Hjem
Utdanning

Journalist på nye jaktmarker

Siri Lill Mannes har studert russisk og tatt hovudfag i historie ved UiB. Hun har 20 års fartstid fra media, fra 1992 til 2010 som journalist og nyhetsanker i TV 2. I dag er hun daglig leder i SpeakLab, som holder kurs i formidling og presentasjon.

Når studenter lurer på om de passer til å bli journalist, pleier jeg spørre om de liker å ha eksamen. Liker du ikke tidsfrister og høy puls, så er nok ikke journalistyrket det rette.

Siri Lill, når visste du at du ville bli journalist?

- Første gang jeg skrev det ned var jeg bare 9 år. Det var i en sånn «Mine klassekamerater»-bok, hvor vi skrev om fremtidsdrømmene. Da jeg var 14 år begynte jeg å jobbe frivillig i nærradioen. Jeg hadde media som valgfag på ungdomsskolen og reiste inn for å få et intervju med de som drev nærradio på Karmøy. Da tilbød jeg å jobbe gratis for dem hvis de var interessert. Jeg startet med å koke kaffe og ta i mot telefoner. Men så kom mulighetene etter hvert, blant annet sendingene lørdags morgen fra kl. 7, som ingen egentlig var interessert i å ta. Jeg sto opp kl. 5 lørdag morgen og syklet inn til studio for å ha morgensendingene.

Hvordan begynte du å studere russisk?

- Jeg ville studere på Oxford men det ble for dyrt. Derfor ble det en henvendelse til forsvaret i stedet. De hadde to tilbud, Sjøforsvarets gymnastikkskole i Bergen, og Forsvarets russiskkurs i Oslo. Og fordi jeg er så dårlig til å svømme, så ble det russiskkurset. Det var ganske heftig. En tøff skole.

Senere tok jeg et mellomfag i russisk her ved Universitetet i Bergen, hos Jostein Børtnes, Lillian Helle og ikke minst Alf Grannes, som senere ble veilederen min på hovedfaget. En fantastisk pedagog og uhyre kunnskapsrik lærer.

Og etterpå ble det historie?

- Du vet, en rastløs karmøybu hadde ikke ro til å sitte stille på en lesesal, så jeg har alltid jobbet ved siden av studiene. Jeg jobbet først for det som den gang het TV-Bergen. Og så jobbet jeg som tolk, og underviste på Friundervisningen – i russisk. Tre faste bijobber ved siden av studiene, det var nok i overkant.

Du var ikke den typiske student, virker det som, hadde du egentlig noen føling med den såkalte studenttilværelsen?

- Jeg var nok en fremmed fugl, og hadde vel mer et bilde av meg selv som en frilansjournalist heller enn som student. Det jeg nok profiterte på var kontakten med fagmiljøet. Særlig de på Russisk institutt, som det het den gang. Vi ble faktisk anbefalt fra Forsvaret å søke oss til Bergen om vi skulle lese russisk videre. Noen av dem jeg studerte med sitter i dag i viktige stillinger i departementer, helsevesen og i olje- og gassektoren. Folk med solid kompetanse på forholdene i Russland er etterspurt! Selv fikk jeg mange spennende oppdrag, bl.a. som tolk for Stanislav Sjatalin arkitekten bak Gorbatsjovs «500-dagers program».Jeg studerte planen hans på universitetet. Da Sjatalin plutselig kom til Bergen kort etter, i 1992, fikk jeg både tolke og gjøre reportasjer om besøket hans. For meg var det et skup.

Det var da TV2 ringte deg?

- Ja, nesten. De var jo i gang med å bygge seg opp her i Bergen. Jeg hadde ikke søkt jobb der, fordi jeg ikke hadde fullført noen utdannelse og ikke regnet meg som kvalifisert. Men de ringte meg likevel, og ville ha meg inn til intervju. Jeg måtte sitte foran et panel av tre voksne herrer og fikk utdelt en russisk tekst jeg aldri hadde sett før. Så skulle jeg spontanoversette dette. Panelet var godt fornøyd, og da måtte jeg spørre dem om hvilken fagbakgrunn de hadde. Det viste seg at ingen av dem kunne et ord russisk! Det ble starten på et 18 år langt arbeidsforhold.

. Jeg så det vel mer som et kortere engasjement da eg begynte i stillingen, siden jeg den gang oppfattet med selv som en frilansjournalist ogenkte at det å jobbe selvstendig ville gi meg større muligheter. Som journalist er det ekstremt viktig ikke å være et flokkdyr. Jeg er vel mer en ensom ulv, og det har jeg trivdes med. Det har gitt meg sjansen til å trekke frem saker som fortjener oppmerksomhet, men som ikke alltid ligger i tett i nyhetsbildet. Det lå også i bakhodet da jeg omsider tok fatt på hovedfag i historie. Professor Alf Grannes var Kaukasus-ekspert, og han ville ha meg til å skrive om noe som var relatert til dette området. På denne tiden var det mye politisk uro der borte og Grannes måtte stadig til Oslo og informere politikere. Han var svært interessert i å få flere med på laget. Så da jeg fikk morspermisjon fra TV2 og skulle skrive hovedfagsoppgaven, var Alf på pletten og «utsatte meg for mildt press», som han sa. Selv om jeg egentlig hadde tenkt å skrive om FN-styrkene, så hadde han «bestemt» at jeg skulle skrive om Tsjetsjenia-konflikten. Og da ble det sånn.

TV2 nøt godt både av din journalistkompetanse og ikke minst din solide kompetanse og erfaring på russisk språk og politikk. Men i dag har du valgt å jobbe med noe helt annet, som daglig leder av «SpeakLab».

- Jeg følte at jeg hadde vært med på en lang og lærerik opptur. Så begynte TV 2 å tenke nedbemanning, og da våknet gründeren i meg, og jeg tenkte det kunne være en fin mulighet. Jeg hadde jo en drøm om å starte noe selv. Helt siden studietiden har jeg likt å hjelpe folk med formidling og presentasjon. Det interessante er å se at alle kan bli gode. På våre todagerskurs ser vi ofte at de som sliter i starten, blir mest spennende på siste presentasjon.

Og hvor lenge skal du holde på med dette?

- Jeg trives veldig godt som gründer og programleder. Med stadig nye tema på konferanser og debatter lærer jeg jo mye hele tiden. Utfordringene varierer fra å lede OECDs World Forum i Paris fjor til å undervise kapteiner i hvordan de skal snakke til mannskapet ombord. Det blir som å ha eksamen hele veien, og det er kjekt! Når studenter lurer på om de passer til å bli journalist, pleier jeg spørre om de liker å ha eksamen. Liker du ikke tidsfrister og høy puls, så er nok ikke journalistyrket det rette.