Hjem
Universitetsmuseet i Bergen

Kirkekunstutstillingen

Helt siden grunnleggelsen av Universitetsmuseet i 1825 var middelalderens kirkekunst i Norge av umiddelbare interesse for museet. I Kirkesamlingen er det den unike kunsten og bildene som står i fokus.

Portaler i Kirkekunstsamlingen

Foruten en utskårne deler av stavkirker fra 11-1200-årene, omfatter samlingen kunstverker som har utsmykket vestnorske kirker i middelalderen, fra 1100-årene til Reformasjonen. Her må man især fremheve høymiddelalderens alterutsmykninger, krusifikser, Madonnaskulpturer og malte alterfrontaler. Fra senmiddelalderen har vi alterskap og prosesjonsstenger. Fra tiden etter Reformasjonen, især fra 1600-årene og første halvdel av 1700-årene finnes det altertavler, glassmalerier og diverse stykker kirkeinventar. Dessuten finnes det en liten samling russiske ikoner fra 1800-årene av den typen som har hengt i hjemmene. Ikonene har siden høsten 1996 vært utstilt på en nokså spesiell måte, mens Kirkesamlingen store basisutstilling etter flere års arbeid ble åpnet våren 1998. Av samlingens gjenstander fra middelalderen er trolig mer enn 95 prosent utstilt.

Opplevelse og forståelse

Ved hjelp av en kombinasjon av fyldige tekster og muligheten for å oppleve kunstverkene forsøker Kirkeutstillingen å gjøre det mulig for besøkende å forstå hva man ser. Utstillingen forsøker å formidle innholdet, dvs. å rekonstruere de forklaringene som menighetene i middelalderen fikk, slik at de kunne se og forstå hva de så.

Slik blir et krusifiks ikke bare et stykke middelalderlig kunst, men formidler en helt bestemt forestilling om Kristus og om forholdet mellom betrakteren av krusifikset og han som betraktes. Fortiden er et fremmed land, og religionens verden ukjent for mange, men museet kan likevel gi en forestilling om den tro, den angst, og det håp som fylte våre forfedre og øvet avgjørende innflytelse på deres forestillinger om livet, og dermed også på den måten de levde livet på. For det er en kunnskap som forsvinner fort. For dagens nordmenn – eller for mange turister – er den religiøse kunsten et lukket land. Man vet lite om hva motivene forestiller, og kanskje ennå mindre om hva Kirken ville si med sin kunst.

Historien bak

At Universitetsmuseet har en Kirkesamling skyldes en kombinasjon av mange heldige omstendigheter. Allerede da W. F. K. Christie våren 1825 sendte ut sin innbydelse til å etablere et museum i Bergen, var ”Levninger af den catholske Cultus” nevnt blant de gjenstandene som det nye museum skulle samle inn. Og museets første lover, vedtatt i 1833, ga i §2b en mer utførlig beskrivelse av disse levningene: ”gamle Altertavler, Crucifixer, Reliquier og Reliquieskriin, Helgenbilleder, Processionsstave, Processionsfaner, Røgelses= og Vievandskar, Döpefunter, Döbebækkener, gamle Liigstene m:m:”.

Helt fra begynnelsen i 1825 og frem til han døde i 1848 – året før Christie selv - var Christies venn Jacob Neumann museets visedirektør. Det fikk stor betydning fordi Neumann var biskop i Bjørgvin stift, dvs. Hordaland, Sogn og Fjordane og Sunnmøre. Christie reiste ganske visst selv rundt på Vestlandet for å studere fortidsminnesmerker og samle inn gjenstander til Bergen Museum, men Neumann måtte som biskop besøke alle kirker på sine visitasjonsreiser. Og det var en fast del av bispevisitasjonen at biskopen skulle få seg forevist alt mht bygninger og gjenstander i kirken, enten de nå hang i kirkerommet eler var lagt bort på loftet. For mange sokneprester falt det også naturlig å henvende seg til museet, siden jo stedets biskop hadde en å sentral posisjon der. Neumann hadde jo også gjort antikvariske notater før museets grunnleggelse.  Med utgangspunkt i Christies og Neumanns aktive innsats og mange reiser i distriktet i nesten 25 år kan vi si at sjeldent eller aldri har et norsk museum så tidlig hatt et så omfattende kjennskap til hva som fantes i sitt oppland. Og man arbeidet fra første stund energisk på å samle inn kunstverk og andre gjenstander fra kirkene. Museet har en stor samling glassmalerier fra 1600-årene, ikke minst fra kirker. Typisk er i så måte Christies instruks i 1839 til medlemmene av museets direksjon: ”Malede Glasruder efterspørges overalt”. Allerede i 1826 kom frontalen fra Nedstryn kirke til museet, og da hadde museet allerede siden året før da Neumann besøkte kirken forsøkt å overtale menigheten til å gi det fra seg! Christies og Neumanns energi og oversikt over hva som faktisk fantes gir dermed en første forklaring på kvaliteten av det som befinner seg i Kirkesamlingen i Bergen.


I middelalderen var Norge en forholds fattig, men fredelig utkant av Europa. Man skaffet kunst til sine kirker, men i de mange bygdekirkene det var ikke råd til å foreta konstante utskiftninger. Hadde man et krusifiks, så beholdt man det, selv om det kanskje etter hvert ble umoderne. Samtidig var landet nokså fredelig – siden borgerkrigen mellom Birkebeinere og Bagler omkring 1200 har ingen fiendtlig hær dradd herjende gjennom landet. Da Reformasjonen ble innført i 1537 var det for det første i en forholdsvis billedtolerant utgave, nemlig ortodoks lutherdom, for det annet knyttet til tapet av norsk selvstendighet i forhold til Danmark. Derfor fremholdt danskekongen, Christian III, at man i Norge skulle forsøke å endre så lite som mulig, siden nordmennene i utgangspunktet ikke ønsket noen reformasjon, men så med skepsis på det som ble innført utefra.

Da danskekongen, Frederik IV, i 1722 besluttet seg til å selge alle kirker i distriktet til private, var det den jorden som lå til kirken kjøperne interesserte seg for. Selve kirkebygningen ble bare så vidt holdt i stand, og de private eierne følte normalt ingen forpliktelse til å anskaffe tidsmessig innredning eller kunst til kirken. Loven om kirker og kirkegårder i 1851 krevde at antallet plasser i kirken skulle svare til innbyggere i soknet. Med ett slag ble mange norske kirker for små. Derfor er også hovedparten av kirkene i Norge hvitmalte trekirker fra siste halvdel av 1800-årene. Hadde nå menigheten ved betydelige anstrengelser og omkostninger skaffet seg en fin ny kirke med ny innredning som duftet friskt av furu og maling, ville man ikke sette gamle og slitte ting inn igjen. Forestillingen om at spor etter alder og slitasje var noe positivt og stemningsfylt, kom for de fleste først senere, etter hvert som et antikvitetsmarked utviklet seg. En Kristus på korset uten høyre arm, var ikke noe særlig, eller en frontale der store deler av motivet var slitt av. Slike gjenstander havnet i beste fall på kirkeloftet, men de kunne også brukes til ved – eller i mange tilfeller selges på auksjoner. Lykkeligvis hadde da Christie og Neumann etablert Bergen museum (nå Universitetsmuseet) som et velkjent begrep rundt omkring, og åpenbart også klart å gjøre museet i Bergen til et anliggende for hele Vestlandet. I hvert fall kom svært mange ting inn til museet som gaver fra sokneprester og senere ikke minst kommunestyrer; undertiden også ved at museet fikk anledning til å kjøpe gjenstandene.