− Jeg sammenligner biokunstnernes fremgangsmåter, motivasjoner og produkter med prosessene og tilnærmingene til biohackere og folk som driver med DIY, forteller hun.

Biohackere er personer som arbeider med bioteknologi utenfor formelle laboratorier, og som oppfatter seg som en del av en bevegelse opptatt av fri flyt av informasjon og kunnskap. De er gjerne kritiske til den etablerte vitenskapen og engasjerer seg i samfunnsdebatten.

− Biohacking og DIY-biologi brukes ofte synonymt, men jeg ser noen interessante forskjeller i målsetninger mellom disse. Der DIY-ere gjerne kan være glade entusiaster som ønsker å øke kunnskapen om biologi i samfunnet, og bidra til forskning som er vanskelig å finne midler til, er biohackere ofte mer kritiske og ønsker til tider å spille en disruptiv rolle i samfunnsdebatten.

− Avhandlingen min har arbeidstittelen «Amplifying Ambiguities», og jeg er opptatt av å vise kompleksiteten i tilnærmingene, og forskjeller og likheter både innenfor og på tvers av grupperingene.

Levende kunstverk

Fenomenet som Nora studerer er internasjonalt, og det har vært nødvendig å oppsøke steder hvor tendensene står sterkt.

− Jeg har vært på et tre måneders feltarbeidsopphold ved verdens eneste Centre for Excellence in Biological Arts. Det heter SymbioticA, og befinner seg innenfor biologiinstituttet ved University of Western Australia. I tillegg har jeg vært en måned i USA for å se på DIY biologi-laboratorier og for å møte flere kunstnere. For øvrig har jeg besøkt flere av biohacking-laboratoriene i Europa.

Et eksempel på biokunst, eller levende kunstverk, er «Victimless Leather». Det er skapt av Oron Catts og Ionat Zurr, kunstnerduoen som driver SymbioticA. Her er såkalt «udødelige» hudceller dyrket på biopolymer i form av en jakke.

− Prosjektet engasjerer seg kritisk med tanken om at man en gang i fremtiden skulle kunne dyrke frem lær uten å måtte drepe dyr – men vektlegger at prosessen med å dyrke frem cellekulturer er avhengig av kalvefosterserum, laget av blodet til ufødte kalver fra slaktede mødre, forklarer Nora.

Hun trekker også frem verket «In Potentia» som består av levende nerveceller bygget inn i en skulptur-inkubator. Det spesielle med nervecellene er at de tidligere har vært hudceller fra forhud, transformert gjennom den nye teknologien iPS. Kunstnerne og forskerne bak prosjektet kaller det et «spekulativt teknovitenskapelig eksperiment».

Nora har ikke bare studert kunstnerne som arbeider i biologilaboratorier, hun har selv bidratt i skapelsen av bioteknologiske, levende kunstverk.

− På SymbioticA jobbet jeg sammen med kunstneren Benjamin Forster. Hans prosjekt gikk ut på å dyrke frem en hybridcelle av hund og menneske.

− Jeg hjalp til med å tine og holde liv i menneskecellene, og var også med på de tidlige forsøkene på å isolere hvite blodceller fra hundeblod. Det siste var mer komplisert enn vi hadde håpet, fordi den prosentvise mengden hvite blodceller hos en frisk hund er veldig liten.

Etiske problemstillinger

Biokunstnere, biohackere og DIY-biologer benytter samme metode som biologene, men etikken er ulik. Innenfor vitenskapen forholder man seg til etiske retningslinjer og setter ned etiske komiteer ved alle prosjekter, det gjør ikke hobbybiologene.

På SymbioticA må de søke om etisk godkjenning på samme måte som andre forskere. Likevel anses etikken her for å være annerledes enn der prosjektene kan sies å ha et vitenskapelig formål, og slik sett finnes likheter mellom disse kunstnerne og DIY-bevegelsene.

− Der er noen svært interessante etiske problemstillinger ved å bruke levende materie utenfor organiserte vitenskapelige prosjekter, mener Nora, og utdyper:

Spørsmål om bioterror og misbruk av teknologien går ofte igjen når ideene til disse miljøene diskuteres. Er sikkerheten i de improviserte laboratoriene god nok? Hva skjer om avfall fra laboratoriene går i avløpet og siver ut i naturen? Hvor stor er faren for at det kan skapes antibiotika-resistente bakterier?

− Til tider reises det spørsmål ved om begrunnelsen for disse aktivitetene er god nok til å veie opp for det som anses som mulige farer.

Effektiv vitenskapsformidling

Det har de siste årene vært en rivende utvikling innenfor bioteknovitenskapene. Nye fagfelter som systembiologi og syntetisk biologi har dukket opp og inspirert stadig nye aktører til å gå i dialog med dem. Hvilke roller disse aktørene går inn i, og hva de ønsker å oppnå, er foreløpig ikke godt dokumentert.

− Hvorfor velger de, som lekmenn, å engasjere seg i biologi-prosessene? spør Vaage.

− Den materielle dimensjonen ved disse prosjektene, manipulasjonen av levende materier, fra bakterier og cellevev til hele dyr, gjør at de fleste som kommer i kontakt med slike kunstverk, workshops eller andre prosjekter opplever en umiddelbar fascinasjon, forteller hun.

− Slik sett kan man si at disse tilnærmingene er effektiv vitenskapsformidling, samtidig som de ofte har kritiske elementer.

Selv har Nora hatt en ekstremt bratt læringskurve de siste par årene, både innenfor ulike former for biologi og i filosofi, etikk og ikke minst vitenskapsteori.

− Nå har jeg kommet til det punktet at jeg så godt som sier meg ferdig med reising i forbindelse med prosjektet. Jeg har samlet inn rikelig nok materiale − utfordringen fremover blir å analysere det.

− Noen av funnene mine har vært overraskende, men jeg vil vente med å dele disse til analysen står ferdig…